Øyvind Strømmen har skrevet en ny biografi om Anders Lange. Han legger vekt på 1930-årene som nøkkel til å forstå Langes holdninger, standpunkter, og retorikk.
Anders Lange var mange tiår før Donald Trump i å bruke utskjelling og latterliggjøring av politiske motstandere som metode. Øyvind Strømmens nye biografi «Anders Lange. En norsk historie» gir et godt bilde av Langes personlighet og hvordan han utviklet sine standpunkter – men den største svakheten i biografien er å forklare hvorfor Anders Lange fikk sitt gjennombrudd nettopp i 1973.
Efter å ha lest biografien er min konklusjon klar: Skal man forstå Anders Lange må man kjenne til 1930-årenes ideologiske strømninger og strid i Norge – og ute i Europa. For ideologiske massebevegelser som kommunisme, sosialisme, fascisme og nazisme preget også den hjemlige politiske strid. Strømmen gir i sin nye bok god plass til Anders Langes virksomhet i og for Fedrelandslaget i 1930-årene. En utenomparlamentarisk borgerlig massebevegelse, som virket for å påvirke de borgerlige partiene til samarbeid på tvers av partigrensene for å holde sosialistene borte fra makten. Jeg fikk flere aha-opplevelser efter å ha lest denne biografien. Mange brikker falt på plass, som ikke kom like tydelig frem i den forrige biografien om Anders Lange.
Anders Langes saga – en bok til besvær i en besværlig tid
Strømmens bok er ikke den første biografien om mannen som ble opphavet til dagens regjeringsparti Fremskrittspartiet. Den forrige, Anders Langes saga kom i 1993. Efter å ha lest Strømmens bok måtte jeg finne frem igjen den forrige biografien. Jeg husker at jeg var negativ til boken da den kom i 1993. Hvorfor? Som liberalist var det mange deler av Anders Langes budskap jeg kunne erklære meg enig i. Så hvorfor ble han kalt fascist da han for en stakket stund entret den politiske hovedscenen? Hvorfor var han så reaksjonær i sitt kvinnesyn og så aparte i sitt syn på apartheid-regimet i Syd-Afrika? Jeg tror ikke jeg var alene i FrP om å synes partigründerens politiske budskap (og form!) var vanskelig å forholde seg til. Det var uansett problematisk at boken var forfattet av SV’ere. Hanna Kvanmo hadde skrevet kapitelet om Langes år på Stortinget. Hadde de forutsetning nok til å forstå Langes politiske holdninger? Eller distanse nok fra sitt eget grunnsyn til å skrive om Lange? Min teori så mange år efter er at da boken kom stod FrP midt oppe i en eksistensiell strid; mellom de som ønsket seg tilbake til populisme både i innhold og form – og de som ønsket å fortsette utviklingen mot ansvarlig parti. Lange stod (i 1973/74) for det motsatte av hva jeg ønsket 20 år senere. Å lese Strømmens bok har gitt meg ny forståelse av Langes beveggrunner.
Den utenomparlamentariske borgerlige tradisjonen
Er neppe spesielt kjent i våre dager. Men den går som en rød (blå?) tråd gjennom Anders Langes politiske liv før okkupasjonsårene. Fedrelandslaget ble stiftet av menn som Christian Michelsen og Fridtjof Nansen. Mange av lagets ledende skikkelser hadde bakgrunn fra Frisinnede Venstre, et parti beskrevet som fullt av generaler men med få fotsoldater. Kanskje kan tråden trekkes helt tilbake til Samlingspartiet og uavhengigheten fra Sverige i 1905. Fedrelandslaget er et godt eksempel på de utenomparlamentariske strømningene som gjorde seg gjeldende på 1920- og spesielt 1930-tallet. Mange så med bekymring på Aps voldsomme vekst, og ønsket seg en bevegelse over og utenfor de borgerlige partiene. Partienes evige kiv om egne kjepphester gjorde at de ble ineffektive i kampen mot Ap. Laget ønsket å påvirke de borgerlige partiene innenfra til å motvirke Aps økende oppslutning. Det lyktes i 1930 men ikke i 1933. Fedrelandslaget bifalt ikke at Quisling dannet Nasjonal Samling i 1933, men i 1936 hadde Fedrelandslaget gitt opp partiene, og stilte egne kandidater. Det ble en komplett fiasko, men laget virket helt inn til efter overfallet på Norge 09.april 1940. Lagets leder Victor Mogens og andre forsøkte å diskreditere Quisling overfor både kongen og de tyske okkupantene. Det lyktes som kjent ikke, og organisasjonen gjenoppstod ikke efter frigjøringen.
Agent for apartheid?
Påstanden om at Anders Lange fikk penger til valgkampen i 1973 fra apartheid-regimet i Syd-Afrika dukket opp i norsk offentlighet i 1979, og er gjentatt med flere ganger. At en norsk organisasjon nevnte dette i en fotnote i en rapport om fremmedfiendtlighet fikk debatten til å blusse opp igjen, og var den direkte foranledningen til at Øyvind Strømmen skrev denne boken. Han fikk opprinnelig i oppdrag å skrive om ALP og pengesporet fra Syd-Afrika. FrP skulle nok gjerne avvist påstanden om pengestøtte som et ondsinnet rykte fra politiske motstandere. Men det er altså mer enn et rykte. Og Strømmen går så grundig han kan inn i materien, dog uten å konkludere. For konkrete bevis mangler.
Trengte Anders Lange å motta pengestøtte for å fremme sitt syn på apartheid, kritikk av bistanden til land i Afrika, og motstand mot økonomisk boikott av apartheidregimet? Slett ikke. Standpunktene hans i disse sakene var konsistente gjennom et langt liv. Trengte Anders Lange penger til generelt livsopphold? Svaret er ja, ut fra begge biografiene om ham. Han og familien hadde det til tider trangt, og han ble holdt flytende i stor grad takket være bistand fra norske skipsredere og andre i næringslivet. De av Langes venner som opplevet ham på nært hold tviler på at påstanden er korrekt, selv om Lange selv var veldig lite åpen om egen økonomi. Det kan godt hende at regimet i Syd-Afrika så efter hjelp til å påvirke norsk offentlighet, og gjerne betalte for det. Lange var nok av regimets varmeste forsvarere, men han har neppe påvirket norsk offentlighet i denne saken.
Utklippsbøkene fra 1973-valgkampen
Strømmen poengterer at FrP ikke vil åpne sine arkiver for granskning av spørsmålet om Syd-Afrikas finansiering av ALP, og nevner at jeg har sett noe av materialet, før det forsvant inn i Riksarkivets dyptliggende kjellere. Det får bli tema for en egen artikkel.
Hvor mye av Langes politiske arv videreføres i FrP?
Strømmen skriver at FrP er Carl I. Hagens parti, ikke Anders Langes. Dét er en logisk konsekvens av at Lange ikke ønsket parti overhodet, og at allerede på første landsmøte tapte han kampen om hvilken organisasjonsform ALP skulle ha. Og noe nytt landsmøte fikk han aldri oppleve. Det er åpenbart at hans forakt for (de borgerlige) partiene og hans ønske om å skape en bevegelse fremfor et nytt parti henger igjen fra 1930-tallet. Men der Lange i 1973 var en fortidens mann var Carl I. Hagen fremtidens. Allerede i 1973 var det klart for de aller fleste at selv massebevegelser må ha en fasttømret organisasjon. Å få gjennomslagskraft uten å organisere det politiske arbeidet systematisk er nokså vanskelig.
Vel så viktig er efter min mening spørsmålet om Langes politiske arv. Lever den i dag? Definitivt. Min opplevelse av Anders Lange slik han presenteres både i Strømmens biografi og den forrige er at han var nokså konsistent politisk. Han skiftet kan hende meninger om noen enkeltsaker, men i det store og hele mente han mye av det samme over mange tiår. I kampen mot skatter, avgifter og offentlige inngrep videreføres Anders Langes politiske synspunkter. Det samme gjelder i motstanden mot skattefinansiert bistand og systemkritikken mot hvordan bistandspolitikken i dag fungerer, i innvandringspolitikken, forsvarspolitikken, kulturpolitikken og i motstanden mot statsdirigert likestillingspolitikk. FrP har videreført og videreutviklet Anders Langes politiske synspunkter – der disse kan forsvares ut fra liberalistisk ideologi. Partiet har helt siden 1980-tallet forsøkt å finne en indre ideologisk sammenheng i standpunktene. Så kan det diskuteres hvor godt de har fått det til. Dette temaet kunne Strømmen godt brukt mer plass på, men det faller kanskje utenfor rammen av en politisk biografi om partigründeren Anders Lange.
1973 – hvorfor gjennombrudd og suksess akkurat da?
I 1965 lykte de borgerlige partiene i å fravriste Ap makten. Ap var slitent og folket ønsket noe nytt. Valgseieren var tydelig. Fire år senere var det så vidt de berget flertallet, og under 18 måneder senere gikk Bortens koalisjon i oppløsning. De som hadde håpet få færre skatter, avgifter og offentlige inngrep med Borten og co må ha blitt dypt skuffet. Kampen mot EF løsnet på lojaliteten til partiene, og den kulturelle og politiske 1968-revolusjonen skremte nok mange borgerlige velgere. Mediene løsnet også på sine partipolitiske bånd. Så i sum skapte alle disse fenomenene samtidig noe som ble det rette øyeblikk for Anders Lange, som i mangt og meget fremstod som et rop om en tilbakevending til enklere og mer oversiktlige tider.
Efter min mening var et popkulturelt fenomen som Morgan Kane-serien et tydelig signal om det samme.
Jeg synes ikke Strømmen godt nok får frem hvorfor Anders Langes budskap fant nok gjenklang til både å stifte et parti og få over 100 000 velgere akkurat i 1973.
Det blir feil av en anmelder å ønske seg en annen bok enn forfatteren tross alt har skrevet. Alt i alt er Øyvind Strømmens biografi om Anders Lange et godt bidrag til å forstå mannen og bevegelsen han ble fødselshjelper for. Andre anmeldere mener Strømmen burde hatt mer distanse og kritiske kommentarer til mannen og hans budskap. Jeg er uenig. Strømmens biografi er troverdig i sin tilnærming til objektet og hans liv og livsverk.
Likevel er temaet langt fra ferdig og materialet oppbrukt. Kanskje går det an å ønske seg et bind to fra Strømmens hånd?
Anders Lange. En norsk historie
Øyvind Strømmen
CappelenDamm 2016
254 sider
