En liten løgn fra en ung kvinne for 19 år siden fører til at hun skilles fra sine fire barn. Siden den gang har hun giftet seg og fått fire barn. I lagmannsretten mente man at hensynet til barna tilsa at hun burde få bli i landet. Nå har høyesterett kommet til en annen konklusjon
Bakgrunnen er at staten anket dommen i lagmannsretten. Det er uforståelig. Hva er problemet med at en lovlydig kvinne med solid lokal forankring og familie skal få bli i landet. Her synes det som om en livsfjern byråkrat har sittet og sett seg blind på regelverket og ønsket om å statuere et eksempel.
Nå kan man diskutere om det var feil å lyve i 2001 for å få opphold. Det er legitimt å pynte på sannheten i møtet med urimelige lover. Jeg fordømmer ikke noen som på Svinesund sier at de ikke har noe å fortolle selv om de har litt for mye godsaker i bagasjerommet på bilen. Det er imidlertid uansett horribelt å bruke en 19 år gammel sak til å kaste noen ut av landet.
Det er imidlertid verre enn som så. Høyesterett argumenterer for at det ikke blir urimelig belastning på barna siden de jo kan treffes i ferier og prate på telefon og sosiale medier. Ja, det er jo en fullverdig kontakt med sine foreldre. Litt telefon og en svipptur til Djibouti et par ganger i året. Hva er det som går av disse dommerne?
Når systemet er slik at mennesker blir utsatt for slike overgrep som ekteparet og de fire barna blir, så er det på tide å endre systemet. La dem komme. La dem bli.
