Ukategorisert

SVs landsmøte: SVs røde fortid

Idag åpnet SV landsmøtet sitt, og vil komme med nye løfter om å gi deg mindre frihet. Du får regningen for SVs løfter om skattefinansierte tilbud. Men er det behov for et Ap II? 34 år efter at SF ble omdannet til SV er det grunn til å spørre om grunnleggerne er tilfreds med hvordan SVs opposisjonelle rolle er forvaltet i regjeringskontorene.


SVs historiske forløper er Sosialistisk Folkeparti, stiftet i 1961 av folk som sto i venstreopposisjon til Arbeiderpartiet i forsvars- sikkerhets- og utenrikspolitikken. Denne grupperingen hadde hatt tidsskriftet Orientering som «pustehull» i den NATO-isen som ifølge dem selv lå som et kompat lokk over all debatt på de ovennevnte politikkområdene her til lands. Allerede to år efter stiftelsen bidro SFs to stortingsrepresentanter Finn Gustavsen og Asbjørn Holm til at Einar Gerhardsens 3.regjering måtte gå av efter å ha fått flertallet mot seg i Stortinget. SF beviste i en trengt situasjon, som FrP i 1986, at det må mene alvor for å beholde sin troverdighet.

Reddet av kampen mot EEC
SF ble bygget opp av folk fra den sosialistiske fredsbevegelsen. Senere kom også kvinne- og miljø-spørsmål på dagsorden. Partiet falt ut av Stortinget i 1969, samtidig som det brygget opp til ny strid om Norges forhold til EEC (nå EU). Dermed kunne partiet forsterke sin opposisjon mot et Ap som SF’erne mente lå for langt til høyre ikke bare i de opprinnelige konfliktområdene (se over), men også i den økonomiske politikken. EEC ble oppfattet som en rikmannsklubb langt unna det tross alt sosialistisk anlagte Norge. Opposisjonen var sterk internt i Ap også, men partiet hadde lært av striden med dem som senere dannet SF. Nå var det ikke snakk om eksklusjoner – men om å skaffe seg en legitim opposisjon. Einar Gerhardsen var for norsk EEC-medlemskap, men hørtes ut som om han var mot. Likevel var det folk som ikke klarte å forbli i Ap, selv da nei-siden vant folkeavstemningen i 1973 og Trygve Brattelis første regjering gikk av. EEC-opposisjonen i Ap hadde først dannet AIK (Arbeidernes InformasjonsKomite). Selv om ledende nei-folk som Einar Førde og Thorbjørn Berntsen forble i Ap valgte mange AIK’ere å forlate partiet og søke en bredere samling til venstre.

Før 1969-valget opplevet også SF intern strid som svekket partiet før valget; de senere AKP’erne, med Tron Øgrim og Pål Steigan i spissen hadde kuppet SFs ungdomsorganisasjon, og satset sterkt på maoisme og revolusjon. SF jaget ut sin egen ungdomsorganisasjon, og de som forlot SF skulle senere bli kjernen i AKP.

Fra valgforbund til parti
Derfor er det når SVs landsmøte åpnes 34 år og 3 dager siden SV formelt ble stiftet. Allerede i 1973 ble det dannet en valgorganisasjon; Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, AIK, NKP (ja, Norges Kommunistiske Parti), samt såkalt uavhengige sosialister. Stalinistene fikk dog ingen plass i valgforbundet, men dannet sitt eget Rødt Valgforbund, RV.
Gjennom et sinnrikt puslespill fikk alle fraksjoner innen SV (valgforbundet) sikret topplasseringer på stortingslistene, og gjorde et brakvalg. Hele 16 representanter fikk valgforbundet inn. Alle nei-partiene gjorde det bra, både SV, KrF og SP. Unntaket var Venstre, som hadde blitt splittet et snaut år før valget.

I begynnelsen holdt alle fraksjonene representert i stortingsgruppen sine egne gruppemøter før SVs hele gruppe holdt sitt møte. Men det ble for tungvint i lengden. Fokus kom efterhvert til å bli samling i ett parti. Men hvordan kunne man inkorporere et parti som fortsatt holdt på dogmet Ap forlot allerede i 1922; at Det kommunistiske partiet i Sovjetunionen skulle være førende i alle spørsmål. NKP var i realiteten styrt fra Moskva.

Opplegget for samlingen var at alle involverte grupperinger skulle nedlegge seg selv, og at partiavisene skulle gjøre det samme. Det historiske Orientering skulle gå inn i den nye partiavisen; Ny Tid. Men fra NKPs side var forhandlingene ren bløff. Partiet ville ha alle fordeler av samlingen, men likevel beholde sitt eget revir. Martin Gunnar Knutsen avslørte i siste sekund at NKP ville bestå som parti, og avisen Friheten skulle heller ikke legges ned. Dermed åpnet samlingen med et brudd.. Noen NKP’ere, som Reidar T. Larsen valgte likevel å forbli i det nye partiet, som fikk navnet Sosialistisk Venstreparti.

1973 hadde var det kanskje første ordentlige protestvalget efter 2.verdenskrig. Men i 1977 var det «back to normalcy». Og alt bråket, både i stortingsgruppen, i forbindelse med omdannelsen til parti, og leflingen med de udemokratiske kreftene i NKP, svekket SV – som kun fikk innvalgt 2. Men SV overlevet den høyrebølgen som reelt sett startet ved valget i 1977, og fikk et virkelig gjennombrudd ved «miljøvalget» i 1989.

Valget i 2005 var historisk; Ap samarbeidet for første gang i regjering med andre partier, SP krysset «blokklinjen» – og et parti til venstre for AP kom i regjering. Den eneste gangen tidligere hvor dette hadde skjedd, var i samlingsregjeringen mellom frigjøringen og det ordinære stortingsvalget i 1945 (da NKP fikk plass). Men før det kom så langt hadde SV vært gjennom en lang strid. De som vil se hvor langt det markedskritiske SV gikk i sin markedstilpasning bør lese Erik Solheims memoarbok Nærmere. Der omtales også kampen SV-ledelsen førte med sin egen venstreopposisjon for 10 år siden, da NATO bombet Serbia. SVs venstreopposisjon fremstod som diktatoren Milosevics varmeste forsvarere i Norge, samtidig som han gjennomførte sin etniske rensning i Kosovo. Kristin Halvorsen flørtet og lekte med sine kritikere, som Erik Solheim kalte museumsvoktere. De som ville bevare SV mest mulig «SV’sk» og maktesløst, uten å ta inn over seg at gamle fiendebilder var borte.

Akkurat som Gro Harlem Brundtland valset over kraftsosialister i Ap vant Kristin Halvorsen over museumsvokterne i SV. Det fantes i realiteten intet alternativ til Solheim/Halvorsen-linjen – om SV noensinne skulle få makt.

Kristin Halvorsen ledet partiet til valgnederlag men regjeringsmakt i 2005. Det er heller tvilsomt om kritikken av partiets mange nederlag i regjeringskontorene blir så sterk på helgens landsmøte.

Regjeringspartiet SV har ikke klart å oppnå full barnehavedekning, reduserte barnehavepriser, lønns- og statusløft for kvinnedominerte yrker i offentlig sektor, eller fått utryddet fattigdommen her til lands. Varme skolemåltider er redusert til en banan – til nød. I de tradisjonelle konfliktsakene mellom SV og Ap har Ap vunnet, både når det gjelder sikkerhets- , forsvars- og utenrikspolitikk – og når det gjelder miljø kontra vekst.

Regjeringspartier fremhever sine seire og bagatelliserer sine nederlag. SVs viktigste kraftkilde, alternativet i sikkerhets- , forsvars- og utenrikspolitikken, led kraftig nederlag i det tross alt historiske regjeringssamarbeidet. SV ble i disse sakene en opposisjon til sin egen regjering – ute på plenen foran Stortinget. I disse sakene er SV isolert, ikke bare i regjeringen men i Stortinget som sådan.

SVs linje i sikkerhets- , forsvars- og utenrikspolitikken er velkjent for velgerne, og kan knapt brukes til å vinne nye. Da er det annerledes med miljøpolitikken. Derfor stilte Kristin Halvorsen kabinettspørsmål på oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, slik Venstre har gjort det samme overfor Høyre på ikke-sosialistisk side.

Det er lite igjen av SVs klare sosialisme, men mye sosialdemokrati. Mer enn i Ap. Spørsmålet er om det er behov for et parti som er en mindre kopi av Ap, og bare noen nyanser rødere. Jens Stoltenberg valser fortsatt over sin regjeringskamerat Kristin Halvorsen i de spørsmålene som betyr mest for Ap, men han gjør det på en penere måte enn Haakon Lie gjorde i sin tid.

Og litt senere iår blir en tidligere SV’er valgt til ny partisekretær i Ap. Raymond Johansen ble i sin tid mobbet ut av SV, kanskje fordi han gjennom Ap/SV-byrådet i Oslo 1991 – 95 gav sitt parti en forsmak på hvordan regjeringssamarbeid arter seg; stadige kompromisser.

Om det finnes noen opposisjon igjen i SV burde den konfrontere partiledelsen med alle de brutte løftene, både fra 2005-valgkampen og Soria Moria-erklæringen. Og stillte spøsmålet om hvorfor lederen i et erklært sosialistisk parti gambler med folks penger gjennom Pensjonsfondet. De bør også spørre Kristin Halvorsen om hvordan et sosialistisk parti som har finansministeren i en flertallsregjering i verdens rikeste land ikke kan gjennomføre sine valgløfter – før det kom en internasjonal finanskrise. Før finanskrisen var det tross alt lite som skilte SV-lederen fra andre partiers representanter, i hennes rolle som finansminister. Uten finanskrisen ville SV hatt færre punkter å krysse av på sin liste over oppfylte valglister.

Egentlig har regjeringspartiene ingen grunn til ikke å ha oppfylt Soria Moria-erklæringens løfter.

Slike kjetterske spørsmål kommer ikke SV-opposisjonen – om den finnes – til å stille på landsmøtet. For SV går til valg på fortsatt regjeringsmakt. Intern krangling kan ødelegge. Derfor må de kjetterske spørsmålene overlates til den ikke-sosialistiske opposisjonen. Da kan SV’erne slutte rekkene. For da er det tross alt valgkamp.

Men hvor mange SV’ere vil under landsmøtet og i tiden fremover spørre seg om det lenger er noe reelt behov for SV som eget parti?

Mest lest

Arrangementer