Ukategorisert

Régler for partioverganger?

Statsviter Svein Tore Marthinsen kommenterer en overgang fra FrP til Ap i Nedre Eiker er betenkelig. Fordi den vipper flertallet i kommunen. Høyre-ordføreren må nå styre i mindretall frem til neste års valg. Partibyttet inspirerte meg til litt refleksjon over min egen utmeldelse.

Jeg forstår at det er vanskelig når en representant innvalgt for Høyre efter en tid som uavhengig velger å melde seg inn i Ap, og dermed vipper flertallet i kommunestyret. Midt i valgperioden. Men kan man vedta régler for å unngå situasjonen?

Carl I. Hagen krevet slike régler da 4 av 10 stortingsrepresentanter meldte seg ut av FrP i perioden mellom Dolkesjø-landsmøtet midt i april 1994 og 03.mai. Han ble avvist av de andre partiene. For det ville kreve grunnlovsendring dersom en innvalgt representant skulle vike sete dersom han/hun meldte seg ut.

Grunnloven ble skrevet i en tid da folkevalgte representanter var noe nytt her på berget. Efter enevelde siden 1660. Og før det konge, adel og kirkemakt som sloss om kontrollen over sine medmennesker. Frankrikes 10 år med revolusjon og valgte representanter endte i et blodbad før diktaturet fortsatte blodbadet. Der var ikke partidannelser noe ukjent fenomen.

Grunnloven baserte seg på den enkelte, opplyste representant, valgt av sine naboer og medborgere. Det tok lang tid før noe som lignet partier influerte på den enkelte representants uavhengighet.

Til tross for at Norge har hatt partier siden 1884 kjenner Grunnloven fortsatt ikke dette fenomenet. Det er partiene som skolerer, nominerer og driver valgkamp for den som tilslutt blir innvalgt. Det er partiene som organiserer de folkevalgte, og som mottar den økonomiske støtten som følge av hvor mange innvalgte det er. Men Grunnloven kjenner ikke Ap og Høyre, kun Jens Stoltenberg og Erna Solberg, i kraft av å være innvalgt fra sitt valgdistrikt. Dette er naturligvis et paradoks.

Alle anerkjenner at partier er en del av det politiske systemet i Norge. Men kanskje har det gått for langt. Derfor lanserer f.eks Høyre forslag som skal gi velgerne større mulighet til å endre på valglistene, også ved stortingsvalg. Sverige har hatt det samme systemet en god stund allerede.

Borgerlige politikere har hånlig omtalt disiplinen i de sosialistiske partier som “partipisk”. Men FrPs partipisk smeller høyere og skaper dypere sår enn i noe annet parti. Der kan partiets ledelse melde ut den som ikke innordner seg. Slikt skaper kadaverdisiplin. Carl I. Hagen gav klar beskjed om denne holdningen på Dolkesjølandsmøteti 1994: “Enten får dere innordne dere flertallet, eller pelle dere ut!”

Carl I. Hagens forslag ville endret hele det politiske systemet i Norge. Partiene ville ikke være et hjelpemiddel for den/de som har ideer og forslag som kan gjøre hverdagen bedre for oss alle, men bli en topptung pyramide med myndighet til å sette seg ut over de personvalg velgerne tross alt har gjort. Så langt vil knapt noen andre partier gå. Men FrP har gått lenger.

I Norge er nominasjonene lokalstyrt. Det har kanskje sammenheng med at Norge ikke avholder ett valg, men 19. Hvert fylke er sitt eget valgdistrikt, med egen opptelling – som avgjør hvem som blir innvalgt og ikke. Så kommer utjevningsmandatene som en slags nasjonal “utjevning”. Det er jo tradisjon for utjevning i Norge. Med et slikt system er det kanskje ikke så rart at nominasjonene er lokalstyrte. Bortsett fra i FrP. For der har landsstyret slått fast at partiets ledelse skal ha hevd på de øverste listeplasseringene på valglistene.

Å innføre en regel som sier at den som melder seg ut av et parti må gi opp sitt verv som folkevalgt, betyr at partiledelsen kan stramme grepet om “opposisjonelle” i egne rekker, og raskt kvele kritikk. Hvordan ville debatten i Høyres stortingsgruppe om datalagringsdirektivet vært om en slik regel fantes?

For 16 år siden ikveld var jeg på mitt siste gruppemøte i FrPs stortingsgruppe. Jeg hadde blitt innvalgt på landsstyremøtet i februar 1992 – som følge av den leninistiske partimodellen FrP hadde innført på landsmøtet i 1990. Fem medlemmer av landsstyret ble valgt inn som fullverdige medlemmer av stortingsgruppen. Det betød at vi kunne stemme i alle saker som var oppe på gruppemøtene, og faktisk havne i vippeposisjon. Fridtjof Frank Gundersen likte ikke mitt syn på partiorganisasjonens kontroll med de folkevalgtes virksomhet, og gjorde sitt beste for å skyve meg ut av den posisjonen. Han lyktes ikke, tross flere forsøk.

Kvelden før hadde Stephen Bråthen, Ellen Christiansen og Roy Wetterstad meldt seg ut av FrP. De var blitt uavhengige representanter. Oscar D. Hillgaar meldte seg ut allerede rett efter landsmøtet i april. Dermed var jeg den eneste av partiets opposisjon som stilte på gruppemøtet 04.mai kl. 1600. Carl I. Hagen var allerede igang med å reorganisere gruppen. De gjenværende medlemmene av gruppen ble pålagt å “skygge” komiteer der de utmeldte representantene var medlemmer, og ikke bare de komiteene der FrP fra og med valget 1993 var uten representasjon. Jan Simonsen var den eneste som protesterte.

“De er jo også innvalgt på FrPs program” påpekte han om de fire utmeldte, uanfektet av at de seks representantene som fortsatt var igjen hadde gjort sitt beste for å torpedere programmets autoritet helt fra landsmøtet 1993 ble hevet. Partiorganisasjonen som i dypt alvor hadde gjennomført høringer, levert endringsforslag og delegatene som tilslutt hadde stemt frem et program under landsmøtet på Oslo Plaza i mai 1993 var blitt lurt. For hverken skatteletter, verdiliberale standpunkter eller ideologisk forankring skulle bli respektert i tiden fra landsmøtet 1993 til neste landsmøte i april 1994. Det var fortsatt en uke igjen av valgkampen 1993 da Carl I. Hagen suspenderte skattepolitikken. På grunn av landets “krisesituasjon”. Snakk om tiltro til egne løsninger og egen ideologi!

Efter et par timer måtte jeg be meg fritatt for resten av gruppemøtet. Jeg skulle jo ned på styremøtet i Akershus FrP og si ifra meg formannsvervet, og melde meg ut av partiet. Det var ikke med lett hjerte. Jeg hadde vært medlem i ni år, og brukt all min tid siden 1989 på FrP. Men å være medlem i et parti der virkelighetsforståelsen og det meste annet var så totalt avvikende mellom partiledelsen og oss nedover i organisasjonen, det ble helt umulig. Ingen skal si at jeg lot noen være i tvil om hvorfor jeg meldte meg ut. Et utmeldelsesbrev på 14 sider ble min avskjed til FrP.

Vi som meldte oss ut av Akershus FrP dro til O’Malleys i Akersgaten. Vi var glade for å være ute, fulle av planer for hvordan alle utmeldte som ville nå skulle samles i et nettverk rundt de fire stortingsrepresentantene. Vi skulle vise FrP at vi var de beste til å ivareta både stortingsgvalgprogrammet og partiets ideologi.

Jeg hadde vært representant i Akershus fylkesting siden 1987, og hadde stått i spissen for innføre de “leninistiske” vedtektene efter valget i 1991. Jeg hadde også tatt initiativet til å få utformet et fylkestingsprogram i tråd med politikken partiet førte på riksplan. Vi skulle være gjenkjennelige! Det var tungt å stå på utsiden av den gruppen jeg hadde gjort så mye for å skape et “mønsterbruk” av. I Akershus hadde vi ry blant de andre partiene for å være markant liberalistiske både i politikk og profil. Uten at gruppens medlemmer avvek noe spesielt fra de andre av FrPs folkevalgte grupper. Med mine 28 år var jeg yngst.

Jeg valgte å ikke melde overgang til noe annet parti. Høyre var helt uaktuelt. Partiet lå langt unna den politikken FrP-gruppen hadde ført menst jeg var medlem. Idag hadde det kanskje vært en annen sak. Jeg videreførte den samme politikken som uavhengig, og regnet ikke med at de gjenværende FrP-representantene skulle gjøre jobben. Jeg visste at jeg som lokal representant for FrP ville bli konfrontert med den profilen og de forslagene FrP kom til å fremme efter Dolkesjø. Det var helt uaktuelt for meg å bli assosiert med dét FrP som nå skulle utvikle seg. Og som bare har blitt verre med årene.

Andre steder valgte de annerledes. Oddveig Graffer Klinkenberg og Trond Apenes valgte å bli i FrP ut perioden i sine verv som kommunestyrerepresentanter i Asker. Til tross for at lokallaget var mer ridd av konflikter mellom Hagen-lojale og programlojale enn de fleste andre steder.

Nyvalgt sentralstyremedlem Terje Nyberget og kommunestyre- og fylkestingsrepresentant Liv Skrede i Bærum forsøkte å ri to hester; fortsette som folkevalgte for FrP samtidig som de tok steget inn i utbyternes organisasjon FRIdemokratene. De måtte seg seg “aktivt utmeldt” av partiledelsen.

Selv om det folkevalgte systemet i Norge er helt overtatt av partiene, tror jeg ikke noe på å gi partiene all makt over de folkevalgte representantene. Å innføre et regelverk for overganger mellom partier kan fort bli et mer mektig våpen i partiledelsens hånd enn den tradisjonelle partipisken har vært.

I Akershus fylkesting har det likevel vært forsøkt. Da Liv Skrede og jeg meldte oss ut av FrP fikk vi med oss “representanttillegget”. Altså den delen av partistøtten som ble bevilget som følge av antall innvalgte representanter. Da Skrede meldte seg inn i Høyre var det hennes nye parti som fikk pengene.

Da Siri E. Sæther noen år senere ble “aktivt utmeldt” av FrP som følge av en konflikt i kommunestyregruppen i Lørenskog, der hun også var medlem, var regelverket endret. Nå ville midlene kun bli frigitt (fratatt FrP) om hun meldte seg inn i en annen partigruppe. Slik ble hennes mulighet til å ivareta vervet som folkevalgt forverret som følge av en utmeldelse hun ikke ønsket.

Velgerne og offentligheten må vurdere den enkeltes begrunnelse for sin utmeldelse (og innmeldelse), og avgjøre om dette skal ha noe å si for tilliten til vedkommende personlig, partiet vedkommende ble innvalgt for, eller partiet som tar imot en utbryter midt i valgperioden.

Det nye partiet kan også si at “du er innvalgt på et annet program. Du har intet ansvar for vårt program, og kan derfor heller ikke få innflydelse som fullverdig medlem av vår gruppe. Men du er velkommen til å stemme for våre forslag.”

Jeg skrev om utmeldelsen også for fire år siden.

Og her følger bloggpostene fra Liberalist? Javisst! om utmeldelsen:

Ad.utmeldelse av Fremskrittspartiet
Ad. utmeldelse.. 01. Endring av ideologisk fundament
Ad.utmeldelse.. 02. Diverse politiske saker, endring av standpunkt, profil og markedsføring (del 1)
Ad.utmeldelse.. 02. Diverse politiske saker, endring av standpunkt, profil og markedsføring (del 2)
Ad.utmeldelse.. 02. Diverse politiske saker, endring av standpunkt, profil og markedsføring (del 3)
Ad.utmeldelse.. 03. Manglende troverdighet i strategi og markedsføring
Ad.utmeldelse.. 04. Manglende demokrati og helhetlig ledelse i partiorganisasjonen (del 1)
Ad.utmeldelse.. 04. Manglende demokrati og helhetlig ledelse i partiorganisasjonen (del 2)
Ad.utmeldelse.. 04. Manglende demokrati og helhetlig ledelse i partiorganisasjonen (del 3)
Ad.utmeldelse.. 05. Selektiv historiebeskrivelse
Ad.utmeldelse.. 06. Muligheter for¨å fortsette i Fremskrittspartiet

0 0 vurdering
Vurdering
9 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Dan
Dan
10 years ago

En liten rettelse som ikke har betydning for selve innholdet i artikkelen. Personen som meldte overgang til Ap, var først innvalgt for Frp og ikke Høyre.

IvarE
IvarE
10 years ago

Det er tross alt det aktuelle partiets program velgerene har stemt personen inn på. Å melde overgang til et annet parti i løpet av perioden er derfor ren svindel mot de velgere som har stemt på programmet. Uansett om man selv endrer syn i løpet av perioden. Det blir som om et parti plasserer muldvarper i andre partiorganisasjoner. Eller som om en kjøper opp majoriteten i et selskap ved bruk av stråmenn, for å hindre innsyn i hvem som sitter med reell kontroll over selskapet. Ser ikke noe stort problem i at en person erklærer seg uavhengig og så agerer… Read more »

IvarE
IvarE
10 years ago

Pleym:
Det er jo nettopp det jeg sier:
Jeg ser ikke noe problem i at du melder deg ut og fortsetter som uavhengig på grunnlag av det programmet du ble innvalgt på, når partiets linje endrer seg.
Men derimot ser jeg store problemer med de som bytter parti i løpet av en periode. DE bør kunne skiftes ut!

IvarE
IvarE
10 years ago

Pleym: Hvorfor det, egentlig? Det helt åpenare, at personen melder overgang til et annet parti i løpet av perioden, er ikke det minste vanskelig kontrollere. Det mere subtile, som lett blir resultatet OM man fjermer muligheten til overgang, nemlig at personen blir i sitt opprinnelige parti og konsekvent stemmer i samsvar med “det konkurrerende parti”s saker, bør ganske enkelt kunne fanges opp og over tid resultere i en partistyrt utskifting. (Enig i at du i såfall har et potensielt problem med internt partidiktatur.) Det tredje alternativet er at vedkommende melder seg ut av partiet og erklærer seg som uavhengig og… Read more »

- O.
9 years ago

IvarE: For å fortsette banaliteten: Hvis du har fått i oppdrag å frakte noe fra Oslo til Trondheim og du har tatt oppdraget fordi du vil se Trondheim og ønsker å få bilen din dit, hvordan skal du da reagere om du omtrent ved Dovrefjell blir omdirigert til Bergen?

norskgoy
9 years ago

Man stemmer jo egentlig på personer. Sist jeg sjekket var det iallefall en haug med navn på listen som forsvant ned i konvolutten. Rent prinsippielt ser jeg ingenting galt i at politikere mener at nå bryter partiet med ens egen overbevisning, så dette kan jeg ikke stå inne for. Det vitner om karakterstyrke, noe som f.eks ikke ble oppvist i Høyre under DLD-saken, der personlig karriere var viktigere enn den politikk som skulle føres selv om en mente det var så prinsippielt mot det en stod for. Så derfor har f.eks Dolkesjøfolket en stjerne i min bok, selv om jeg… Read more »