Magasin

Bokanmeldelse: Hannah Arendt. Kjærlighet og ondskap

Bokanmeldelse:
Hannah Arendt. Kjærlighet og ondskap
Ann Heberlein
Cappelen Damm, 2020
224 sider
Oversetter: Knut Johansen

Hannah Arendt. Kjærlighet og ondskap

Boken er en biografi om Hanna Arendts liv og virke, skrevet av Ann Heberlein. Hannah Arendt ble født i 1906 i Kønigsberg i det som på den tiden var Øst-Preussen i Tyskland. Det var samme by hvor Immanuel Kant bodde og skrev sine filosofiske verker. Biografien er på omtrent 200 sider, og Heberlein sier hun ikke gir et komplett og utfyllende bilde av hennes liv, men konsentrerer seg om det viktigste. Arendts liv og tenkning må forstås ut fra det samfunnet hun levde i. Hun opplevde to verdenskriger, og hun ble tvunget til å forlate sitt hjemland Tyskland på grunn av nazistenes maktovertakelse i 1933. Hun valgte å bosette seg i Paris, hvor hun oppholdt seg til Frankrikes kapitulasjon 22. juni 1940. Hun flyktet til USA via Spania og Portugal. Herberlein beskriver hennes liv som “en historie fylt av hindre og seiere, ondskap og kjærlighet, tilbakeslag og medgang” (2020, s. 7).

Heberlein konsentrerer seg i hovedsak om hennes kjærlighetsliv og hvordan hun var opptatt av ondskapens natur og hvordan mennesker er i stand til å utføre onde handlinger. I 1951 ga hun ut The Origins of Totalitarianism, som er et av hennes viktigste verk. Et viktig tema i biografien er hvordan nazistene kunne gjennomføre holocaust og hvordan tilsynelatende normale og alminnelige mennesker kunne stå bak folkemordet på jødene. Arendts var selv jøde og opplevde og var vitne til nazistenes overgrep. Hun ble internert i Camp Gurs av franskmennene da krigen kom. Den lå ved foten av Pyreneene. Etter Frankrikes kapitulasjon, ble leiren overtatt av tyskerne. Hun sluttet seg til de mange internerte som forlot leiren for å dra til den frie sonen i sør, som ble styrt av Vichy-regimet, som samarbeidet med tyskerne. Hun dro til Marseilles, hvor hun fikk utstedt reisevisum av den amerikanske generalkonsulen, i likhet med flere tusen andre flyktninger. Hun dro til USA, nærmere bestemt New York, hvor hun bodde til sin død i 1975.

Arendt viste tidlig interesse for bøker og var en intelligent elev. Fordi hun hadde intellektuelle evner, begynte hun å studere. Først i Marburg (1924-1926), deretter i Heidelberg (1926-1929). Da hun studerte i Marburg, innledet hun et forhold til filosofen og professoren Martin Heidegger, som var hennes foreleser. Han var betydelig eldre enn henne, og var allerede gift. Heberlein skriver at hun ble rammet av en pasjon, kanskje en besettelse, som skulle vare livet ut. Heidegger setter både sin karriere og ekteskap i fare. Hun lar ham lese hennes “dagbok”, som han velger å kalle brevene hennes. Han sier i et brev til henne hvor betydningsfull hun er for ham. Arendt tolker svaret hans som en bekreftelse på hennes intellektuelle evner. Hun forstår hans filosofi og lar seg påvirke av ham. Forholdet varte helt til 1933, da Hitler kom til makten. Heidegger erklærer at han er nasjonalsosialist og at han ser på nasjonalsosialismen som den eneste kraften som kan gjenreise Tysklands ære. Arendt får vite han han nekter å undervise og veilede jødiske studenter. Det at han er nasjonalsosialist gjør forholdet deres umulig, siden hun jo er jøde. Martin sendte henne et brev hvor han bedyrer at han ikke har noe mot jøder og at han ikke behandler jødiske studenter dårligere enn andre. Vi vet med stor sikkerhet at hun ikke svarte på brevet. Hun forlot Tyskland i august samme år.

I 1949 vender hun tilbake til Tyskland på oppdrag av Jewish Cultural Reconstruction. Denne organisasjonen hadde som oppgave å lete etter og samle inn jødiske bøker, manuskripter og andre kulturelle uttrykk. Målet er å ta vare på det som er igjen av den jødiske kulturen i Europa. Hun bestemmer seg for å gjenoppta kontakten med Heidegger. 7. februar 1950 gir hun beskjed til Heidegger om hvilket hotell hun bodde på. Klokken halv syv dukker han opp med et brev til henne. Ekteparet Heidegger inviterer henne på middag kl. 8.00 samme kveld. Hennes følelser for ham er like sterke som før, selv om hun selv er gift. Heidegger er fryst ut på grunn av hans støtte til Hitler og nazismen i 1930-årene. Hun tilgir ham. Hvorfor? Det er flere grunner til det: De hadde begge en klassisk dannelse. Han kunne gresk og latin og de hadde lest de samme verkene. Dessuten visste de hvordan Europa var før krigen og hvordan dette Europe hadde bidratt til å forme tenkningen deres. Sist, men ikke minst, hun følte seg beæret over å være den store filosofens utvalgte, hans sjelevenn. I tillegg var det han som nå trengte henne og ikke omvendt.

Hun bidro til å gjenopprette hans rykte. Hun gjorde dette ved å minske hans forbindelse med nazismen og at han støttet Hitler og det Tredje Riket. Hun hevdet han rettet opp feiltakelsen raskere enn det som hadde blitt lagt merke til. Videre sa hun at han hadde tatt betydelig større risiko enn det andre hadde gjort på den tiden. Det finnes derimot ingen bevis for at Heidegger noen gang bekreftet at han tok avstand fra nazismen. I 2014, etter at de begge var døde, ble Heideggers dagbøker gitt ut. I dem ble det klart at han var et overbevist medlem av NSDAP: ”Han delte partiets grunnleggende prinsipper og vurderinger og trodde på nazismens kraft og evne til å få Tyskland på rett kjøl igjen” (Heberlein, 2020, s. 180).

Det var ikke bare hennes rehabilitering av Heidegger som vakte oppsikt. Etter krigen hadde man forsøkt å forklare hvordan holocaust kunne skje. I 1946 ble utført en rekke undersøkelser av de arresterte nazistene i Nürnberg. Til tross for ulike metoder klarte man ikke å komme frem til noe bemerkelsesverdig. De hadde ikke klart å finne den nazistiske personligheten. I 1960-årene ble det utgitt en rekke bøker som skulle forklare den nazistiske personligheten. Dette til tross for at man ikke hadde empiriske bevis. “Nazisten ble beskrevet som enten en ensom og mislykket type med sviktende selvtillit, alternativt en hyperintelligent psykopat med sadistiske trekk” (Heberlein, 2020, s. 139).

Hannah Arendt. Bilde av Bernd Schwabe in Hannover (CC BY-SA 3.0)

Reinhard Heydrich og Adolf Eicmann var arkitektene bak jødeutryddelsene. På Wannsee konferansen 20. Januar 1942 vedtok nazistene den endelige løsningen: jødene skulle utryddes. I 1960 blir Adolf Eichmann arrestert i Buenos Aires av israelske agenter. Han hadde levd et tilsynelatende normalt liv. Rettsaken mot ham ble holdt i Israel. For Arendt blir rettsaken en stor skuffelse. Den 20. april skriver hun til ektemannen Heinrich: “Hele saken er jo så forbannet banal og så ubeskrivelig gemen og motbydelig.”(Heberlein. 2020, s. 143). Hun beskriver Eichmann som en “trist byråkrat som bare har gjort jobben sin”(Heberlein, 2020, s. 144). Det er også slik hun beskriver ham i de artiklene hun skriver for The New Yorker under rettsaken. Hun mener han er en “fantasiløs byråkrat som bare lystrer ordre”(Heberlein, 2020, s. 144). Resonnementet hennes bryter med folks bilde av nazisten som ond og demonisk. Hun skriver senere en bok om rettsaken hvor hun gjentar beskrivelsen av Eichmann. De opplever beskrivelsen av ham som unnskyldende, og det hun skriver tolkes som et forsvar av ham. Det hun skrev, kostet henne mange venner, men de nærmeste støttet henne og hold fast på sitt vennskap.

Det var ikke bare Arendts forsvar for Heidegger som skulle vekke oppsikt. Hennes beskrivelse av de jødiske rådenes samarbeid med SS under krigen vekket gjorde også det. Hun mente at de hjalp nazistene med å gjennomføre holocaust. Igjen ble hun kritisert. Men hadde de jødiske rådene egentlig noe valg? Det kan selvfølgelig diskuteres. I realiteten hadde de vel ikke det.

Da jeg leste denne boken, slo det meg at hun var en kvinne som hadde stor kjærlighetsevne. Hun tilga Heidegger og hun ble ikke bitter og hatsk på grunn av det hun hadde opplevd før og under krigen. Han forble trofast mot sin mann Heinrich, til tross for sin kjærlighet for Heidegger. Hun spør hvorfor det er så vanskelig å elske verden. Heberlein sier følgende:

Når Hannah snakker om å elske verden, mener hun altså noe annet et kjærligheten som finnes mellom mennesker. Å elske verden handler mer om å forstå og forsone seg med den. Amor mundi er en holdning, en viljeretning som handler om forståelse, aksept og forsoning. For å klare å leve i en verden der holocaust er mulig, må vi forstå og akseptere det som virkelig skjedde, akkurat som vi må forstå det som skjer i dag” (2020, s. 200).

Det som også slo meg da jeg leste boken, er at hun er ærlig og oppriktig og ikke redd for å si det hun mener, til tross for at det vil føre til tap av anseelse. Dette kommer til syne i forsvaret av Heidegger og beskrivelsen av Eichmann, samt det hun sier om de jødiske rådene.

Hun er ikke bare opptatt av holocaust, men også menneskerettigheter. Hun mener at menneskeretter ikke er universelle, men at de er knyttet til stater. Selv var hun statsløs fra 1933 til 1951, da hun ble amerikansk statsborger. Hennes synspunkt må ses i lys av dette.

Svakheten med boken er nedtoningen av filosofien. Vi får vite hva hun har lest og hvilke tenkere hun var inspirert av, men vi blir for eksempel ikke presentert for Heideggers filosofi.

Men alt i alt gir boken et godt bilde av mennesket Hannah Arendt. En kvinne som elsket verden. Tross alt.

5 1 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Verdt å lese fra Liberalerens arkiv