Høyrekvinnene vil ifølge Aftenposten, Dagbladet, VG og flere andre medier fjerne pappakvoten av den lovfestede fødselspermisjonen. De er på rett vei.
Det er tvilsomt om Linda C. Hofstad Helleland og resten av Høyrekvinnene får godord fra så mange hold for sitt forslag om å la det være helt opp til foreldrene å fordele den lovfestede fødselspermisjonen seg imellom.
Når man har en slik ordning med statlig lovfestet fødselspermisjon er det naturligvis helt i tråd med et liberalt syn på familien at det er foreldrene selv som skal avtale. Ingen foreldrepar er like, og har derfor heller ikke like preferanser. Merkelig nok godtar de fleste å bli støpt i en statlig form også når det gjelder organiseringen av familielivet. Selv om noen fedre går foran, har de fleste slept føttene efter seg, dirigert av lovgivernes ønske om å forme familiene i sitt eget bilde.
Det er ingenting som er flottere enn å se fedre med barnevogn, på babysvømming, eller på treningsstudio med nurket ved siden av seg. Slik familiene endrer seg over tid, endrer også farsrollen seg. Det er idag heldigvis like naturlig at far steller hus og hjem og tar ansvar for selv de yngste barnene, og at mødrene tar utdannelse, og gjør yrkesmessig karriere.
Det ville vært merkelig i et land der 95% får videregående skole og for en dels tilfelle også utdannelse på universitetsnivå bekostet av skattebetalerne, om ikke også kvinner ønsket muligheten til yrkeskarriere og retten til å disponere sin egen lønnskonto. Slik legger man også grunnlaget for et materielt sett bedre og mer uavhengig liv, ikke minst uavhengig av statlige støtteordninger. Også pensjonstilværelsen blir materielt sett bedre om man er i jobb tiårene mellom ungdomstid og pensjonsalder. Uavhengig av kjønn.
I vår tid kan både menn og kvinner ønske seg både karriere og kvalitetstid med familie. Men det finnes fortsatt dem som vil stille spørsmål og se skjevt på såkalt «utradisjonelle valg». Som at en mann ønsker å ta ut hele permisjonen når familieforøkelsen er et faktum.
I Norge har statsfeminismen lange tradisjoner. Gjennom likestillingslov, offentlig vedtatte ordninger for fødselspermisjoner etc. skal også familielivet tilpasses visse idealer. At menn og kvinner skal være likestilte også i familielivet er idealer flere (de fleste?) kan dele – uten nødvendigvis å være enig med statsfeministene om virkemidlene.
Og det er nettopp hva som skjer når Høyrekvinnene ønsker at det skal være opp til de berørte partene å avtale seg imellom om hvordan f.eks fødselspermisjonen skal deles. Statsfeministene – av begge kjønn – vil rope opp om at Høyres kvinner vil skru tiden tilbake. At menn ikke tar ut permisjon frivillig, og ikke tar omsorg for barn frivillig. De må tvinges, og lover, kvoter og støtteordninger er måten å gjøre det på.
Den fremste statsfeministen er statsråd Audun Lysbakken. Han vil ikke bare ha 10 uker kvotert for fedre, som idag. Han vil tredele permisjonen.
I FrP gleder man seg naturligvis over forslaget. KrF og Venstre er mot. Sistnevnte er altså ikke så liberale at de lar familiene styre livet sitt selv, mens KrF antageligvis ikke vil ha noe bakstreverstempel sittende på seg.
Jeg tror ikke Linda C. Hofstad Helleland eller andre kvinner i Høyre ønsker seg tilbake til en tid da mor stelte hjemme og far hadde ansvaret for å bringe maten hjem til familien, ikke ved å gå ut å jakte som i stenalderen – men ved å bringe hjem penger fra lønnet arbeid. Jeg tror de fleste kvinner setter pris på menn som tar sin del av ansvaret for hjem og familie. Men det er iferd med å bre seg en irritasjon over lovgivernes hang til å regulere selv de mest private forhold.
Familien er et privat alternativ til staten. Et frivillig valgt alternativ. Der to parter kan inngå de avtalene de vil om det meste. Men altså ikke om hvem som skal ha omsorg for barn.
Hvis statsfeministene vil bruke statlig initierte virkemidler kunne de jo begynne må å gi menn selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger.
