Ukategorisert

I UDI gjør alle alt – derfor er behandlingstiden lang

Overskriften oppsummerer mitt inntrykk av hva saksbehandlerne i Utlendingsdirektoratet gjør, og at UDI egentlig ikke har noen intern organisering. Bakgrunnen for dette er konkret erfaring med saksbehandlerne der, for noen år siden. Det er synd at UDIs avtroppende direktør fokuserer på behandlingen av asylsøknader, for UDI steller med langt mer.

Ida Børresen har vært UDI-direktør siden 2006, men går nå til Stortingets administrasjon som nytilsatt direktør. På Twitter opplyste hun tidligere idag (i et svar til Aftenpostens Knut Olav Åmås) at behandlingstiden for asylsøknader har gått ned til 6 mnd, og at den skal bli enda lavere. Men UDI har ansvar for langt mer enn å behandle asylsøknader. De behandler bl.a søknader om familiegjenforening. I et nettmøte hos Aftenposten 24.januar måtte Børresen svare på hvorfor reglene for familiegjenforening er så strenge. To dager tidligere hadde Børresen innlegget “Når nordmenn møter Utlendingsloven” i Aftenposten. Innlegget fulgte efter flere reportasjer om konsekvensene Utlendingsloven gir for folk som ønsker familiegjenforening (Lenker til disse reportasjene ligger øverst i på siden med Børresens innlegg).

Innledningsvis i sitt innlegg i Aftenposten 22.januar skrev Børresen: “Nordmenn studerer, arbeider og ferierer i utlandet. Noen gifter seg eller inngår parforhold under utenlandsopphold. Det er ikke vanskelig å forstå at mennesker som er glade i hverandre vil leve sammen. Når man ønsker å ta med seg partneren sin til Norge får mange sitt første møte med utlendingsloven. For mange nordmenn er dette et første møte med et ukjent og strengt regelverk.”

Jeg er en av disse nordmennene som har fått erfare UDIs regelverk, fordi jeg forelsket meg under fjernere himmelstrøk. Derfor har jeg erfaring med UDIs regelverk og saksbehandlere over flere år, i ulike sammenhenger.

Det er politikerne på Stortinget som vedtar reglene UDI forvalter. Stundom endres reglene, for å imøtekomme hva lovgiverne oppfatter som strømninger i velgermassen. Strømninger for strengest muligregelverk, slik at færrest mulig utlendinger får komme inn og bosette seg i Norge. Det er bra at media begynner å interessere seg for mer enn hvordan reglene virker for personer som søker asyl i Norge. Også vanlige nordmenn, som er født og oppvokst i Norge, og som kan spore sine aner mange generasjoner tilbake, rammes av regelverket. Jeg skriver rammes, for den mistenkeliggjøringen som lovgiverne øyensynlig har ment å møte utlendinger med, møtes også nordmenn med. Bare fordi man har forelsket seg i en utlending.

Mine erfaringer
Innledningsvis var det uproblematisk om enn litt komisk å møte regelverket; jeg søkte råd hos en venn som er jurist med fremmedrett som spesiale. Jeg ble anbefalt å søke om det som populært kalles forlovelsesvisum: Jeg søkte om arbeids- og oppholdstilladelse, og var helt åpen om at hensikten var å inngå ekteskap. Men hvordan beviser man ekteskapsintensjon? Jo, man bestiller vielsesdato i kirken – eller hos bygfogden. Problemet var at for å få bestilt vielsesdato måtte det dokumenteres at utlendingen har gyldig oppholdstilladelse. Men for å få slik oppholdstilladelse måtte man altså dokumentere bestilt vielsesdato.. Det ble løst med en bekreftelse om at jeg hadde undersøkt aktuelle datoer for vielsesseremoni.. Å ha et slikt krav er også nokså spesielt, all den tid UDIs behandlingstid ikke kan garantere tidspunkt for svar på søknaden. Jeg fikk svar overraskende raskt fra UDI, og saksbehandler ringte personlig for å informere om svaret. For en service! Dessverre skulle det ikke vare.

Når man har inngått ekteskap må utlendingen reise ut av landet, og søke om familiegjenforening fra sitt hjemland. Det er litt ironisk at når man først har vært på samme sted for å inngå ekteskap, så krever lovverket at man fysisk reiser hvert til sitt, for så å søke om gjenforening. Men det er mulig at lovgiverne ikke ser det komiske i reglene de selv har laget. Mange møter et problem her, fordi saksbehandlingstiden kan være lang. Urimelig lang. Man har nettopp giftet seg med den man elsker, og så blir man tvunget til å leve adskilt, kanskje over flere år. Vi slapp å gjøre dette, fordi min forlovede hadde fått arbeids- og oppholdstilladelse. Men har man giftet seg med en utlending som er her på turistvisum, så må vedkommende reise tilbake til hjemlandet. Man kan ta sjansen på å søke herfra, men da har utlendingen ingen rett til hverken å jobbe eller gå på norskkurs. Familiegjenforening må man søke om hvert år de tre første årene. Og ja, det heter gjenforening til tross for at man bor sammen.

Er man fortsatt gift efter tre år, kan man søke om permanent bosettingstilladelse. Det gjorde min kone. Det tok 15 måneder før søknaden ble innvilget, til tross for at hun oppfylte alle krav.

Er man fortsatt gift efter fire år, kan man søke om statsborgerskap. Det gjorde min kone nøyaktig ett år efter at søknaden om permanent bosettingstilladelse var innlevert. Og fikk beskjed om at saksbehandlingstiden var 15 – 18 mnd. Søknaden ble innlevert i mars. Samtidig hadde vi planlagt å reise til hennes hjemland, for første gang på fire år. Men tidspunktet for hjemreise kom efter at hennes ettårige oppholdstilladelse utløp. At hun på dette tidspunktet hadde to søknader inne til behandling hos UDI samtidig, hjalp ikke. Ved mellomlanding kunne hun risikere bli nektet å gå ombord i flyet til Norge. Ved flere mellomlandinger kunne hun ved mellomlanding utenfor Schengen bli nektet å gå ombord i fly som tok henne inn i Schengen-området. Til tross for de to ovennevnte søknadene som var til behandling måtte hun likevel søke om nok et år med familiegjenforening.. Det ble innvilget umiddelbart, så reisen kunne gå som planlagt.

I oktober fikk min kone beskjed om at det nå hadde gått seks måneder uten at søknaden var behandlet av det lokale politikammeret, og følgelig heller ikke videresendt UDI. Derfor måtte hun levere alle dokumenter på nytt. Vi ringte en saksbehandler hos UDI, som ikke kunne gi noen hjemmel for kravet. Vi skrev derfor et brev til politiet og ba om hjemmel. Vi påpekte også at når politiet først sendte et brev og bekreftet at søknaden var mottatt (i mars), og opplyste om den lange behandlingstiden, så kunne de samtidig ha opplyst at efter seks måneder måtte vi sende inn all dokumentasjon på nytt. Hadde UDI opplsyt om dette på forhånd – eller politiet i sitt bekreftelsesbrev for mottatt søknad, kunne vi ha gått igang med å samle inn de nødvendige dokumentene ca en måned før seksmånedersdatoen.

I vårt brev til politiet, der vi ba om hjemmel for kravet om nye dokumenter, påpekte vi at søkeren allerede hadde fått innvilget permanent bosetting. Vi spurte hvorfor politiet ba om ny oversikt over utenlandsopphold. Med permanent bosettingstilladelse burde ikke utenlandsreiser efter innvilgelsesdato bety noe. Hvis man har vært utenlands for lenge siden man første gang fikk innvilget familiegjenforening, vil man ikke oppfylle kravet om botid.

14 dager efter brevet til politiet sendte vi et nyt brev, denne gangen til UDI. Der ba vi om å få vite om den først opplyste saksbehandlingstiden gjelder fra tidspunktet politiet mottok søknaden om statsborgerskapet, eller fra tidspunktet UDI fikk søknaden. Det hadde tross alt gått seks måneder siden politet fikk søknaden – uten at de hadde videresendt den til UDI. Hvis sistnevnte tidspunkt var korrekt, ville vi vite om vi ved 12 måneders behandlingstid igjen ville bli bedt om å sende inn alle papirer på nytt.

Samtidig sendte vi brev politiet, med kopi til Kommunaldepartementet og Justisdepartementet, og ba om en klargjøring av reglene. Når søker oppfyller alle krav til statsborgerskap – og alt er dokumentert ved innlevering av søknaden, burde ikke saksbehandlingstiden være så lang. Men den opplyste saksbehandlingstiden utgjør halve tidsforskjellen mellom tiden en gift utlending må ha bodd i Norge for å kunne søke om statsborgerskap (4 år), og den tiden en ugift utlending må ha bodd for å kunne søke (7 år). Man kunne derfor mistenke UDI for å forhale tiden, i håp om at ekteskapene ryker. For da blir konsekvensen at utlendingen ikke lenger oppfyller vilkårene for statsborgerskap. Grunnen til at departementene fikk kopi, var at vi mistenkte lovstridig saksbehandling. Rett og slett en forhaling av behandlingstiden – for at vilkårene ikke lenger skulle være oppfylt. Politiet informerte oss (og UDI) om at brevet var videresendt sistnevnte, fordi de ikke så seg istand til å besvare spørsmålene..

En måned efter at politiet første gang ba om å få kopi av alle dokumenter på nytt, kom svaret fra UDI. Et ikke-svar. De bekreftet at saksbehandlingstiden var 10 måneder, inkludert “liggetiden” hos politiet. Altså hadde saksbehandlingstiden blitt nær halvert i løpet av den tiden søknaden hadde vært til behandling.. Saksbehandlingstiden ble opplyst å gjelde fra tidspunktet mottok søknaden. UDI henviste til Forvaltningslovens § 17, om at alle saker skal opplyses best mulig før vedtak fattes. Men hva kan endres i løpet av seks måneder, som politiet/UDI ikke har tilgang til informasjon om? UDI skrev at “Det er også i søkers interesse at saken er oppdatert med relevant informasjon.” Ja, det er riktig. Søker kunne bedt om å bekrefte at ingenting hadde endret seg i løpet av de siste seks måneder, og at all tidligere gitt informasjon var korrekt. Istedenfor en omfattende prosess med innhenting av den samme dokumentasjonen på nytt. Og det er i søkers interesse at saksbehandlingstiden hos UDI er så kort (når all relevant dokumentasjon er vedlagt), at man slipper en lang ventetid i uvisse. For når det går et halvt år kan man begynne å lure på om man faktisk har glemt noe.

UDI henviste til svar fra politiet på hvorfor man ønsket oppdaterte opplysninger, før søknaden ble videresendt. Igjen: Hva kunne ha endret seg på seks måneder – som offentlig myndighet ikke selv kunne finne ut av med et tastetrykk? Og hvorfor saksbehandling på seks måneder hos politiet? Når all påkrevet dokumentasjon var vedlagt i utgangspunktet?

Politiets og UDIs saksbehandling var lang, omstendelig og unødvendig byråkratisk. Det tok 14 – 15 måneder å behandle hver av søknadene.

De gangene vi ringte og spurte, opplyste UDI at grunnet det store antallet asylsøknader til behandling, påvirket dette også søknader om permanent bosettingstilladelse, og søknader om statsborgerskap. Også i brevet der man ber om alle dokumenter på nytt, beklages saksbehandlingstiden – som begrunnes med stor sakspågang.

Hvis det virkelig er slik at antallet søknader om statsborgerskap øker så voldsomt, burde vel UDI og bevilgende myndighet ta hensyn til dette når bemanning og intern organisering diskuteres? Svarene fra UDI kan gi inntrukk av at der i gården behandler alle saksbehandlere alle typer søknader – og derfor er behandlingstiden så lang. Det ville isåfall være en så meningsløs bruk av ressurser at myndighetene burde grepet inn forlengst.

Men jeg tror ikke at det er slik. Det er en lettvint unnskyldning å komme med. Det er lett for politiet som førstemottager av søknader å ta en sjekk og finne ut om alle papirer er med. De som ikke har med all dokumentasjon bør avvises. Slik fjerner man unødvendig saksbehandling, der man må be om tilleggsdokumentasjon. Hvis behandlingstiden for permanent bosetting og statsborgerskap er under seks måneder, slipper man å be om all dokumentasjon på nytt. Må man likevel be om nye opplysninger burde man kunne be om å få søkers bekreftelse på at ingenting er endret. Falsk forklaring bør gjøres straffbar, og medføre umiddelbart avslag på søknad.

For noen år siden var hvert fjerde inngåtte ekteskap i Norge inngått mellom norsk og utenlandsk statsborger. Dette betyr at mange innbyggere i Norge enten de er voksne eller barn har nær familie i utlandet; besteforeldre, onkler og tanter, søskenbarn. Men lovverket er slett ikke innrettet for å gjøre det enkelt å få besøk av nær familie. De må søke om turistvisum, som alle andre. Å få turistvisum er ikke enkelt. Jeg har hatt besøk av nær familie flere ganger. Hver runde er en historie for seg. Men det skal jeg ta en annen gang.

De som egentlig burde bli utsatt for lovverket og regelhåndteringen, er politikerne på Stortinget. Da hadde de kanskje forstått at for mange medfører både lovene og håndteringen av dem en stor påkjenning, og merarbeid hinsides hva som burde være nødvendig.

Er det en forbrytelse å forelske seg i en utlending? Mange ganger har jeg følt det slik. Hvis lovgiverne mener at nordmenn kun bør forelske seg i nordmenn burde de si det rett ut. Men det gjør de nok ikke. Sier det rett ut, mener jeg.

Da er det bedre å hjemme seg bak en skog av lovparagrafer, og saksbehandlere i UDI.

0 0 vurdering
Vurdering
9 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
trackback
8 years ago

[…] Les mer her Share this:Lik dette:LikeBli den første til å like denne artikkelen. […]

Verner Olsen
Verner Olsen
8 years ago

Gift med utlending Jeg her tilsvarende erfaring Hun er utlending Vi er begge gift første gang og har begge jobb og kan forsørge jeg er snart 60 år. Så det er ingen formelle hindringer for oss. Hun søkte om forlovelse for 9 månter siden, vi gistet oss i henes hjemland for 2 månter siden. Vi venter fortsatt på svar fra UDI at hun kan komme til Norge. UDI sier årsaken er at saken står i kø. Og di har liten bemanning. Jeg ringer og sender ofte mail til UDI og blir mildt avist. UDI må ha mye å gjøre med… Read more »

Ege Denne
8 years ago

Jeg syns det er tragisk at det er slik i Norge. Landet “alle” skryter av…. Jeg fikk sjokk da jeg oppdaget at det var laget slike regler. Regler som rett og slett hindrer mennesker i å være sammen. Mennesker som ikke har gjort noe galt. Mennesker som elsker hverandre.

Per
Per
8 years ago

Vi ligger også godt parkert i køen for familiegjenforenings visum. Der har vi ligget i straks 8 mnd og så langt ingen fremdrift.
Kona og jeg har nå vært gift i 4 år og svarene fra UDI er bare generelle svar som ikke referer til vår sak. Kunne fått samme svar fra den lokale bensinstasjonen på hjørnet. “Søknaden er ikke behandlet og nei, vi kan ikke henvise til hvor lang tid det vil ta, og ja, vi gir familiegjenforeningssaker høy prioritet”.
Lurer egentlig på hvilke rettigheter jeg har som søker…noen som vet?

Konrad
8 years ago

Jeg har ikke noen personlig erfaring, men mitt inntrykk er også at arbeidshypotesen ved saksbehandling i UDI er at alle er ute etter å lure seg inn i landet på falske premisser. Også regelverket synes å springe ut av denne grunnholdningen.

Det er også mitt inntrykk at UDI ikke klarer å sortere mellom enkle og åpenbare saker som kan behandles på 5 minutter og de mer kompliserte eller tvetydige sakene. Denne saken er eksempel på sak som kunne vært stemplet og signert uten videre:
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4227683.ece

Verner Olsen
Verner Olsen
8 years ago

Venter fortsatt. Jeg er også gift med utlending. jeg er 58 år hun er ti år yngre. Har hatt meget store problemer med at hun kan komme til Norge. Søkte om visa for snart 15 måner siden på grunnlag av forlovelse. For over 7 måner siden ble vi gift. Jeg bruker ca 20000 kr på å reise til Indonesia for hver gang jeg besøker min kone. Dette kunne jeg ha betalt UDI om dette hadde løst den lange ventetiden. Vi har begge jobb og ingen problemer med forsørgelser av oss. Jeg har alltid bodd i Norge å betalt min skatt… Read more »

Olav
Olav
7 years ago

Hei Etter disse innleggene begynner jeg å lure på om byråkratiet vokser over hode på politikerne. Jeg har også tenkt å gifte meg med ei grepa jente fra Russland. Hun er utdannet farmasøyter og har en ledende jobb i et apotekerfirma i Russland. Pr dato har vi oppsøkt fylkesmannen og fått godkjent hennes skilsmissestand. Videre har vi oppsøkt skattemyndighetene og fått godkennelse på at vi er kvaliifisert til å inngå ekteskap ( 4 skjemaer om sivilstand ) For øyeblikket har vi søknad inne hos UDI, som kostet kr 3750,- , dette er en søknad om forlovelsevisum. Etter at jeg har… Read more »

SV
SV
7 years ago

Jeg er en utlending fra Sør-Europa som er gift med nordmenn. Jeg er høgutdannet og har bodd i Norge i allerede 3 og halt år. Nå for tida har jeg et søknad om permanent tillatelse hos UDI og venter allerede i nesten 6 måneder. Da jeg har søkt da var bahandlingstida på 4 måneder, deretter 6 og ligger det på 8. Sommerferiene måtte ble avlyst og som det ser ut også høstreise. Begge to var og er betalt. Mannen og jeg har begge to fastjobb, med oversnittlig inntekt. Men likevel, det er veldig skuffende og frusterende at asylsøknader prioriteres og… Read more »