Kunnskap

Del 1: Moderne rettsstat på 5 minutter

Rettsstaten har sine røtter fra antikkens Romerriket, men det var ikke før opplysningstidens filosofer ideen om den moderne rettsstaten med demokratiet kom. Opplysningstiden er en idéhistoriskers våte drøm. Dens filosofiske arbeid introduserte og gjorde kjent da for første gang konsepter som menneskerettigheter, allmenn stemmerett, privat eiendomsrett og maktfordelingsprinsippet, samt forbedret tidligere tanker om demokratiet. De la dessuten bakteppet for det vi i dag kaller klassisk kontraktsteori, som går ut på å legitimere politisk autoritet.

Thomas Hobbes var først ute med sin kontraktsteori. Han så for seg hvordan samfunnet hadde blitt om det ikke hadde vært noen lover og regler. Uten myndigheter og statsmakt til å passe på, ville samfunnet falle inn i denne såkalte naturtilstanden. Et samfunn preget av uro og kaos. I naturtilstanden vil mennesket søke overlevelse, makt, ære og behag, men oppleve sult, frykt og krenkelser. Det vil bli alles krig mot alle, der selvtekt er den eneste retten som gjelder. Derfor er vi åpenbart nødt til å ha en stat, hevdet Hobbes. Staten plikter beskytte alle mennesker sine rettigheter, ikke bare de sterkeste. Klarer ikke staten dette, faller nemlig mennesket tilbake til naturtilstanden.

Dermed la Hobbes’ naturtilstand grunnlaget for samfunnskontrakten. Samfunnskontrakten er ikke en fysisk kontrakt som sådan, men en bindende avtale folket implisitt godkjenner for at et samfunn ikke skal falle i naturtilstanden. Dette ga med andre ord begrunnelse for statsdannelsen.

Den liberalistiske idérevolusjon

Hundre år senere skjedde den franske revolusjon, og ideene deres skulle testes ut i praksis. I kjølvannet av den franske revolusjon, kom også den amerikanske revolusjon. De av oss som er mer liberalt orienterte kan velge å kalle denne tidsperioden for den liberalistiske idérevolusjon. Folket var ikke nå lengre interessert i å tjene staten; staten skulle tjene dem. Andre filosofer enn Hobbes kom på banen og de ville forsikre seg om at folket ikke skulle bli utsatt for statlige overgrep, på ulike måter. For dem var det en viktig bestandel av staten, at samfunnskontrakten baserte seg på en avtale mellom frie og likeverdige mennesker. Statsdannelsen ble altså under det samfunnskontraktslige synet sett på som en frivillig kontrakt gjort mellom staten og folket.

Hvordan vi ser på menneskerettigheter i dag, er det filosofen Jacques Rousseau som skal ha æren for. Inntil hans tanke om at mennesker var født frie, var det vanlige synet at rettigheter var noe man hadde i kraft av makt eller lov. I kontrast til det trodde Rousseau rettigheter var noe vi mennesker hadde i kraft av å være mennesker, ikke at de var juridiske eller sosiale konstruksjoner skapt av mennesket. Dette ble senere kjent som naturretten; alle hadde visse ukrenkelige naturlige rettigheter.

Religionsfriheten og ytringsfriheten ble sterkt forsvart av Francois-Marie Arouet, bedre kjent som Voltaire. Pressefrihet, forsamlingsfrihet og demonstrasjonsfrihet har det også vært opplysningsfilosofer som har stått for.

Folkesuverenitetsprinsippet ble artikulert av John Locke, og det skulle sikre at folket kun ga fra seg den friheten som var høyst nødvendig. Samfunnskontrakten bygger på folkeviljen, dermed er den kun gyldig enn så lenge folket støtter en lov. Tanken er at politisk autoritet ikke er noe staten har naturlig, men noe den blir gitt av folket. Hvis de herskende styrer på tvers av folkeviljen, så skal de herskende korrigeres av folket.

Mens Charles Montesquieu bygde videre på dette. Han mente at vi burde dele staten inn i tre deler, som skulle balansere ut hverandres makt. Disse er den lovgivende makt, den utøvende makt og den dømmende makt. Det er svært viktig at disse tar avgjørelser uten hverandres innflytelse, slik at maktfordelingsprinsippet opprettholdes. Sammen med folkesuverenitetsprinsippet betyr dette i praksis at den lovgivende makt, valgt av folket, forhindrer den dømmende makt fra å gå berserk ved å lage egne lover.

En like viktig del av rettsstaten, er rettssikkerheten. Opplysningsfilosofene tok inspirasjon fra de gamle romerne, hvor rettssikkerheten oppsto. Rettsikkerheten er et vern av individet mot staten. Det tiltalte individet skal sikres et anstendig avhør, rett til advokat, en hensynsfull og rask prosess, og en rettferdig rettergang. Dette kalles også for prosessuell rettssikkerhet. Videre skal den tiltalte vite hva vedkommende er tiltalt for, det stilles et krav om bevis, den tiltalte får fremsette sine motargumenter og enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Paternalismen ble på sin side angrepet av John Stuart Mill. Han støttet i stedet skadeprinsippet. Ifølge Mill hadde alle personer med et minimum av fornuft og erfaring, en rett til å leve slik personen ønsker. Mill poengterte at det er viktig at en person får muligheten til å ta feil, slik at vedkommende kan lære av det. Det at noe er dårlig for en person er i seg selv ikke grunn nok til å forhindre personen fra å gjøre slik vedkommende ønsker. Eventuelle innvendinger vi kan ha til dette, er å tenke på utfordrende eksempler, som for eksempel å passivrøyke foran barn eller å kjøre for raskt med bil på veiene. I tillegg er det et spørsmål hva som menes med skade. Dersom Rimi starter en butikk rett ved siden av en Kiwi-butikk vil Kiwi-butikkens omsetning gå ned. Dette kan oppfattes som om Rimi skader Kiwi. Dette er imidlertid ikke initiering av tvang eller vold.

Part of freedom is the right of each of us to go to Hell in his own fashion.

David D. Friedman

Murray Rothbard mente skade var for omfattende. Han formulerte derfor ikke-aggresjons-prinsippet, forkortet NAP (non-aggression principle) på engelsk. Ikke-aggresjons-prinsippet er mye mer spisset formulert. All initiering av tvang eller vold, herunder trusler om vold, sies av ikke-aggresjons-prinsippet, å være umoralsk og galt. Det ekskluderer selvforsvar fra å nødvendigvis være en urettferdiggjort bruk av vold. Rothbard er eller var derimot ikke en del av opplysningstiden, men vi nevner han allikevel i forbifarten.

Den liberale bevisbyrden ble også argumentert for av Mill. Den sier at enhver person har rett til å gjøre som vedkommende ønsker såfremt det ikke gis en tilstrekkelig god begrunnelse for at personen ikke skal handle slik. Vedkommende behøver i utgangspunktet ikke gi noen begrunnelse for handlemåten – det er mer enn nok at vedkommende har lyst til å handle slik. Den som ønsker å hindre personen i å handle slik, gjennom et forbud eller lignende, har derimot en begrunnelsesbyrde. Det foreligger med andre ord en presumpsjon for frihet, og det er personen som begrenser denne som er nødt til å eksplisitt begrunne seg.

Samtidig følger det av dette at friheten ikke er et absolutt gode. I gitte situasjoner kan det gis begrunnelser for at den bør begrenses fordi andre goder kan veie tyngre. Likevel er det idémessig sett revolusjonerende at det er friheten som er normen heller enn unntaket. Tidligere var det den som ville gå fra status quo, som måtte begrunne seg. Den som ikke ville forlate status quo, hadde ikke noe krav etter seg på å begrunne hvorfor ting var slik de var.

Mange av disse ideene aksepteres og har fått gjennomslag i dag. Vel å merke i varierende grad, vil noen mene.

Dette har vært et superkjapt (og med det, overfladisk) blikk på den moderne rettsstatens idéhistorie. Del 2 går mer inngående i nyere idéhistorie på området.

Kommentarer

Please Login to comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.