Bakgrunn

Er det systemisk rasisme i Norge?

Systemisk rasisme defineres som rasisme som er “innebygd” i samfunnsmessige lover eller institusjoner. Men er det bevis for noe slikt i Norge? Ettersom det ikke finnes noen bestemte lover eller ordninger som eksplisitt er rasistiske, ser man derfor på generelle tendenser og mønstre i sosiale og økonomiske situasjoner.

Mange kommer med anekdoter og subjektive opplevelser for å illustrere at det finnes systemisk rasisme i Norge, men problemet er at dette ikke er tilstrekkelig for å bevise at det er slik. Det finnes mange anekdoter og subjektive opplevelser som tyder på noe helt annet, og i beste fall er anekdotene bare bevis på enkelttilfeller, ikke et innebygd mønster i institusjoner.

Så da må man se på forskningen. Da Jon Helgheim debatterte temaet systemisk rasisme på TV2 ble to undersøkelser brakt opp:

Rogstad og Midtbøen (2012) var en undersøkelse hvor 1800 CVer ble gitt ut parvis til arbeidsgivere. CVene var så og si helt like, og eneste relevante forskjell var at den ene hadde et utelandsk navn. Kandidaten med utenlandskklingende navn ble diskriminert betydelig oftere sammenlignet med de med mer norske navn.

Noen mener at dette klart tyder på rasisme, men dette fenomenet kan nok forklares av mer naturlige årsaker enn simpelthen “rasistiske holdninger”. Ifølge Judith Horntvedt er årsaken at arbeidsgiverne frykter at utlendingen ikke kan norsk godt nok. Man kan kanskje påstå at denne frykten er noe irrasjonell eller fordomsfull, men fortsatt er det en mer rimelig forklaring enn rasisme. Arbeidsgiveren er ute etter de beste arbeidere, og høyere sannsynlighet for lavere språkkunnskaper kan fungere som en handikapp her.

Dessuten påpekes det av Institutt for samfunnsforskning: “Kjønn, geografi, sektor og bransje spiller en rolle. Særlig påfallende er forskjellene mellom kvinner og menn, og mellom offentlig og privat sektor. Diskrimineringsratene er langt høyere for menn enn for kvinner, og for privat enn for offentlig sektor. Forskerne mener en stor del av disse kjønns- og sektorvise forskjellene kan forklares med forskjeller på stillingsnivå.

Bevis på rasisme? Not so much.

Den andre undersøkelsen er fra Wiborg (2006), som viser at innvandrere med høyere utdanning tjener 16-19% mindre enn ikke-innvandrere med samme utdanning, karakterer, arbeidserfaring og botid. Undersøkelsen var justert for språklige ferdigheter og tok i hensyn til både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre.

Også her kan man finne naturlige og rimelige årsaker. Institutt for Samfunnsforskning har konkludert med at “disse innvandrerne har […] en større tendens til å jobbe i lavtlønnsbedrifter og dette kan forklare en betydelig del av lønnsgapet.”

Arbeid i lavtlønnsbedrifter kan altså forklare mye av gapet. Her også kan vi komme inn på faktorene som var nevnt overfor, som kjønn, geografi, bransje osv. Kanskje noe kan også avskrives som rent tilfeldige ujevnheter. Virkeligheten er tross alt ikke jevn, men gjennomsyres av mange vilkårlige forskjeller og ulikheter mellom grupper.

Selv om Wiborg-undersøkelsen er klar over forskjellen på førstegangs- og andregenerasjonsinnvandrere, er det mange tall som ikke tar dette helt i bektraktning. Stine Barstad og Sigurd Bjørnestad forklarer i Aftenposten at tall som viser lønnsgap må ta hensyn til at “innvandrere starter i jobber hvor de ikke får brukt sin høye utdanning. Dermed havner de bakpå både når det gjelder karrière og lønn.”

Ådne Cappelen, som er forsker og i SSB leder Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU), kommer også med flere naturlige hypoteser i Aftenposten-artikkelen: ” – Den svært høye innvandringen har skjedd de siste ti årene og innvandrerne er nok derfor gjennomgående yngre enn gjennomsnittet i de ulike næringene. Dermed har innvandrerne mindre erfaring i sin norske bedrift, og de kan på grunn av alder også ha mindre erfaring totalt sett. Av begge årsakene får de lavere lønn enn erfarne folk med samme utdannelse”.

Mindre praktisk erfaring, jobbe i lavtlønnsbedrifter, geografisk lokasjon, kjønn, bransje og vilkårlige tilfeldigheter er altså rimelige forklaringer på lønnsgapet mellom innvandrere og nordmenn, samt hvorfor en del innvandrere blir bortprioritert i CV-er.

På bakgrunn av dette virker det vanskelig å begrunne påstanden om at det finnes systemisk rasisme i Norge. Dessuten er konseptet i seg selv problematisk. Bare enkeltpersoner kan være rasister, ikke institusjoner “i seg selv”. Dessuten kan det bli vanskelig å identifisere rasistisk diskriminering og skille det fra, eksempelvis, kulturell diskriminering. Det er en relevant forskjell mellom å diskriminere noen grunnet hudfarge og å diskriminere noen grunnet kulturen han/hun vokste opp i. Det kan argumenteres at begge deler er irrasjonelle og fordomsfulle, men sistnevnte er jo, vil de fleste eniges om, “bedre”. Kanskje man kan definere rasisme bredt nok til å omfavne begge, men det kan føre til forvirringer hvis folk opererer med ulike oppfatninger av hva rasisme er.

Gitt at vi finner mange naturlige forklaringer på lønnsgrap og diskriminering av innvandringssgrupper, hvorfor insistererer den radikale venstresiden på at dette beviser – utover enhver tvil – at Norge – og Vesten generelt – er “iboende” rasistisk? Dette har kanskje mer å gjøre med ideologi enn fakta. Den militante “social justice”-mentaliteten leser klassekonflikt og undertrykkelse inn i statistikk, istedenfor å ta utgangspunkt i den objektive virkeligheten.

Rasisme er forferdelig, og det foregår reelle tilfeller hvor folk blir urettferdig behandlet grunnet rase. Dette er et problem, og det bør stoppes. Men det betyr ikke at vi skal lese problemer inn der hvor de ikke finnes. Enhver løsning på faktiske problemer må alltid tilpasse seg virkeligheten, ikke omvendt.

3.9 7 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments