Meninger

Mindre stat, mer frihet

Da velferdsstaten ble innført i Norge, ville politikerne at innbyggerne skulle yte etter evne, og få etter behov. Ettersom tiden gikk har innbyggerne krevd stadig mer fra staten (og dermed de andre innbyggerne), og de som skal ha goder blir stadig flere mens nordmenn yter stadig mindre. Velferdsstaten er ikke bærekraftig.

Egentlig syntes jeg lite om de som bruker skremselspropaganda som taktikk for å få gjennom egne politiske synspunkt. Samfunnsdebatten er i alt for høy grad preget av frykt og pessimisme. Venstresiden skriker om jordens undergang gjennom klimakrise, og høyresiden brøler om rasering av nasjon og kultur i form av innvandring. Løsningen? De vil innskrenke individets frihet over liv og økonomi. De vil overføre enkeltmenneskets selvråderett til kollektivet. Staten skal redde oss fra oss selv.

Samtidig har vi aldri hatt mer velstand. Aldri før har færre dødd av sult, sykdom, miljøkatastrofer, arbeidsulykker eller krig. Aldri før har flere kunne lese, skrive, og hatt muligheten til utdanning. Aldri før har så mange hatt tilgang til medisiner, rent drikkevann eller Internett. Ingen kan med hånda på hjertet si at verden er verre nå enn den var for 100 år siden. Vi har det stort sett bra alle sammen. Spesielt her i Norden.

Men man kan ikke nøye seg med middelmådighet. Liberalister er nemlig visjonære, vi er fremtidsoptimistiske. Vi ser ikke bare at verden blir bedre, men også hvordan den blir bedre; vi ser hva som tilrettelegger for verdiskapning og øker levestandard. Det er individets frihet til selvutfoldelse som gjør verden til et bedre sted – det er å la folk gjøre hva de selv anser som best, gitt at dette ikke krenker andres rett til å også leve i frihet. Staten tilrettelegger ikke for dette i dag. Derfor er det som liberalist helt essensielt at man også peker på problemer.

Man må vise til hvorfor og hvordan vi alle kan få det bedre, hvordan vi kan leve opp til vårt potensiale. Det er hva jeg skal gjøre i dag. Nå skal jeg legge frem argumentet for hvorfor vi kutte i statens utgifter og omfang.

Jeg mener at dagens velferdsstat styres og drives på en svært ineffektiv og umoralsk måte: Omtrent 20 % av skattene og avgiftene vi betaler inn til staten forsvinner i effektivitetstap og byråkrati. Skatte- og avgiftsnivået er blant det høyeste i verden. 200.000 mennesker venter i helsekø, og av dem dør rundt 3000 årlig. 2-4000 personer dør også årlig av feilbehandling i helsevesenet – dette til tross for at vi har blant de dyreste helsevesen av alle OECD-land per innbygger (i gjennomsnitt må hver skattebetaler ut med omtrent 80.000 kr årlig). Enkelte kreftpasienter får ikke behandling fordi «staten ikke har råd», og pasientene får ikke lov å motta eksperimentell behandling. Militæret er nedrustet, lite og ineffektivt sammenlignet med f.eks Finland, ei heller fyller det 2 % kravet til NATO. Det er krise i rettsvesenet, med alt for lang saksbehandlingstid. De eldre på sykehjemmene blir servert restemat på juleaften. Infrastrukturen er av de aller dårligste i Europa. Voldtekts- og vinningsforbrytelser blir henlagt grunnet manglende ressurser. Og 22 % av elevene ved den norske grunnskolen fullfører uten grunnleggende lese- og skriveferdigheter.

Med andre ord er ingen av de offentlige sektorene eller primære statlige oppgavene av noen stor suksess. Hverken rettsvesen, forsvar, politi, helsevesen, skolesektor eller infrastruktur. Det er et systematisk problem.

Prisen på dette? 60-70 % av all verdiskapningen man jobber for går inn til skatter, avhengig av livsstil og verdiskapning. Med andre ord går fra rundt halve til 2/3 av all tid du bruker på jobb rett inn til myndighetene. Staten er en massiv, ineffektiv og umoralsk tids-tyv. Politikere lar deg ikke engang selv velge hvilke tjenester du ønsker å bruke dine midler på, og det er her selve essensen av problemet ligger: Politikere fratar deg din grunnleggende frihet til selvbestemmelse over egne verdier, og dermed egen tid. De presser deg gjennom et enhetssystem bak fanen om solidaritet, likhet og fellesskap.

Som klassisk liberalist er jeg godt plantet på den tradisjonelle høyresiden når det gjelder økonomi. Jeg er for frie marked, sterk eiendomsrett, og minst mulig statlig styring og statsbudsjett. Når Høyre og FrP tok over i 2013 tenkte jeg “Endelig, nå skjer det!”. Siden den gang har jeg ventet forgjeves på den ansvarlige økonomiske politikken. Da regjeringen lanserte statsbudsjettet for 2020 har jeg endelig, virkelig innsett at det ikke er noe håp – selv med flertall på Stortinget, og med presset fra et nytt liberalistisk parti i ryggen, vil ikke høyresiden skjerpe den økonomisk styringen.

Høyresiden har blitt som en dårlig kjæreste som hvert år lover at de skal bli bedre og forandre seg, men aldri gjør det.

Skillet mellom statsbudsjettet for 2019 og SVs alternative budsjett var en økning på 15.8 milliarder kroner. Med andre ord var forskjellen på den borgerlige regjeringen og sosialistene fra SV på ca. 1,1 % målt i offentlige utgifter – målt i den økonomiske størrelsen på staten. Forskjellen var ikke mer enn verdien på en 80 kilometers motorvei, ikke mer enn fire dagers statlig forbruk. Siden den gang har høyresiden økt utgiftene fra 1377 milliarder til 1443, med 66 milliarder. SV har ikke kommet ut med noe alternativt statsbudsjett for 2020. Ikke som er å finne hvert fall.

Skattekuttene til de såkalt ikke-sosialistiske er heller ikke noe å skryte av. Skattene har blitt redusert med 25 milliarder, mens avgiftene har økt med minst 6.6 milliarder. Det hjelper klart litt på lommeboken, men er ingen borgerlig flertallsregjering verdig. Dessuten har skatteinntektene økt kraftig. Fra 2019 til 2020 øker posten “Skatt på inntekt og formue” med 8,6%. Noe av grunnen kan være at arbeidsløshet går ned og lønningene har økt, men har virkelig økonomien vokst så mye på ett år? 

Og ja, vi har sett noen kutt i budsjettet, som for eksempel støtte til tannregulering og briller til barn, men de totale utgiftene til staten har altså økt.

Det hjelper ikke å bytte fra varmt til kaldt vann hvis målet er at krana skal slutte å lekke.

Produktivitetskommisjonen som Stortinget har satt til å vurdere norsk økonomi og offentlig sektor, har funnet at skatten på ordinær inntekt må bli satt opp til 65 % i år 2035 på grunn av eldrebølgen, lavere oljeinntekter, en offentlig sektor som eser ut, og de alt for gunstige velferdsordningene. Den økte skattesatsen på 65 % av inntekten medfører ikke avskaffelse av andre eksisterende avgifter og skatter, men vil komme i tillegg.

Samtidig som utgiftene øker i et tempo hurtigere enn hva selv sosialistene i SV hevder å ønske, skriver regjeringen i statsbudsjettet for 2020 at alderspensjons-forpliktelsene til Folketrygden har økt med ytterligere 366 milliarder i løpet av bare ett år. Med andre ord: Hver dag øker forpliktelsene med 1 milliard kroner, noe som kommer på toppen av all annen økning i offentlige utgifter. Staten har forpliktet seg til mer i utgifter knyttet til pensjon enn hva hele pensjonsfondet utgjør. Kassen er tom, alt er lovet bort.

Her har du regjeringens egne ord:
Ser vi flere år frem, vil budsjettene i stadig større grad preges av at en eldre befolkning trekker opp utgifter til helse- og omsorgstjenester og pensjoner. Pensjonsreformen er utformet for å gi langsiktige innsparinger og økt arbeidstilbud, men den er ikke tilstrekkelig til å lukke gapet mellom statens utgifter og inntekter på lang sikt. Veksten i pensjonsutgiftene har allerede skutt fart, mens veksten i utgiftene til pleie- og omsorgstjenester for alvor ventes å tilta etter 2030, når andelen av befolkningen over 80 år tar seg markert opp.

For å understreke poenget så kan en ta i betraktning det regnestykket som er en stadig aldrende befolkning med en negativ befolkningsvekst der den yngre generasjonen lever i et pyramidespill hvor de må betale for tjenestene til de eldre – og alt dette med tidenes største eldrebølge på vei. Med andre ord er landet tomt for penger i sparebøssa og vi blir færre som må betale for stadig flere. Dette samtidig som vi har tidenes statsbudsjett: Offentlige utgifter har økt fra rundt 1064,9 mrd i 2013, med venstresiden ved roret, til høyresidens svimlende sum på 1442,6 milliarder nå for 2020. Staten har måtte hentet ut penger fra oljefondet, fra din pensjon, for å betale statens massive økning i utgifter. Rundt 1/5 av statsbudsjettet kommer fra oljefondet.

Til sammenligning har Sverige – med en nesten dobbelt så stor befolkning – et statsbudsjett på ca. 1226 milliarder NOK for 2020. Finlands statsbudsjett for 2019 var på ca. 539 milliarder NOK. Har våre naboer det så mye verre?

I tillegg er samfunnet og næringslivet i høy grad detaljstyrt og gjennomregulert: Man får blant annet ikke bestemme hvordan, eller om, man skal bygge på egen eiendom. Bedrifter blir stadig pålagt nye kurs og krav om kompetanse, uten å selv å ha noe å si om saken. Som butikkeier får man ikke bestemme åpningstidene i sin egen butikk, og man får ikke bestemme selv når man kan ha folk på jobb, om så både arbeidstaker og arbeidsgiver er enig. Man har ikke valgfriheten til å kjøpe den maten en selv ønsker fordi den må være godkjent av staten. Og man blir nærmest jaget hjem fra byen klokken 02:30 fordi myndighetene har bestemt at du ikke skal få lov til å nyte alkohol ute etter det tidspunktet. Og ikke tro at du kan få kompisen til å kjøre deg hjem, for staten har bestemt at du kan bare sitte på med de dem godkjenner, og velger å prioritere politiressursene mot de som frivillig ønsker å benytte seg av andre, rimeligere alternativer.

Alt dette kan virke ubetydelig, for “hvem trenger egentlig å handle gradiosa klokken 04 på natten?”, men alt fører til mindre verdiskapning og frihet for befolkningen. Og med dagens system vil det stadig bli flere innstramminger av folks personlige frihet, og mer moralistisk politikk. For som nevnt blir befolkningen tvunget inn kverna som er vårt velferdssystem, uten sjanse for alternativer – uten konkurranse om å tilby beste kvalitet til laveste pris, uten det uendelige incentivet om innovasjon. Alternativene er hvert fall ikke en reell mulighet all den tid en må betale dobbelt opp for privat utdanning og helsevesen, for skatten din blir like herlig krevd inn.

Velferdsstaten er et fjesløst byråkrati av simple løsninger laget for det såkalte gjennomsnittet – der alt tilpasses alle, men ingenting tilpasses den enkelte, der mennesker blir sett på som en byrde og en utgift, ikke som en kunde og en mulighet for inntjening. Og samtidig som systemet hindrer ansvarlighet, der det lover å ta regningen for alle dine feiltrinn i livet – enten det er røyking, sukker eller rusmidler – så innskrenker de samtidig din rett til å påføre din egen kropp for skade, enten gjennom avgifter eller lov, for da blir du jo dermed en utgift for resten av samfunnet. Og dess lengre politikerne og byråkratene får styre uimotsagt, dess mer omfattende blir statens regulering av folks liv.

Forskjellen mellom de politiske partiene er marginale og systemet vi har i dag finnes ikke bærekraftig. Men du vil neppe se politikerne begynne å snakke om kutt i offentlig utgifter når deres jobb er å kjøpe stemmer ved å love bort gratis goder på befolkningens regning. Partiene vil fortsette å vifte med offentlig velferd for å bli valgt og gjenvalgt, for det å snakke om kutt i utgiftene er ikke like populært, det gir ikke nok velgere på kort sikt. Høyresiden vil fortsette å føre en politikk basert på skadekontroll for venstresidens kritikk og for å sanke sentrums-stemmer.

Partiene vil bli mer like, offentlige utgifter vil øke, og formynderiet vil vokse. Helt frem til noen sier i fra.

Vi trenger en høyreside som faktisk tør å kutte i offentlige utgifter og som klarer å ta de ansvarlige, upopulære avgjørelsene. Vi trenger en høyreside som ikke tyr til skremselspropaganda om innvandring og rasering av norsk kultur og samfunnsliv. Vi trenger en høyreside som står opp for liberale verdier og som ikke på moralistisk vis slår ned på vår personlige frihet over egen kropp og eget liv. Vi trenger en høyreside som ikke bare vil endre det politiske landskapet, men også befolkningens holdninger.

Men viktigst av alt trenger en høyreside som ikke bare er ute etter politisk styring gjennom makt og posisjoner, men som faktisk står for hva de mener – som handler utifra prinsipper.

Kommentarer

Please Login to comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.