Kommentar

Husker du smørkrisen i 2011?

Like før jul i 2011 hadde verden det moro med Norge som hadde gått tom for smør. En russisk smørsmugler ble til og med stoppet på grensen med 90 kilo smør. Den mest populære vinklingen gikk ut på at nordmenn på lavkarbodiett hadde spist lagrene tomme. Uforklarlig nok var svensker og dansker også opptatt av lavkarbo, men butikkhyllene deres var fortsatt så fulle av smør at norske forbrukere ble tilbudt gratis smørpakker om de ville legge handleturene sine dit. En driftig svenske tilbød seg å kjøre smør til nordmenn for 460 kr pr kilo. Et dansk TV-program samlet inn 4.000 pakker smør i nødhjelp til de vanskeligstilte fjeldaber i nord.

Denne nyhetskanalen har spesialisert seg på nyhetsformidling gjennom dårlige animasjoner.

Det var naturligvis meierimonopolet som var synderen. Selv TINE kjente på skammen og oppfordret myndighetene til å lette på importrestriksjonene, men det var for sent. Prisene nådde 1.200 kr kiloet, og det var for sent å få i stand logistikkjedene som måtte til for å redde julen. Utenlandsk smør kunne først komme i tilstrekkelige kvanta i januar.

Liberaleren i 2012: Tenk at folk vil ha smør!

I Nationen kunne man i går lese et betimelig leserinnlegg av Ottar Endresen (tilsvar fra Nortura her) som påpeker at lagrene for lammekjøtt var fulle i august, mens slakterienes tilgang på lammekjøtt i september er for lav for høysesongen. Dette skjer samtidig som vi har en etablert markedsregulator i Nortura og forutsigbare sesongsvingninger. Man kan som Endresen spørre seg hva det er de ikke får til? Det virker som selv forutsigbare markedssvingninger og full priskontroll ikke er tilstrekkelige verktøy for å svare på markedets behov i planøkonomiens hender.

Det høres kjent ut.

Det er dyrt på hver sin måte å produsere for mye eller for lite av noe. Enten må du betale gjennom å binde opp kapitalen investert i å produsere for mye (og ikke minst lagre det). Alternativt går du glipp av inntjening du ellers kunne hatt om du produserer for lite. Et fritt marked responderer på begge deler gjennom prismekanismen. Prisene går opp når det produseres for lite (og gir insentiv til økt produksjon, slik som med munnbind tidligere i år), eller ned om lagrene fylles, slik at forbrukerne kan vri sitt forbruk i retning av det som blir overprodusert.

Til og med myndighetene bruker disse mekanismene ved å legge særavgifter på ting vi vil ha mindre av (f eks godteri, fossil energi og arbeidsplasser). De letter også på avgiftene for ting vi vil ha mer av (sunn mat, elbiler og … arbeidsplasser i Troms og Finnmark).

Det er sjeldnere man hører om forsyningskriser for usb-kabler, spisebestikk og underbukser. Det kan virke som markedsregulatorene av disse varene har bedre grep om sine markeder.

Mon tro hva de gjør annerledes?

5 9 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments