Ukategorisert

Narkotikasausen

I narkotikapolitikken blandes alle problemer sammen i en stor saus – og skylden legges på stoffene og de som selger dem. Dette gir et uriktig bilde av hva som egentlig foregår. Neste gang du peker på en narkoman eller ser fordømmende på henne eller ham, tenk over hvor dypt nede i samfunnets selvskapte saus vedkommende har havnet.

Av: Erlend P. Johansen


Man vet meget godt hvilken medisinsk effekt kokain og heroin har.

Rundt 1900 var stoffene i vanlig bruk som medisiner. Heroin ble ansett som trygt i hostesaft for barn. Enkelte var avhengige, men dette ble ansett som medisinavhengighet, og de som brukte stoffene var inkludert i samfunnet. Rent medisinsk er stoffene fortsatt ikke ekstremt farlige. Det store flertallet av kokainbrukere i Norge bruker det en gang i blant, og har ingen problemer med det (så lenge de ikke blir tatt). De som bruker heroin er stort sett i en gruppe som trenger sterk medisinering uansett, og rekreasjonsbrukere unngår stoffet, selv om det er like ulovlig som kokain.

Frykten for kokain og heroin, skyldes utrolig nok en rasistisk hysteribølge på begynnelsen av 1900-tallet i USA. Begge midlene hadde vært i bruk som legemidler lenge blant hvite. Da svarte, meksikanere og kinesere begynte å ruse seg på kokain, marihuana og opium (respektivt) ble dette oppfattet som truende, sjokkerende og fremmed, og man fikk en skremselskampanje som i stor grad var åpent rasistisk. Det var en utbredt opfatning på den tiden at fremmede raser var underlegne, potensielt farlige og en trussel mot “siviliserte” hvite amerikanere og deres levesett. Mellom 1900 og 1930 (og 1930 og 1940 for marihuana) gikk stoffene fra å være i bruk som medisiner til å bli forbudt og underlagt streng kontroll, med inhumane straffer, i særs rettet mot minoriteter.

Deler av legestanden forsøkte å få innført medisinske reguleringer i stedet for et forbud. Men en sterk bevegelse mot “umoral” samt byråkraters grådighet og villighet til å videreføre en mislykket politikk gjennom å be om økte statlige midler, satte en stopper for dette. Det amerikanske finansdepartementet, som hadde fått som oppgave å håndheve reguleringene, transformerte effektivt Harrison-direktivet av 1914 fra en lov basert på medisinsk kontroll til en forbudslov gjennom byråkratisk aktivisme. Narkotikakrigen eskalerte siden kraftig. Pengene staten brukte på forbudet skjøt i været – fra ingen ting rundt 1900, 40 millioner dollar i 1970 til 7.8 milliarder dollar i 1993, samtidig som bruken av ulovlige rusmidler periodevis økte kraftig.

Bruken ble i publikums fantasi etterhvert sauset sammen i en pervertert blanding av kriminalitet, utstøtelse og de synlige psykiske lidelser som var bakgrunnen for selvmedisinering hos enkelte. Skylden for disse menneskenes tilstand ble lagt på stoffene og de som solgte dem. Bruken ble i tillegg ansett som selvforskyldt – selv om dette må anses som en selvmotsigelse i forhold til avhengighet og selvmedisinering. Siden man anså narkotika for noe som kunne spre seg som en sykdom, ble brukerne også fordømt som medskyldige i andres bruk.

Dette gir selvsagt et ensidig og i stor grad feilaktig bilde av den egentlige situasjonen. For det første skyldtes kriminaliteten rett og slett det faktum at stoffene var blitt kriminalisert. Dermed ble mennesker støtt ut av samfunnet og inn i narkotikaøkonomien. Med profittmotivet som myndighetene selv hadde skapt gjennom økt risiko for selgere ble narkotikaøkonomien etterhvert en attraktiv, voksende illegal økonomi. Var det noen “sykdom”, var den isåfall selvskapt. Bruken ble også farlig fordi stoffene ble mer konsentrerte eller blandet ut med skadelige tilsetninger, og det ble vanskeligere å kjenne riktig dose (hovedårsaken til overdoser). Dessuten ble den gjengse oppfatning vridd til at narkotikaen i seg selv på en eller annen måte gjorde noe med de som brukte det – som gjorde dem kriminelle og farlige, selv om de ikke var det, og den kriminelle situasjonen var skapt gjennom utstøtelsen av brukerne og det illegale salget.

I følge myndighetenes egne tall, er det (tro det eller ei) slik at nesten alle som bruker narkotika ikke får noen problemer med det. Disse får som regel positive opplevelser ut av bruken, uten noen alvorlige konsekvenser. Flere ulovlige rusmidler er dessuten mindre skadelige enn alkohol.

De problemfrie brukerne ble allikevel gjennom sekuritisering av narkotika usynlige mens problemsausen ble det eneste man oppfattet. Slik er det i stor grad den dag i dag.

Noen få narkotikabrukere kan ha en problematisk periode, men bare et veldig lite mindretall trer inn i vedvarende avhengighet. Dessuten tenker man sjelden over det faktum at det for de som har såkalte avhengighetsproblemer ikke bare representerer et problem, men også en løsning: for mange er det en medisin. En medisin som fungerer. Som annen medisin er den ikke uten risiko. Men høyst vanlig blodfortynnende medisin er også svært farlig for kroppen. Allikevel lar vi mange tusen nordmenn bruke dette lovlig gjennom resept, uten å dømme dem eller utsette dem for umenneskelige straffer og levekår.

Det er på tide å skille oljen fra vannet. Litt såpe i narkotikasausen, kanskje?

Kilder: Undersøkelse utført for Dagsavisen av Visendi i 2003, Drug War Politics: The Price of Denial (University of California Press, 1996) – en bok som i aller høyeste grad kan anbefales.

oppned
Guest
oppned

Er det ikke naivt å tro at et frislipp av narkotiske stoffer i samfunnet først og fremst vil ha en positiv medisinsk effekt for brukerne og ellers er alt greit?
Vil vi ha en kultur der det å ruse seg på narkotiske stoffer blir like sosialt påbudt som det er å ruse seg på alkohol?
Vil vi at våre barn skal vokse opp i en slik ruskultur? Hvordan kan jeg tro at akkurat mitt barn skal slippe unna konsekvensene?

Erlend P. Johansen
Guest
Erlend P. Johansen

Det jeg forfekter er ikke en profilering av noen ruskultur, men en mer ansvarsfull politikk. Jeg forsøker å fremheve hvordan forbudspolitikken har store utilsiktede negative konsekvenser, og at det er verdt å merke seg dens historiske opprinnelser i en rasistisk panikkreaksjon som ikke var vitenskaplig begrunnet. I tillegg bør folk bli oppmerksomme på hatet og angsten som udiskriminerende rettes mot alt som har mot narkotika å gjøre. Dette er en primitiv måte å forholde seg til rusmidler og medisiner. Legalisering behøver ikke være det samme som et frislipp. Selv en strengt regulert legalisering vil antakelig være langt bedre enn dagens… Les videre »