Ukategorisert

Ingen rettssikkerhet med IAAF?

Igår kom det frem at IAAF nekter den dopingmistenkte kappgjengeren Erik Tysse en DNA-test av den urinprøven som ligger til grunn for anklagen om doping. Vi er for private domstoler, men kravet til rettssikkerhet kan ikke være lavere enn i de statlige domstolene.

Ifølge Dagbladet lørdag forandret Tysses urinprøve såkalt spesifikk vekt efter at den kom til laboratoriet i Roma. Tettheten viser om prøven kan brukes til dopingtest, og om prøven er vannet ut før selve dopingtesten.

Prøven viste forøvrig at Tysse hadde normale EPO-verdier. Det er altså flere grunner til at prøven bør analyseres på nytt.

I motsetning til IAAF har Antidoping Norge ikke svart på begjæringen fra Tysses advokat om DNA-test av urinprøven.

Liberaleren er tilhenger av private domstoler, der partene kan avtale seg imellom at de respekterer utfallet. Men det kan ikke være slik at aktoratet sitter med alle kort, og at bevisene ikke kan efterprøves.

Antidoping Norge bør bidra til å sikre Erik Tysse den rettssikkerheten han nektes av IAAF. Domsavsigelser fra idrettens voldgiftsdomstol vil ha liten verdi hvis det kan reises tvil om den “anklagedes” rettssikkerhet i prosessen from mot dom. Som i vanlige rettsproseser må bevisbyrden ligge på den som kommer med anklagen.

Idrettsutøvere som blir anklaget for doping fremstår som forhåndsdømt, og med små muligheter til å renvaske seg. Slik kan det ikke være, hvis man skal ha tillit til de organene innen nasjonal og internasjonal idrett som har som jobb å avsløre doping.

Comments are closed.