Meninger

Jesus og individet

Påsken feires verden over primært for å markere oppstandelsen av Jesus Kristus. Ifølge kristendommen sendte Gud sin enbårne Sønn ned til vår verden, ofret seg for menneskehetens synder på korset og gjennoppstod fra de døde etter tre dager. Gjenoppstandelsen, hvis den virkelig fant sted, er den viktigste hendelsen i menneskets historie. Jesus overvant døden, og gjennom troen på Han skal en kunne bli frelst og nå Himmelriket. Viktig er det også at menneskets forhold til Jesus skal være individuelt, og noe som baseres på frivillighet.

Det kan argumenteres for at hele den vestlige, og deler av den østlige, sivilisasjonen er basert på det gode budskapet om Jesu seier over døden i det første århundret etter år null i Palestina. I løpet av tre århundrer hadde kristendommen dominert Romerriket, og i løpet av omtrent et tusen år var omtrentlig hele Vesten kristnet. Selv i 2020 hevder utallige mennesker å ha et personlig forhold til Jesus i sitt personlige liv. Tross sekularisering fortsetter historien om Jesus som beskrevet i evangeliene å fascinere, både ikke-troende og troende.

Gitt den kristne kirkes historie, og noe av den kristne lære, kan den for noen virke fientlig innstilt til liberalisme og idealer om individuell frihet og toleranse. Du eier ikke ditt eget liv, men eksisterer ene og alene for å kjenne og elske Gud. I Matteusevangeliet sier Jesus at man skal “benekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.” Andre steder fortelles det at en skal selge sine eiendeler til de fattige, ofre seg for sine medmennesker og konstant dedikere seg til Gud for å kunne se Himmelens rike. Alternativet er evig fortapelse. Og din sjels evige destinasjon er hundre ganger viktigere enn hvor høy skattesatsen er eller til og med om du har pressefrihet eller ei. Dessuten har den kristne kirke en historie med å blokkere individuelle friheter i Guds navn. Den katolske kirke sensurerte bøker og satte heretikere til avhør hvis de promotere en lære annerledes enn den som kirken erklærte. Selv om få kristne støtter dette i dag, er det en ufornektelig del av kristendommens lange historie.

Til tross for dette så har Jesus en nær kobling til individualisme og ideen om personlig ansvar. Mennesker frelses ikke som grupper, stater eller samfunn, men som individer. En står individuelt til ansvar for å følge Guds lov og elske Jesus. Verdslige autoriteter eller kollektiver kan ikke frelse noen av sine medlemmer. Din frelse avhenger av dine egne valg. Dessuten er ikke din status ovenfor Gud avgjort av din stilling i det sosiale livet. Fattige såvel som rike, syke såvel som friske og ikke-jøder så vel som jøder kunne bli frelst gjennom Guds nåde til dem personlig. St. Paulus i sine brev og den tidlige kristnes kirkes handlinger i apostlenes gjerninger gjør det svært klart at frelsen er tilgjengelig for alle. Ikke bare for omskjærte, lydige jøder. Jesus provoserte datidens religiøse autoriteter ved å omgi seg med fattige, syke og utstøtte. De tolv apostlene, som skulle lede Hans kirke, var lite annet enn fattige fiskermenn i Galilea. Alle mennesker var individer med en fri vilje, skapt i Guds bilde.

I dag tar vi individets ansvar over sine egne handlinger for gitt, men Jesu lære var banebrytende for sin tid. I antikken var noen mennesker simpelthen nærmere det guddommelige enn andre. De fattige og svake var fordømte, og de rike og velstående var destinert til storhet. Noen mennesker var sett på som guddommer eller Guds sønn selv, blant annet den romerske keiseren Julius Cæsar. Jesus hevdet å være den virkelige Guds sønn, men han var verken rik eller verdslig suksessful. Han var en fattig snekker, født i en stall, som preket om Guds rike blant fattigfolk i Palestina. Nå var det opp til hver enkelt, uavhengig av deres situasjon, hvordan de skulle respondere til Guds nåde. Det “lå ikke i din individuelle natur” hvilken rolle du spiller for Gud, men hvordan du velger å handle relativt til hva du er gitt.

Ingen skal kunne tvinges til frelse. Å følge Jesus er et personlig valg som hver må ta, ifølge den universielle kristne lære. Pave Pius XII skrev i sitt ensyklika Mystici Corporius:

“We recognize that [belief] must be done of their own free will; for no one believes unless he wills to believe. Hence they are most certainly not genuine Christians who against their belief are forced to go into a church…[..] Therefore whenever it happens, despite the constant teaching of this Apostolic See, that anyone is compelled to embrace the Catholic faith against his will, Our sense of duty demands that We condemn the act. ”

~ Pope Pius XII, Mystici Corporis

Kristne skal altså oppfordres til å spre evangeliet og veilede folk til Jesus, men tvang skal holdes utenfor bildet. Mennesket er utstyrt med en fri vilje og retten til å velge selv hvorvidt han vil følge den kristne tro eller ei. Dessuten, hvis man ble tvunget til troen, hvordan vet man om kjærligheten til Jesus er genuin? Hele poenget med Skapelsen, ifølge kristendommen, var at mennesket skulle vilje seg selv til et kjærlig forhold til Gud. Gud kunne ha skapt materielle roboter som er programmert til å betingelsesløst elske Gud, men ettersom de ikke gjør det ut av sin autonomi, er kjærligheten falsk. Valgfriheten innebærer også retten til å avvise Guds kjærlighet, og til og med retten til å synde. Ifølge kristne filosofer som Alvin Plantinga er dette grunnen til at Gud tillater ondskap i vår verden.

Uavhengig av om man personlig er kristen eller ateist eller noe annet, så kan man sette pris på Jesu budskap om individuelt ansvar, personlig autonomi og friheten til å velge Hans gave. Vi kan alle eniges om at mennesket har en fri vilje og må ta ansvar over sitt liv og sine egne handlinger.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments