Kommentar

Sånn er Harald Eia

Ifølge Platons dualistiske syn på virkeligheten, innehadde den sensible virkeligheten – kalt tingverden – i tillegg en ikke-materiell dimensjon betegnet som idéverden. Platon tenkte seg at de abstraksjonene mennesket gjorde av et objekt også fantes uavhengig av den fysiske og faktiske virkelighet mennesket oppfattet med sansene. Denne abstraksjonen kalte han former. Vi kan tenke på Platons former som en enhet med et sett attributter nødvendige for dens identitet og funksjon. I idéverdenen får vi således viten om formenes uforanderlig og perfekte idé, hva som gjør noe til nettopp det noe er. Dets essens.

I den nye serien til Harald Eia, “Sånn er Norge”, forsøker Eia i første episode å fange opp en av disse formene; å dra ut en essens av hva det vil si at noe er “norsk”. Det vil si: Han setter spørsmålstegn ved hva som er typisk norsk. Da ser han på hvilke verdier som er typisk for Norge. Her forstår Eia “typisk norsk” som synonymt med de verdier som utelukkende finnes i, eller er dominerende, for Norge eller norsk kultur.

Det setter premisset for episoden. Det er et problematisk reduksjonistisk syn. Verdier og kultur, kan fint være tilstede i andre lands samfunn, uten at dette gjør disse til noe mindre norske av denne grunn alene. Fjell og fjord er ikke bare i Norge, men det er en del av Norge allikevel. Mange av disse verdiene er kanskje vestlige eller andre lands verdier eller vaner, men de er også norske verdier. Likeledes med tradisjonsmat. Innkokt myse, altså brunost, er ikke utelukkende norsk, selv om det er noe særegent med Norge og norsk kultur. Det samme er sant for annen lavmælt norsk kost, som vafler og kaffe.

Bildet er hentet fra PixaBay.

Dersom vi tenker oss at vi skal finne ut av hva som er “typisk Harald Eia” med samme metode, innser vi kanskje hvor problematisk det er. Vi kan først begynne ved de overfladiske fysiske attributtene hans først: Han er et menneske, han er biologisk mann, han er hvit, han har blå øyne – og han har muligens mer hår på hodet enn en gjennomsnittlig 54-åring, til tross for at han på gjørs spøker med at det motsatte er tilfellet. Han er født i Norge, jobber på TV som komiker, bor i et hus, har tre barn og kjæreste. Videre besitter han egenskaper som at han er mentalt skarp, humoristisk, energisk og samtidig lavt nevrotisk. Pluss, han interesserer seg for evolusjonsbiologi. Sånn er Harald Eia.

Ingen av disse attributtene, ferdighetene eller egenskapene ved Eia, er unikt for bare han. Han er ikke den eneste mannen. Han er ikke den eneste komikeren. Han er ikke den eneste som er født i Norge. Han er ikke den eneste som liker evolusjonsbiologi. Han er ikke den eneste med sine personlighetstrekk. Det er i det hele tatt ganske mye Eia verken er den første, den siste, den verste, den beste, eller den eneste til å gjøre eller være.

Heller ikke DNA-et hans er det som gjør Eia unik og til seg selv. DNA-et til Harald Eia er ikke Harald Eia. Hadde vi operert av en arm fra Eias kropp, og festet den til en hest, for eksempel, er ikke den hesten plutselig nå Harald Eia – enda så gjerne han skulle ønsket å løpt like fort og hatt et kjønnsorgan på den størrelsen. Hver dag mister Eia millioner av celler av hår og hud og av andre slag, som samler seg opp som støv i hans hjem. Men det er ikke Harald Eia.

Likevel gir det mening å si, at det er noe som er typisk for “jeg”-et som er Harald Eia. Det finnes noe typisk Eia. Hans kropp og hans mentale sinn eksisterer i en symbiose med hverandre, og innbefatter en psykologisk kontinuitet over tid. Med andre ord, er det en sammensetning der – en bevissthet, om en vil –, som gjør Eia til nettopp Eia, og ikke for eksempel David Beckham. Dette er det holistiske synet; som ser på helheten.

For å referere til et sjakktrekk fra Platon enda en gang: Et individ er ufattelig komplekst i sin unikhet og særegenhet, så som samfunnet er. Samfunnet og dets kultur er sammenlignbart like kompleks og unikt, og hva som er “typisk X” med et land, er ofte vanskelig å fange opp helt nøyaktig. Det er ikke dermed sagt at det ikke finnes noe typisk ved et lands kultur, eller at det som tilsynelatende virker typisk ved et land, ikke kan være typisk i andre land også. Uten at det gjør det noe mindre typisk i dette landet.

Litt som at Harald Eia ikke blir noe mindre Harald Eia av at jeg også liker evolusjonsbiologi, blir ikke likestilling for kvinner i Norge noe mindre typisk norsk, av at andre land også følger etter. Kultur og verdier er ikke en nullsumsteori.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments