Meninger

Statlige leiligheter – selges på anbud eller gis gratis?

Kenneth Lødding og hans familie har bodd 16 år i en kommunal leilighet, men neste år blir de tvunget til å flytte ut. Familiens okkupering av leiligheten strider imot statens reglement om størrelse på bolig i forhold til antall personer som bor der. Hva er den beste løsningen her gitt et liberalistisk syn?

Liberalismen handler om individuell frihet og privat eiendomsrett. Eiendomsretten bygger på en teori om at man opparbeider seg eiendom ved å ta i bruk ueide ressurser og gjøre det om til noe sitt eget, eller som filosofen John Locke formulerte det, å “blande sitt arbeid” med tingen. Det er slik eiendomsretten dannes i utgangspunktet, og deretter kan eieren selge den videre, gi den i gave til noen, eller forlate eiendommen for godt og dermed gjøre den ueid igjen (såkalt “abandonment” på engelsk).

Med andre ord, eiendomsrett, det at et individ eller gruppe har den fulle, ekslusive rett til å bruke en bestemt ressurs etter egne ønsker, kommer i utgangspunktet av homesteading. Prinsippet tilsier at når et menneske tar i bruk eller okkuperer en ueid ting, så blir han automatisk tingens eier. Av og til refereres dette som “original appropriasjon”, man rett og slett “aproprierer” ressurser som er uten en eksisterende eier, og får dermed full råderett. Eksempelvis hvis Henrik går ut i en uberørt skog og kultiverer en del av den, f.eks. gjør den om til en hage, så har han “blandet sitt arbeid” med en del av skogen, og blir derfor eieren. All form for okkupasjon og bruk, altså “homesteading”, av ueide ressurser går under “homesteading”, hvorav brukeren blir den rettmessige eieren.

Bilde av Yuya Tamai fra Flickr

Dette generelle prinsippet om eiendom virker tilsynelatende fornuftig, men liberalere er uenig med hverandre om når og hvor prinsippet er gyldig. Liberalister ønsker å privatisere en god del statlige tjenester, men nøyaktig hvordan privatiseringen skal gjennomføres er ikke fullt så tydelig. Mange ønsker at den skal legges ut på anbud. Offentlig eiendom bør altså, etter dette synet, selges ute på markedet til villige kjøpere. Men andre, eksempelvis Kevin Carson, Charles Johnson og Murray Rothbard, har argumentert at eierskapet bør overføres direkte til dets nåværende brukere, eksempelvis ansatte i et statseid firma. I tilfellet med leiligheten blir det altså dets okkupanter, Løddings familie, som skal få eierskapet over leiligheten gratis og ubetinget. Dette resonnementet følger direkte fra teorien om homesteading, som jeg skal forklare nærmere nå.

Først må det påpekes at eiendomsrett i denne forstand handler ikke om juridisk eiendomsrett. Vi snakker ikke om hva staten har erklært gjennom loven er eiere og ikke, men hva slags eiendomsrett som er moralsk eller legitim. Selv hvis staten innførte en lov som sa at naboen din eier skrivebordet ditt, så er det fortsatt du som er den legitime eieren av skrivebordet ditt. Eiendomsretten er altså ikke hva staten sier den er, eller hva samfunnet generelt tror den er, men hva som er objektivt og moralsk legitimt i henhold til naturretten. For å ta et ekstremt eksempel: grunnen til at slaveriet var umoralsk var fordi slaver eide sin egen kropp av natur, uavhengig av deres juridiske status hos staten. Altså er det her helt irrelevant hva staten påståelig eier ifølge sine egne lover og bestemmelser. Spørsmålet om eiendomsrett her er ikke et juridisk spørsmål, men et filosofisk og etisk spørsmål.

Så hvem er den rettmessige eieren over offentlig eiendom, som statlige kontorer, bygg og leiligheter? Det kan bare være tre svar: staten, skattebetalerne som har stått for å finansiere, eller de som okkuperer og bruker eiendommen. Hvis vi kan stryke staten og skattebetalerne som legitime eiere, følger det derav at eiendommen er en ueid ressurs som “homesteades” av sine brukere, beboere eller okkupanter. Homesteading dekker all bruk og okkupasjon av ressurser som står uten eier, og hvis verken staten eller skattebetalerne er legitime eiere, må eierskapet tilhøre de som okkuperer, bor eller da “blander sitt arbeid” med ressursen eller tingen. Med andre ord, hvis verken staten eller skattebetalerne eier disse offentlige virksomhetene, som den kommunale leiligheten, må nødvendigvis dets okkupanter eller brukere bli legitime eiere, ifølge liberalistisk teori. Staten har derfor en plikt til å gi hele leiligheten gratis og ubetinget til dem, nettopp fordi de eier den. De har “homesteadet” leiligheten. Det samme gjelder med offentlige virksomheter generelt: offentlige bygg som bør eies kollektivt av deres ansatte, statlige grunnskoler bør eies felles av lærere og rektorer, statseide bedrifter som Avinor bør eies i fellesskap av dets arbeidere osv. Men denne konklusjonen er betinget at vi kan stryke staten og skattebetalerne som rettmessige eiere, som jeg skal vise nå.

Ifølge ren liberalistisk filosofi kan ikke staten være den legitime eieren, fordi den har krenket individuelle rettigheter gjennom tvungen beskatning. Liberalister er uenige seg imellom om hvorvidt all form for skatt er tyveri eller om noen få skatteordninger kan rettferdiggjøres, men her forutsetter vi at all form for skatt som finansierer statlige virksomheter (utenom politi, rettsvesen og militær, som minarkistiske liberale vil gjøre et unntak med), er illegitimt. Derav kan vi utelukke staten som eier. I tilfellet med leiligheten blir det kommunen som strykes.

Her vil mange liberalere mene at den legitime eieren er skattebetalerne. Siden staten tok penger fra skattebetalerne for å finansiere sine bebyggelser, har de den faktiske eiendomsretten over det pengene brukes på. Men det er flere problemer med denne ideen.

For det første er det praktisk umulig for skattebetalerne å utøve denne påståtte eiendomsretten sin over offentlige bygg. Hvordan skal millioner av nordmenn bestemme over hva som skal skje med et bestemt statlig bygg eller leilighet uten konflikter? Den eneste mulige måten å løse dette på er at skattebetalerne får mulighet til å ha avstemninger eller stemme inn styrer som skal avgjøre på vegne av dem, eksempelvis at alle får en aksje hver og at eiendommen gjøres om til et aksjeselskap. Selve ideen kunne fungert, det er jo eksempler på store kooperativer med hundretusenvis av forbrukere som medlemmer, f.eks. Coop, men et problem er at ikke alle skattebetalere har bidratt likt til finansieren av statlige goder. Noen har betalt mer skatt enn andre. Tatt dette i betraktning må i så fall noen skattebetalere få flere aksjer enn andre i proposjon til for mye de har betalt inn, og gitt hvor ineffektivt det statlige byråkratiet er, vil nok dette ta tid. Og selv hvis det fungerte, så ville denne løsningen nødvendigvis krenke den kollektive eiendomsretten som skattebetalerne har, for nå er det bare flertallets ønsker som får plass. Som nevnt over er eiendomsrett den eksklusive og fulle råderetten over en ting eller ressurs. Minioriteten av skattebetalerne frarøves dette ved slike avstemninger. Interessene til mindretallet av skattebetalerne, som også er deleiere av statlige bygg og stell, trampes over av flertallet i avstemningene. Istedenfor at alle skattebetalerne har felles eiendomsrett, er det bare flertallet som får utøvd eiendomsretten, og derfor er ikke denne løsningen tilstrekkelig. I beste fall blir skattebetalerne eiere på papiret, men ikke de facto. Deres eiendomsrett blir med andre ord helt meningsløs.

For det andre er det ikke helt klargjort hvordan skattebetalerne har eierskap over offentlige bygg og leiligheter. Hvis den statlige beskatningen av deres inntekter krenket deres rettigheter, så har de krav på bot eller kompensasjon fra staten. Staten stjal midler fra dem, og de krever dem tilbake. Men hva skattemidlene brukes har ikke de opprinnelige skattebetalerne noe med å gjøre. Det eneste de har krav på er en bestemt pengesum i kompensasjon for tidligere tyveri, ikke makt over det staten kjøper for pengene. For å bruke en enkel analogi: Si at Andreas stjeler 10 000 kroner fra Johannes og bruker pengene til å kjøpe en datamaskin. Deretter gir Andreas datamaskinen videre til Petter. Johannes har nå krav på å få minst 10 000 kroner fra Andreas for at sistnevnte skal gjøre opp for tyveriet. Men det følger ikke dermed at Johannes har noen eiendomsrett over datamaskinen som Andreas gav til Petter. Petter er den legitime eieren over datamaskinen. Likeså har skattebetalerne et rettmessig krav på pengekompensasjon fra staten, men ikke krav på eierskap over offentlige bygninger og leiligheter.

Et annet interessant poeng er at selv hvis vi aksepterer at skattebetalerne kollektivt eier offentlig eiendom, er det ikke vist hvordan det kan være legitimt at staten selger det på anbud. Eierskapet over bygget eller leiligheten blir da bare overført til en tredjepart mot betaling, den blir ikke brakt tilbake til skattebetalerne. Se for deg at jeg selger huset ditt på anbud uten ditt samtykke eller viten. Selv hvis jeg gir deg alle pengene fra salget etterpå, er det fortsatt helt urettmessig at jeg selger din eiendom sånn uten videre. På samme måte er det helt feil at staten legger skattebetalernes eiendom ut på anbud. I så fall måtte staten få samtykke fra hver eneste skattebetaler om å legge den ut på anbud, noe som er umulig. Hvis den legges ut på anbud gitt at skattebetalerne utfører avstemninger, får vi samme problemet som nevnt i forrige avsnitt. Så hvis man skal følge prinsippet om at skattebetalerne eier offentlig eiendom, så må man utelukke det å selge slikt ut på anbud, noe en del liberalister kvir seg for å gjøre. Den kommunale leiligheten kunne altså ikke legges ut på anbud selv etter denne ideen.

Noen vil kanskje si at inntektene staten får av å selge bygget eller leiligheten kan brukes til å kompensere skattebetalerne for tidligere beskatning. Kanskje staten er nødt til å selge sine offentlige bygg, virksomheter osv. ut på anbud for å i det hele tatt kunne betale skattebetalerne tilbake deres midler. Men, som sagt, at staten har store forpliktelser til sine skattebetalere rettferdiggjør ikke nødvendigvis at den kan legge ting ut på anbud for å møte forpliktelsene. Staten kan eksempelvis ikke legge huset ditt ut på anbud for å tilfredstille skattebetalerne, fordi det krenker din eiendomsrett over ditt hus. Ideen her forutsetter altså at staten har rett til å selge eiendommen i første omgang, Selv om staten har, ifølge mange liberalister, en plikt til å betale kompensasjon, følger det ikke automatisk at de derfor eier alle offentlig bygg og har rett til å selge dem for å finansiere kompensasjonen. Dette argumentet forutsetter allerede det det strides om.

Ta et scenario hvor norske myndigheter bestemmer seg for å privatisere hele Viken fylke ved å legge det ut på anbud, og Reitan-gruppen kjøper det opp. Få liberalere ville akseptert at å la Reitan ha hele Viken som sin private eiendom er en aksetabel form for privatisering. Hvorfor, fordi Viken er allerede tatt i bruk av titusenvis av nordmenn. De har rettmessig eiendomsrett over Viken, og å legge hele på anbud krenker deres rettigheter. Poenget her er at å legge offentlig eiendom ut på anbud er bare aksetabelt bare hvis vi forutsetter at staten har rettmessig eiendomsrett over det som selges. Men siden vi allerede etablerte at staten ikke er legitim eier, fungerer ikke dette. Og hvis skattebetalerne kollektivt eier leiligheten, så kan ikke staten legge den ut på anbud uten samtykke fra bokstavelig talt alle skattebetalerne. Noe slikt blir, som sagt, umulig.

Gitt at hverken staten eller skattebetalerne fungerer som rettmessige eiere av offentlige bygg og virksomheter, følger det logisk at de som tar dem i bruk, altså de som “homesteader” virksomheten, er de rettmessige eierne. Derfor skal de få ubetinget fullt eierskap over den. I Lødding sitt tilfelle bør kommunen gi hele leiligheten til han og hans familie gratis, ettersom det er de som har okkupert den i 16 år og dermed opparbeidet seg en eiendomsrett over den. Her er det viktig å påpeke det at ettersom verken kommunen eller skattebetalerne kan forstås som eiere over leiligheten, er leiligheten en ueid ressurs som brukes av dets okkupanter. Siden homesteading-prinsippet gjelder alle ueide ting som tas i bruk, gjelder det også leiligheten. Leiligheten er i utgangspunktet uten legitim eier, okkupantene “homesteader” altså en ueid ting, og dermed er okkupantene de rettmessige eierne. Alternativet blir at man erstatter det liberalistiske prinsippet om homesteading med et annet prinsipp, som igjen kan skape nye problemer.

La meg oppsummere argumentet i form av en syllogisme:

1: Den kommunale leiligheten som Lødding-familien bruker er enten eid av staten, skattebetalerne eller dem selv. (For hvis verken staten eller skattebetalerne eier den er det familien som rettmessig “homesteader” leiligheten)

2: Den kommunale leiligheten eies ikke av staten (ettersom staten brukte tvungen beskatning for å finansiere den)

3: Den kommunale leiligheten eies ikke av skattebetalerne (pga. problemene med å kunne utøve eiendomsretten i praksis, og at man har krav på kompensasjon for stjålne penger, ikke det som pengene brukes )

4: Derfor er den kommunale leiligheten eid av Lødding-familien.

5: Hvis den kommunale leiligheten eies av Lødding-familien, har staten en plikt til å gi leiligheten til dem gratis og ubetinget.

6: Konklusjon, staten har en plikt til å gi leiligheten til dem gratis og ubetinget.

2.3 3 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments