Meninger

Liberalister og fri innvandring

Fri innvandring av fredelige mennesker er noe liberalister kan eniges om, men det er en betydelig andel som mener at innvandring likevel, i dagens samfunn, må begrenses. Noen begrunner det med at innvandring fra ikke-liberale kulturer truer liberale verdier i eget land, men de fleste begrunner det med at innvandrere blir en byrde på skattebetalere ved at de mottar velferdsgoder fra staten. Ettersom liberalismen er imot økt skattebyrde og økt velferdsstat, så må innvandringen begrenses, ifølge argumentet deres.

Samtidig virker det vanskelig å se hvordan dette er riktig. At noen innvandrere mottar støtte er en uheldig situasjon, men fra et liberalistisk perspektiv er det velferdsstaten som er problemet, ikke innvandringen i seg selv. Å migrere til et land er i seg selv en fredelig handling som ikke skader noen parter og dermed er helt moralsk legitimt, utifra et liberalt ståsted. At staten skattelegger folk for å gi dem trygd er en helt forskjellig hendelse som må vurderes på egenhånd. Om en fredelig handling skjer – som at noen migrerer inn til et land – er jo i og for seg helt uskyldig, uavhengig av hva andre aktører gjør. Å bruke statlig tvang for å forhindre folk i å flytte på seg virker å stride imot liberalistiske prinsipper, selv om noen av disse senere mottar statlige goder.

Bildet er tatt av Hans Braxmeier fra Pixabay

Dette kan forklares nærmere ved å forestille seg tre forskjellige – og realistiske – hendelser:

Hendelse A: En fredelig filippiner migrerer inn til Norge.
Hendelse B: Staten beskatter nordmenn for å finansiere en trygdeordning.
Hendelse C: Filippineren mottar denne trygdeordningen noen uker etter at han har kommet inn i landet.

Hendelse A er helt i tråd med liberalisme, ingen parter blir utsatt for tvang her. At en krysser en landegrense er ikke i seg selv noe som krenker ens frihet over egen kropp eller private eiendom. Hendelse B, derimot, strider imot liberalisme, ettersom statlig beskatning av folk for å få velferdsgoder går imot eiendomsretten over din egen inntekt. Hendelse C er tilsynelatende fredelig og ingen tvang begås her, selv om det kan omdiskuteres og nevnes at det er en uheldig situasjon at filippineren mottar skattefinansiert trygd.

Hvordan rettferdiggjør tilfellet av hendelse B, eller engangshendelse C, et forbud mot hendelse A? Hvordan kan en hendelse av en aktør gjøre det greit å med makt forhindre en helt annen, fredelig hendelse i å finne sted? Dette er et spørsmål som innvandringsskeptiske liberalister ikke har kommet med helt tydelige svar på.

Noen svarer med å si at nordmenn har en slags “kollektiv” eiendomsrett over “sitt” land, og på samme måte som en boligeier har rett til å bestemme hvem som skal komme inn i sin bolig, har innbyggere – gjennom staten – rett til å bestemme hvem som skal komme inn i landet. Men en slik ide virker inkompatibelt med liberalistisk filosofi. Utifra et rent individualistisk og radikalt liberalistisk syn på samfunnet så er et “land” bare et kunstig avgrenset territorium som rommer en bestemt samling av individer og ressurser. Territoriet i seg selv er ikke “eid” av individene som okkuperer det. Noen vil argumentere at individene har en slags felles råderett over territoriumet utifra at de deler felles goder og skaper sosiale fellesskap der, men dette strider imot en individualistisk virkelighetsoppfatning. Individualismen er kosmopolitisk og analyserer land som samlinger av individer uten noen bestemt “felles gode”. Enten må man motsette seg en individualistisk virkelighetsoppfatning eller så må man forkaste argumentet om “kollektiv eiendomsrett”.

Kanskje man kan mene at hendelse A må begrenses av rent praktiske grunner. Innvandringsskeptikeren godtar, med andre ord, begrensning av bevegelsesfriheten på grunn av senere effekter det resulterer i med landets innbyggere. Men ikke bare er det omdiskutert hvorvidt fri innvandring faktisk medfører så store skattebyrder som det hevdes, man er her villig til å ofre liberalistiske prinsipper for rent praktiske grunner. Du er villig til å krenke retten til å flytte på seg basert på hvilke effekter det kan få senere på resten av samfunnet. Friheten ofres for “det felles godet”, og en slik slutning vil mange som kaller seg “konsekvente liberalister” nøle med å nå.

Alternativt kan man gjøre liberalismen mer “løs” og åpen for praktiske begrensninger, ettersom liberalistiske prinsipper er generelle og “tynne nok” til å tolkes og forstås på forskjellige måter. Men hvis man skal være knallhard på ikke-aggresjons-prinsippet og det å tillate all offerløs aktivitet, virker det problematisk å samtidig skulle godta å begrense innvandring på grunn av senere, helt separate aktiviteter som staten gjør.

Hvis man skal være logisk konsekvent, virker det som at man enten holder fast på liberalistiske prinsipper og må tolerere fri innvandring, selv med velferdsstat, eller ofre liberalistiske prinsipper av rent “praktiske grunner”. Du kan ikke ha kaken og spise den også, som man sier. Poenget her er ikke hvorvidt innvandring faktisk bør begrenses, men heller at det virker å være en motsetning mellom absolutt lydighet til liberalistisk prinsipp og å begrense innvandring.

3.2 20 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments