Ukategorisert

Asylungene: Hvor naiv går det an å være?

«De kommer gravid i 8.måned, føder barnet, og derfor skal de få bli? Hvor naiv går det an å være?». Dette var èn av reaksjonene jeg fikk efter å ha gått i fakkeltog lørdag.

Jeg har engasjert meg (litt) i kampen for at folk som er født i Norge ikke skal kunne utvises til en uviss fremtid. Det er to enkel grunner til mitt standpunkt:

1. Hvis man kan utvise barn som er født i Norge innenfor dagens regelverk skal det ikke mye til for at langt flere barn enn akkurat de ungene hvis foreldre har kommet hit og søkt asyl/opphold som kan bli tolket inn i regelverket – og så utvist. Det er bare å se til Danmark, der man lager kjærlighetsflyktninger av danske statsborgere – fordi disse har mindre familie i Danmark enn den utlendingen man gifter seg med har i sitt hjemland.

2. Barn trenger ikke nødvendigvis være født her, men de kom hit så små at de ikke har noe minne om foreldrenes hjemland. De har vokst opp her, har gått i barnehave og på skole her, og har både venner og kulturelle referanser fra Norge. De er godt integrerte. Er det virkelig til barnets beste å rykke det opp med røttene og plassere det i helt ukjente omgivelser til en langt mer uviss fremtid?

Så vil noen hevde, som gjengitt i overskrift og ingress, at jeg er altfor naiv hva angår motivene og handlingene til disse ungenes foreldre. Jeg mener at jeg er rimelig godt bevandret i regelverket til å ha en kvalifisert mening. Men over regelverket står prinsipper, og menneskesyn.

Alt sauses sammen
Det er ikke slik at det mangler regelverk på dette området. Et av problemene med både den offentlige debatten og utveksling av synspunkter mennesker imellom på det private plan er at alle grupper sauses sammen, og ingen bryr seg om at folk kommer av ulike grunner, og at ikke alle bare kan sendes ut av Norge hvis de ikke oppfyller vilkårene i lov og regelverk.

Vi har flyktninger, og asylsøkere. Vi har folk som ikke havner i noen av disse to kategoriene, men som får opphold på humanitært grunnlag. Så har du de som er «ureturnerbare» på grunn av forholdene i hjemlandet. Eller fordi Norge mangler returavtaler. Så har du de land Norge har returavtale med, men som det efter min mening er svært betenkelig å sende folk tilbake til (f.eks Etiopia). Du har de som kommer hit på familiegjenforening fordi de har ektefelle, foreldre eller annen nærstående familie her. I denne gruppen inngår de som gifter seg med såkalt etnisk norske (statsborgere). Så har du arbeidsinnvandrere, fra både innenfor og ikke minst utenfor EØS-området. Og deres familier. I samtaler mennesker imellom skiller man ikke mellom de ulike kategoriene. Er noen utvist fra Norge, så er det visst bare å sette dem på første fly ut – uansett hvor «ut» måtte være. Hvem var det som var naiv, sa du?

Å komme til Norge på det gunstigste tidspunkt
Tror jeg at en palestiner, somalier, eller en fra et annet konfliktområde i verden venter til man er gravid i 8.måned og så setter seg på et direktefly til Norge? Nei. Det skulle ikke forundre meg om det finnes eksempler, men så enkelt er det ikke å leve i et område med krig, borgerkrig eller forfølgelse på politisk, religiøst, etnisk eller seksuelt grunnlag at man bare kan sette seg på et fly til et bedre sted i verden på dèt tidspunkt som er mest gunstig for en selv.

De er født her!
To gutter på 10 og 12 år. De er født her av utenlandsk mor innen 3 år efter at hun kom hit. De er født og oppvokst i Norge, har gått i barnehave og på skole. Spiller fotball, går på ski og skøyter. Kan de utvises? Jeg føler meg ikke sikker, lenger. Når Høyesterett avgjør at innvandringspolitiske hensyn sier at barn født i Norge kan utvises innenfor dagens regelverk, hva gjør vi da hvis det kommer et parti til makten som mener at folk med utenlandske gener ikke hører til her – og aldri kan bli norske?

De to guttene er mine sønner. Deres mor hadde oppholdstilladelse, så de var ikke «født ulovlig» som en person sa til meg da vi diskuterte lørdagens demonstrasjon. Men slike formalia behøver ikke bety noe som helst for partier – og deres velgere – som mener at folk med utenlandske gener ikke hører til her – og aldri kan bli norske. Tenk over det.

Evne og vilje til integrering – teller det ikke?
Vi har fått mange eksempler på at lokalsamfunn slår ring om både barn og foreldre av utenlandsk opprinnelse som lever rundt om i Norge. Lille Nathan i Bergen er bare ett eksempel. For UDI, UNE og Høyesterett betyr det ingenting at barn er født her. Og det betyr tydeligvis heller ingenting at ungene har sin oppvekst, sine venner og alle sine referanser fra Norge.

Dette er noe jeg stusser over. Hvorfor skal ikke evne og vilje til integrering telle? Norge har mangel på arbeidskraft. Vi har bygder og distrikter som trues av avfolkning. Mange av Kosovo-serberne som ble sendt ut med makt for et par år siden bodde i Nord-Norge. De jobbet og sto på. Men ut skulle de.

De som mener at folk ikke kan bli norske legger mest vekt på røtter og kultur. Er man født og oppvokst i en annen kultur så har man røttene der. Man blir aldri riktig norsk. Men folk har også føtter. Mennesker har flyttet på seg til alle tider, lenge før landegrenser ble fysiske stengsler for å holde folk inne – og ute. Mennesker har altså både evne og vilje til å flytte på seg, og slå rot på et nytt sted. Når mesteparten av de nordmenn som dro til Nord-Amerika eller Australia klarte å slå rot der, hva tilsier at personer som reiser like langt i våre dager ikke skal kunne slå rot her?

Et liv på vent – skal det være på enecelle?
UDI og UNE må følge reglene når de skal vurdere om folk fyller reglene, eller om man kan bruke sekkebetegnelsen «innvandringspolitiske hensyn» for å kaste ut folk. Den byråkratiske kvern maler langsomt, også på dette området. I mellomtiden sitter folk på vent i asylmottak. Hele livet står på vent. Skal man nekte dem å knytte vennskap? Å oppleve kjærligheten? Få barn? Skal de sitte på en enecelle mens de venter på at byråkratiet skal vurdere deres sak? Eller skal man like gjerne innføre kollektiv behandling efter gitte kritierier?

Opprør nedenfra – i Ap?
Jeg har allerede nevnt at lokalsamfunn slår ring rundt «sine» nye landsmenn, og protesterer mot å kaste ut folk som har slått rot her. Det er et sunnhetstegn at man evner å se forbi paragrafene, og se menneskene som rammes av paragrafene og byråkratiets vedtak.

Da justisminister Grete Faremo blant flere politikere sa at UDI og UNE hadde lagt seg å en for streng tolkning var det mange som ventet endring. Men nå har Høyesterett slått fast at det var helt riktig å utvise personer født i Norge. Ergo er det ikke fagre ord som teller. Kun når det står et paragraftegn foran har ordene betydning. Da må regelverket endres.

Media kunne refere at Ap ikke har tenkt å endre regelverket. Det innebærer at UDI og UNE (og domstolene) heller ikke har noen grunn til å endre praksis. Hvordan skal man få til en endring av regelverket?

En ny regjering vil ikke medføre noen endringer. En flertallsregjering av Høyre og FrP vil bety en mer restriktiv politikk. En mindretallsregjering av H og FrP vil kunne lene seg på FrP, og dermed blir det ingen endring i dagens politikk.

Kun hvis de partiene som står for en politikk som medfører at barn født og/eller oppvokst i Norge kan utvises, opplever et press nedenfra og programfester en annen politikk, tror jeg det blir en endring. Nøkkelen ligger mest sannsynlig i Arbeiderpartiets partiapparat.

I en tidligere artikkel om samme tema tok jeg i kommentarfeltet til oppsummerte jeg mitt forslag til politikk på området:

1. Saksbehandlingstiden i UDI kan kortes ned.
2. Folk som for avslag men er ureturnerbare bør få en egen løsning.
3. Hold asylpolitikken streng, men liberaliser arbeidsinnvandringen fra den 3.verden. Uten rett til å ha med seg hele familien.
4. Oppfyller man ikke vilkårene for asyl eller opphold på humanitært grunnlag: Tilby å bli arbeidsinnvandrer (bytte kø).
5. Er noen blitt godt integrert, har arbeid, går på skole etc i løpet av tiden det tar UDI og UNE å behandle søknader og anker; la integreringsevne telle med når opphold skal vurderes.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer