Dagbladet på nett drøftet igår påstanden om at media er venstrevridde, og lenket blant annet til denne artikkelen på Liberaleren. Idag har Magnus Marsdal svart.
Marsdal avfeier hele problemstillingen med å spørre om hvem som eier mediene. Han konkluderer med at det er store kapitaleiere som har eiermakten i mediene.
Marsdals konklusjon er helt på siden av diskusjonen. Først og fremst fordi mediene har redaksjonell frihet, uavhengig av hvem eier er. Dessuten er det ikke eierne som lager innslag i etermedier eller skriver artiklene i papirmedier. Det er journalistene. Deres politiske holdninger er forlengst kartlagt.
Det er synd at Magnus Marsdal leverer et så elendig tilsvar på Dagbladets (og Dagens Næringslivs) problematisering av hva som fremføres i norske medier.
For det handler jo tross alt om hvilke kilder man henter stoff og fakta fra, hvilke vinklinger som velges på saker, hvilke saker som slåes opp etc. etc.
I ovenfor nevnte artikkel fra Liberaleren påpekte jeg at journalistene er et produkt av skoleverket. Og videre: «Når alle er «oppdratt» av et skolesystem utformet innenfor den sosialdemokratiske konsensus, og preget av den samme konsensus i den offentlige debatt, skal man vel ikke forvente at «spørsmål fra høyre» kommer ramlende inn helt av seg selv.»
Kristin Clemet påpekte i den store debatten tidligere iår at det ikke finnes private universiteter i Norge. De store premissleverandørene til offentlige beslutningstagere kommer fra såvidt lite «høyre»-pregede institusjoner som FAFO og ECON.
Muligens velger Marsdal å fokusere på at journalister stemmer Ap for å «dokumentere» at norske media er mainstream. Dvs. at de ikke ligger nok til venstre – i kapitalismekritikk etc.
Det burde ikke være vanskelig for oppegående velutdannede mennesker ansatt i mediene å velge vinklinger «fra høyre».
Et typisk eksempel er at private firmaer og internasjonale konsernes oppsamling av makt støtt og stadig kritiseres i media. Men hva med statens makt?
Et annet eksempel er hvordan «stoppeklokkeomsorg» og «bestemor på anbud» er merkelappene som settes på konkuranseutsetting av omsorgstjenester, mens «offentlig monopol» knapt brukes som kritikk av fagforeningenes og deres politiske lakeiers synspunkter. Offentlig omsorg er et helt gangbart standpunkt, mens konkurranseutsetting er «ideologisk motivert» standpunkt.
Det finnes nok å ta fatt i hvis man skal kritisere medienes valg av saker, vinklinger og kilder. Men eiermakten er neppe stedet å begynne.
Prøv igjen, Marsdal!
