Bakgrunn

Paven og kapitalisme

Pave Frans er som kjent ingen stor tilhenger av det moderne, økonomiske systemet i Vesten. Gjentatte ganger har han kritisert det han anser som kapitalisme, og nylig publiserte han en ny paverlig ensyklika hvor han går til angrep på “markedskapitalismen.”

Frans mener at systemet har feilet i å håndtere koronakrisen på en god måte, og at det er på tide med et “nytt system” som tar hensyn til “solidaritet” og “rettferdighet”.

På overflaten kan det virke som at Frans forfekter sosialisme. Hans kritikk av kapitalismen og kall til et “nytt system” fritt fra “sosial urettferdighet” ligner mye på retorikken til den radikale venstresiden. Gitt dette virker det tvilsomt at Pavens erklæringer er kompatible med liberalismen.

Pave Frans. Bilde fra Korea.net
Korean Culture and Information Service
CC BY-SA 2.0, Link

Samtidig må dette tolkes i lys av hva den katolske kirken generelt lærer om økonomiske forhold og rettferdighet. I løpet av de siste 130 årene har kirken utviklet “katolsk sosiallære” som gir retningslinjer på hvordan samfunnet skal organiseres. Svært sentralt er utgivelsen av ensyklikaet Rerum Novarum i 1891 fra Pave Leo XIII, som adresserte arbeidsforholdene og industrisamfunnet fra et katolsk perspektiv.

I sitt dokument skriver Pave Leo XIII at det moderne industrisamfunnet, tross mange goder, innebærer elendige arbeidsforhold og berøvelse av viktige livskvaliteter for mange mennesker. Han påpeker at systemet er urettferdig og en hindring for menneskets selvrealisering og familiens vel og ve. Samtidig ønsker han ikke er revolusjon. Leo fordømmer eksplisitt kommunisme og sosialisme, og insisterer på at enhver har en naturlig rett på privat eiendom. Leos forslag er heller en desentralisert, jordnær økonomisk modell som senere har blitt kalt for “distribusjonisme”. Sentralt i modellen er prinsippet om at økonomisk makt skal være desentralisert og store monopoler og karteller skal erstattes med små samfunnsaktører. Eksempelvis ønsker han at familier og husholdninger blir selvstendige aktører og at markedet er integrert i lokalsamfunn der sosiale bånd er sterke. Privat eiendom skal beskyttes, men man skal forhindre stor konsentrasjon av ressurser i få hender. Her tas det inspirasjon fra de eldgamle gildene og diverse føydale ordninger som eksisterte i middelalderen.

Ønsket om desentralisering er nært knyttet subsidiaritetsprinsippet, som er sentralt i katolsk sosiallære. Kjernen i prinsippet er at høyere og større samfunnsinstitusjoner ikke skal påta seg oppgaver som lavere og mindre institusjoner kan ta seg av. Dette er et viktig enighetspunkt med liberalismen, ettersom subsidiaritet sier at staten ikke skal ha ansvarsområder som individet, familien, kirken, fagforeninger og lokalsamfunn kan jobbe med på egenhånd. Sivile institusjoner trenger en betydelig grad av autonomi og selvstyring, ikke byråkratisk detaljregulering fra staten.

Katolsk sosiallære er ikke nødvendigvis i konflikt med et reelt, fritt marked. Hva kirken fordømmer er det økonomiske systemet vi har sett i moderne tider. Den “kapitalismen” som kritiseres er det status quo vi ser rundt oss med store økonomiske ulikheter, høy konsentrasjon av finansiell makt i få hender, lobbyisme og korrupsjon. Systemet som kirken avviser kan forstås som det mange liberalister kaller “korporatisme” eller “kompiskapitalisme”, hvor stat og næringsliv samarbeider og visse kapitalistgrupper blir gitt privilegier av politikere. Som Kevin Carson, Samuel Edward Konkin, Roy Child og andre libertarianere har argumentert så kan et genuint fritt marked bety et desentralisert, jordnært samfunn hvor markeder er mer lokale og økonomisk makt fordelt på mange. Prinsipper om sosial rettferdighet og gode livskår for alle kan også oppfylles i et uregulert marked, ihvertfall i teorien. Linjen mellom distribusjonisme og frimarkedsliberalisme er ikke nødvendigvis så sterk.

Samtidig skal det ikke legges skjul på at den katolske kirke avviser total, konsekvent liberalisme. I nesten 2000 år har kirken lært at samfunnet og staten har visse plikter overfor “det felles godet” og for katolisismen, som innebærer privilegier til kirken og potensielt statlig intervensjon for å sikre et godt samfunn. Også den katolske kirkens katekisme erkjenner samfunnsmessige plikter til Gud og kirken. Kirken mener ikke at den private eiendomsretten er absolutt, og er åpen for å bruke statlig intervensjon der det tjener det felles godet. Kirken lærer at frihet som et gode, men ikke på bekostning av høyere goder.

Dessuten har konseptet “frihet” en litt annerledes betydning for kirken enn for liberalister. Katolisismen vektlegger dygdsetikk og mener at “sann frihet” er å overvinne sine følelser og lyster, og ha sin sjel renset for synd gjennom Guds nåde. Et liv som innebærer moralsk fordervelse og laster er ikke et “fritt” liv. Der hvor liberalister vil ofte være likegyldige og akseptere alle fredelige livsstiler, vil kirken sterkt insistere på en kristen samfunnsmoral som “kultiverer dydene”. Frihet er ikke sett på som en lisens til å synde ubetinget, og derfor kan det være legitimt å begrense individets muligheter til å velge noe som er skadelig for seg selv, eksempelvis pornografi og rusmidler. Den katolske filosofen Edward Feser – som tidligere var libertarianer – forklarte dette grundig i et foredrag i 2005. Kirken er altså mer praktisk anlagt i hva staten bør regulere i forhold til den prinsipielle liberalismen.

For å konkludere må kritikken Pave Frans retter mot kapitalismen forstås i lys av den tradisjonelle sosiallæren til kirken. Både den moderne kapitalismen og sosialismen fordømmes, og det ønskes en “tredje vei” som er desentralisert, jordnær, hvor makt fordeles vidt mellom institusjoner og hvor rettferdighet er en sentral samfunnsverdi. Dette kan overlappe med ideelle frimarkedsmodeller som liberalister forfekter. Full kompatibilitet mellom liberalisme og katolisisme virker dog umulig.

5 2 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments