Magasin

De gamle liberalernes illusjoner

Hvorfor undervurderer så mange liberalister sosialismens påvirkningskraft? Ludwig von Mises var den viktigste liberale tenkeren i det tyvende århundre. I dette oversatte utdraget fra hovedverket Human Action (1949), ser Mises nærmere på en vesentlig feilslutning som har fulgt liberale tenkere siden opplysningstiden: forestillingen om at fornuften vil seire kun i kraft av å ha virkeligheten på sin side. Hvis dette var tilfellet, spør Mises, hvorfor har intellektuelle så vel som massene, avvist kapitalismens historiske suksess, til fordel for sosialismens illusjoner.

Human Action - E8 Life Pattern

Massene foretar ikke selvstendige og seriøse vurderinger av ideer, uavhengig av om de er fornuftige eller ufornuftige. I stedet velger folk mellom ideologiene som blir utviklet av den intellektuelle eliten. Dette valget er endelig, og avgjørende for retningen tenkningen deres tar. Hvis massene foretrekker dårlige doktriner kan ingenting forhindre et katastrofalt hendelsesforløp.

Opplysningstidens humanistiske filosofi tok ikke innover seg de farene utbredelsen av gale ideer kunne forårsake. Innvendingene mot opplysningstidens utilitaristiske tenkere og rasjonalistiske økonomenr er ofte overfladiske. Men det var en vesentlig mangel i doktrinen deres. De antok simpelthen at det som var rimelig vil seire kun i kraft av dets rimelighet. De vurderte ikke muligheten for at opinionen kunne favorisere falske og irrasjonelle ideologier, hvis gjennomføring ville vært skadelig for menneskets velstand og sosiale samhold.

I dag er det blitt fasjonabelt å nedvurdere de tenkerne som kritiserte de liberale filosofenes tro på den ‘alminnelige mannen’. Likevel påpekte Bruke og Haller, Bonald og de Maistre, et vesentlig problem de liberale hadde forsømt. De var mer realistisk i deres vurdering av massene enn sine optimistiske motstandere.

De konservative arbeidet naturligvis under illusjonen om at det tradisjonelle paternalistiske statsstyre og rigide økonomiske institusjoner kunne bevares. De var fulle av lovord om den tradisjonalistiske samfunnsorden som hadde gjort folk velstående og endog humanisert krigføring. De klarte derimot ikke å se at det var nettopp disse prestasjonene som hadde skapt en befolkningsøkning som det gamle systemets økonomiske restriksjoner ikke hadde kapasitet til å håndtere. De lukket øynene for den voksende overflodsbefolkningen som sto på utsiden av den sosiale orden de ønsket å opprettholde. De konservative feilet i å foreslå en løsning på den mest aktuelle problemstillingen for menneskeheten ved overgangen til den industrielle revolusjonen.

Kapitalismen ga verden det den trengte: høyere levestandard for et stadig økende antall mennesker. Men de liberale, pionerne så vel som kapitalismetilhengerne, overså et essensielt poeng. Et sosialt system, uavhengig av hvor gunstig det er for befolkningen, kan ikke fungere uten befolkningens støtte. De liberale forutså ikke suksessen til den antikapitalistiske propagandaen.

Etter å ha avslørt fabelen om kongenes gudommelige misjon, falt de liberale for en tilsvarende illusjon: fornuftens uimotståelige kraft, for folkeviljens ufeilbarlighet og majoritetsbefolkningens dype innsikter. Over tid, forestilte de seg, kan ingenting stoppe den gradvise forbedringen av sosiale forhold. Ved å avkle gammel overtro, hadde opplysningstenkerne en gang for alle etablert fornuftens herredømme. Resultatene av en politikk forankret i individuell frihet ga en så overbevisende demonstrasjon av dets goder at ingen intelligente folk vil ønske å erstatte den. I tillegg, antydet de liberale opplysningsfilosofene, er det store flertallet av mennesker intelligente og fornuftige.   

F.A. Hayek og Ludvig von Mises
F.A. Hayek og Ludvig von Mises

De gamle liberalerne tenkte ikke på at flertallet kunne tolke historisk erfaring gjennom brillene til andre ideologer. De forutså heller ikke populariteten til ideer de selv ville ha kalt reaksjonære, overtroiske og irrasjonelle ville få i det nittende og tjuende århundre. De var så gjennomsyret av antagelsen om at alle mennesker er utstyrt med korrekt resonneringsevne at de neglisjerte varsellampene. Slik de så det, var alle disse ubehagelige politiske episodene midlertidige tilbakefall, tilfeldige og formålsløse hendelser, som ikke kunne tillegges noen større betydning av filosofene som så på menneskets historie “fra det evige perspektiv” (sub specie aeternitatis). Det spilte ingen rolle hva slags antikapitalistiske innvendinger de reaksjonære kom med, det var ett faktum de ikke kunne benekte; nemlig at kapitalismen sørget for å øke levestandarden for en raskt økende befolkning.

Det var nettopp dette faktum det store flertallet bestred. Det vesentlige poenget i læren til alle sosialistiske forfattere, og spesielt Marx, er forestillingen om at kapitalismen resulterer i en progressiv fattiggjøring av de arbeidende massene. Når det gjelder de kapitalistiske landene, kan ikke denne doktrinens feilslutninger ignoreres. Når det gjelder underutviklede land, som kun er blitt overfladisk påvirket av kapitalismen, har ikke deres enestående befolkningsvekst medført at massene synker dypere ned i fattigdom. Disse landene er fattige relativt til industrialiserte land. De har valgt å oppdra flere avkom fremfor å heve levestandarden. Det er deres eget anliggende. Men faktum er at disse landene har hatt tilstrekkelig velstand til å øke levealderen. Det ville vært umulig å øke befolkningen hvis ikke ressursgrunnlaget også økte.

Likevel hevder ikke bare marxistene, men også mange såkalt borgelige forfattere, at Marxs antagelse om kapitalismens evolusjon i det store og det hele har blitt bekreftet av historien de siste hundre årene.

Oversatt av Nicolai Buzatu. Utdrag fra Human Action (s. 860-62).

5 5 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments