Kommentar

Innlegg om «kulturquislinger» – verdt å lese

De som har finlest terroristens kommentarer på Document.no poengterer at han ikke skiller seg veldig ut i meningsinnholdet. Han er hverken verre eller bedre enn andre lesere som kommenterer. Nordmenn har imidlertid lært et nytt begrep; kulturmarxister. Breivik var altså ikke alene om sine synspunkter på de etablerte partienes politikk.

Petter Nome og Per Fugelli har idag vært ute og og fordelt ansvar for at bombeattentatet og massakren ble mulig. De klandrer FrP. På Twitter har det rast en debatt i løpet av dagen – om slik fordeling av skyld. Det er mulig at partiene har valgt å respektere en sorgperiode – før den politiske debatten igangsettes igjen, og valgkampen starter. Men samfunnsdebattanter utenfor partienes rekker kommer ikke til å vente.

La meg gjøre det helt klart: Partier – som FrP – har ikke ansvar for enkeltpersoners handlinger. At Breivik valgte å se seg selv som en kriger (ridder) i en pågående «kulturkrig» er ikke noe andre kan lastes for.

Men hvor klare er grensene mellom hans virkelighetsoppfatning – og den beskrivelse av virkeligheten som etablerte politiske aktører velger å bruke?

Jeg har lagt ut følgende melding på Twitter ikveld: «Anti-islamske holdninger og konflikt-orientert fremfor løsningsorientert; FrP. Terror? Nei»

Man må fatte seg i korthet på Twitter, men mitt poeng er altså at FrP er kanskje dét partiet som snakker mest negativt om islam. Det er nok å huske på begrepet «snikislamisering». FrP snakker ofte om problemer og konflikter. Som finnes – eller som kan oppstå. Hvis man ikke følger FrPs oppskrift med å begrense innvandringen mest mulig.

Kent Andersen, som sammen med stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde stod bak den famøse kronikken «Drøm om Disneyland«, har skrevet et annet innlegg. Det er absolutt verdt å lese. Og så kan leserne selv dømme om meningsforskjellene mellom Breivik og Andersen.

For å komme eventuelle beskyldninger om at jeg forsøker å brennemerke Kent Andersen, vil jeg presisere følgende: Jeg tror ikke Andersen er en potensiell terrorist. Jeg anser ham ikke som medansvarlig for Breiviks bombeattentat og massedrap. Vold er ikke ansett som politisk virkemiddel av noen etablerte partier i Norge. Ikke siden 1970-tallet, ihvertfall.

Problemet er retorikken man velger å bruke. Som kronprins Haakon sa mandag kveld: «Det viser samtidig at det betyr noe hvilke holdninger hver enkelt av oss har, hva vi velger å bygge livene våre på. Og hvordan vi velger å bruke det til beste for hverandre og samfunnet vi lever i.»

Hvordan skal vi diskutere ulike forslag til løsninger i integreringsdebatten fremover – og samtidig ta vare på samholdet, varmen og solidariteten efter Breiviks terrorhandlinger? Foreløbig er dette et uløst spørsmål.

Jeg går ut fra at FrP-ledelsen også er eller vil havne i tenkeboksen om dette temaet: Hvordan utvikle en retorikk som viser løsningsorientert politikk – istedenfor å fokusere på problemer og konflikter.

Det er for tidlig å ha svaret. Altfor tidlig. Det må prøves og feiles. Uten at noen går opp i fistel når det feiles.

Dét som er sikkert er at man ikke bør legge lokk på debatten om utfordringene med integrering. Og heller ikke forsøke å klistre FrP opp til Anders Behring Breivik. Selv de som står ham mye nærmere, både i retorikk og meninger forsøker å skape mest mulig distanse. Ingen vil forbindes med massedrap.

Jeg er ikke redd for å ta opp debatten om integreringsdebattens form og innhold, selv om Liberaleren igår ble beskyldt for å ville «tekkes små-sjuke fremmedhatere som ser spøkelser bak hver en busk.» En slik oppfatning må skyldes uvitenhet om hvor Liberaleren står i det ideologiske landskapet.

Det er opp til oss som deltar i den politiske debatten å bidra til at det ikke legges lokk – men at tonen og innholdet er høvisk. En vanskelig balansegang. Men vi kan ikke la være å prøve.

Nomes innlegg i El Mundo

Mest lest

Arrangementer