Kommentar

En bedre fremtid – for våre barns skyld

Gårsdagens manifestasjon landet over var mektig. Magisk. Vårt felles retoriske ordforråd har fått nye tilskudd. Det har vært en annerledes helg. Klarer vi å transformere sorgen og samholdet til en bedre fremtid? Vil Nye Norge bli varmere – og vakrere?

Leserne av mine lange analyser på Liberaleren får tilgi at jeg blir personlig og privat.

Fredag så jeg en Twitter-melding fra VGs Anders Giæver om knuste vinduer i VG-huset. Så kom nyhetsmeldingene om bombeattentatet. Vantro kolleger samlet seg foran dataskjermer og radioer. Da vi tilslutt fant at det var tid å bevege seg mot Oslo sentrum var det lite fristende å ta t-banen. Jeg fikk haike med gode kolleger i en bue rundt sentrum. På vei ned mot Ring 3 så vi en militærkolonne med blålys på vei mot sentrum. Var dette Norge?

Resten av helgen ble tilbragt foran skjermer; pc-skjerm og TV-skjerm. Twitter og Facebook var vel så viktige som nettavisene. Det slo meg umiddelbart at landets ledere var tilbakeholdne i sine kommentarer om mulige gjerningsmenn. Sent på kvelden fredag kom svaret; en nasjonalist. Overraskende? Jeg vet ikke. Når man som Document.no, Christian Tybring-Gjedde og andre snakker om sivilasjonskonflikt – med dommedagsbasuner og Armageddonlignende spådommer – da kan det gå troll i ord.

Nyhetssendinger er faste innslag i min hverdag. Min familie vet det. Men denne helgen har det vært nyheter nesten 24 timer i døgnet – i alle kanaler. De grufulle scenene og meldingene åpenbaret seg for mine vantro øyne. Det var ikke til å tro. Likvidasjoner på Utøya. Regjeringskvartalet så ut som Grosnyj. Og i bakgrunnen mine barns latter, lek – og småkrangling. Heldigvis. Verden var ikke iferd med å gå av hengslene, tross alt.

Forrige lørdag tok jeg med min eldste sønn på en lang tur i Nordmarka. Været var nydelig, naturen var skjønn. Han var mest opptatt av en konsert som skulle holdes i borettslaget. Jeg tvilte. Det viste seg at det var venner som skulle spille. De leker sammen på tvers av hudfarve, religion og etnisitet. Ingen navn er rare i venneflokken. De spiller ballspill, sykler – og krangler. Det går over efter fem minutter. Eller er glemt neste morgen. Hver ny morgen byr på nye muligheter for lek og samvær i latter og glede.

Jeg skrev denne kommentaren om bombeattentatet og massakren, ved midnatt natt til lørdag.

Denne lørdagen la jeg meg 0230, og stod opp igjen 0715. Det var 10 døde på Utøya da jeg sovnet. Og over 80 da jeg slo på TV. De første Twittermeldingene kom litt efter 1700 fredag. Jeg oppfattet den første som en usmakelig spøk. Tilgi meg, Bjørn-Jarle. Jeg var forutinntatt efter dine mange utbasuneringer på Twitter og egen blogg tok jeg deg ikke helt på alvor. Skyting på Utøya? Rett efter et bombeattentat mot den politiske makten?

Lørdag morgen var det klart at en nasjonalist som ikke ønsket innvandring og raseblanding hadde massakrert unge mennesker som trodde på at et flerkulturelt Norge er mulig.

Det ble ingen skogstur denne lørdagen. Det ble ufattelig ondskap, sorg og tragedie isteden. Unge mennesker drept i vakker natur. Det kunne vært hvor som helst i Norge. Øy, fjord, grønne skoger. Fredelige lokalsamfunn.

Respekten for regjeringssjefen og kongefamilien holdt seg – og steg – gjennom helgen. For å si det med FpU-leder Ove Vanebo: “I dag er jeg stolt av en statsminister jeg ikke har stemt på, en konge jeg prinsipielt sett ikke vil ha, og samholdet med politikere jeg er uenig med. Dette er Norge på sitt beste”.

Efter gårsdagens rettsmøte var jeg pessimist. Lynsjestemning – når terroristen og massemorderen skulle møte rettsstaten. Igår kveld var optimismen tilbake.

Det er ikke alltid at kongehusets taler imponerer. Rettelse; det er sjelden. Men Kongens tale i helgen – og Kronprinsens tale igår kveld traff. Spesielt sistnevnte. Rett i hjertet. Budskapet om å møte hat med kjærlighet føles ekte. Det er en sann beskrivelse. Måtte den være like sann frem i tid. Er det virkelig mulig å fylle gatene med kjærlighet? Var virkelig hver tredje Oslo-borger i sentrum? Eller var det også tilreisende? Hvorfor var ikke alle i sentrum? Alle som kunne? Som ikke var på jobb eller ferie? Hva var viktigere?

T-banestasjonen jeg går på fra jobben er den tredje efter endestasjonen. og T-banevognene var fulle av folk allerede da. I t-banevognene som kjørte ut fra sentrum var det knapt et menneske.

Er dét samholdet vi ser nå en konformitetsskapende kollektiv følelse som bidrar til å viske ut forskjeller og uenighet? Jeg håper virkelig ikke det.

Jeg har vært fysisk tilstede i min familie i helgen. Men jeg har forsømt dem. Ting har gått på autopilot. Vaske klær, rydde kjøkkenet, legge ungene.

Hvorfor virker tragedien så sterkt på meg? Tallet drepte. Måten det skjedde på. Bombeangrepet på sentrum av Oslo. Det er innlysende. Men jeg har også vært politisk aktiv fra 18-årsalderen. Jeg ønsker at folk skal engasjere seg i saker de er for. Å drepe sine meningsmotstandere er ikke noe som skjer her. Det skjer andre steder i verden.

Natt til søndag var det klart for en viss oppsummering.

I løpet av helgen har jeg funnet ut at to AUF’ere jeg har hatt kontakt med på nettet i forbindelse med kampen mot datalagringsdirektivet har klart seg. Jeg har aldri møtt dem rent fysisk. Hadde jeg møtt dem i Oslo denne helgen hadde de fått en klem. Det politiske miljøet i Norge er lite. Er du aktiv eller uttrykker dine meninger aktivt så har du møtt eller kommunisert med dine meningsmotstandere i andre partier. Ofte finner du saker å være enig om – på tvers av partitilhørighet. Å snakke med sine motstandere er en styrke for demokratiet. Jeg kjenner en del i Ap fra tiden i Akershus fylkesting og fra jobben i Europabevegelsen i 1994. De sørger. Det skal ikke mye til å forestille seg at de har det usigelig vondt. Samtidig som livet skal gå videre.

Jeg har vært i mange hovedsteder. Få er så små som Oslo. Et lite og oversiktlig sentrum. Med viktige institusjoner vegg i vegg. Som regjeringen, Høyesterett – og landets største avis. Et par kvartaler unna ligger Stortinget. Like ved ligger flere partihovedkvarterer. Et par andre ligger et kvartal unna – i andre retningen.

Det har skjedd mye i regjeringskvartalet de siste årene. Sikkerhetstiltak. Men er små betong- eller metallstoppere på ca 1 meter nok til å holde terrorister unna? Ingen synlige vakter. Vi vil jo ikke ha det slik. Vi soler oss i vår egen åpenhet og nærhet til makthaverne. Konklusjonen er innlysende: Den som vil ramme Norge kan lett gjøre det. Vi skal ta vare på og styrke demokratiet, sier statsministeren. Men også: Vi skal ikke være naive. Det må finnes en balanse mellom åpenhet, nærhet – og sikkerhet.

Ungene er ikke fornøyde med at pc’en og TV’en er opptatt hele helgen. Det er forståelig. Særlig når været søndag var så dårlig. Da vi bestemte oss for at også vi skulle ta sentrum tilbake kom vi ikke mange metrene før et skybrudd gjorde oss søkkvåte. Inn og skifte – og ut igjen.

Sentrum var uvirkelig. Soldater. Sperringer. Ruiner.

Kø inn og ut av Oslo Domkirke. Sperringer og soldater var borte fra Løvebakken, men synlig ved Stortingets inngang. Regnet høljet ned. Stemningen var trykket. Vi tente lys inne og la ned blomster ute.

Jeg vet når jeg gråt første gang denne helgen. Det var da alle i Oslo domkirke sang «Til ungdommen.» En av de to norsksproglige sangene jeg har sterkest forhold til – sammen med «Din tanke er fri». Jeg reiser meg når de synges. Vakre budskap om fred og frihet.

Igår var stemningen annerledes i Oslo enn kvelden før. Det var fred. Kjærlighet. Og sorg. Kan det vare? Sorgen over tapte liv og ødelagt uskyld vil alltid være der. Noe er borte som aldri kan bringes tilbake.

En ung jente som jobbet på Narvesenkiosken på Vestli fikk fredag spørsmål om det var hun som hadde sprengt Oslo. Han som spurte var visst naboen hennes. Kan mistenksomhet og kunnskapsløshet – og frykt for det ukjente – få en mindre plass fremover? Jeg er er ikke alene om håpet.

Er det naivt å tro at det hjelper med et smil og et vennlig blikk? På busser og t-baner? På fortauene. I køen på utelivssteder og kinoer? En venn av meg sa for 20 år siden: «Høflighet gjør verden blidere». Jeg håper så inderlig at Nye Norge virkelig blir et bedre samfunn – der høflighet, vennlighet og toleranse mot medmennesker vil triumfere over frykt, hat og mistenksomhet.

Mine barn er flerkulturelle. Antagelig ikke så flerkulturelle at Christian Tybring-Gjedde blir redd. Men de er en del av det Nye Norge som mange ikke vil ha. Å være «kulturkonservativ» er å tro på noe som ikke eksisterer. Kulturen er alltid i forandring. Kultur endrer seg over tid. Heldigvis.

Min drøm for Nye Norge er at mennesker møtes som individer, og ikke dømmes og fordømmes fordi de er plassert i en religiøs, etnisk eller annen gruppeinndeling. Å dele mennesker inn i båser hjelper til å gjøre virkeligheten mer oversiktlig. Men ett menneske kan plasseres i mange båser samtidig – og kanskje er båsstemplingen til og med malplassert på akkurat dette individet.

Mitt håp for Nye Norge er at mennesker får jobb for sine kvalifikasjoner, får skaffet seg en bolig når de har finansiering iorden. Ønskes velkommen på utesteder.

Mitt håp for Nye Norge er at den offentlige debatten blir enda friere. At vi tør debattere de utfordringene vi har. Uten å legge bånd på oss – av frykt for å bli stemplet. At vi debatterer virkelige utfordringer – ikke innbilte. At vi presenterer løsninger – fremfor å dyrke problemene.

Mitt håp er at vi slipper dommedagsscenarier og endetidsprofetier.
Frykt for det ukjente skal tas på alvor. Og møtes med kunnskap. Det er bedre med kunnskap og mangfold – en fordommer og enfold. La oss slippe å styres av frykten. Krev at den som vil lukke sin dør i frykt åpner den for kunnskap.

Mitt håp for Nye Norge er at barn og kvinner ikke kjønnslemlestes. At barn av begge kjønn slipper å bli tvangsgiftet – men får velge kjærligheten.

Min drøm er at Nye Norge er et farverikt Norge – som konfronterer hatbudskap og ikke skyver ubehagelige meninger under teppet.

Vi kan skape en bedre fremtid – for våre barns skyld.

Vi har en forpliktelse – også overfor dem som ikke fikk oppleve det.

Mest lest

Arrangementer