Kommentar

Svært aktuell fredspris med lange historiske tradisjoner

Ytringsfrihet og en fri og uavhengig presse er helt grunnleggende for et fritt samfunn. Årets fredspris til to journalister understreker dette sterkt, samtidig som tildelingen viser lange linjer i fredsprisens historie.

Årets vinnere av Nobels fredspris er ansvarlig redaktør for den regimekritiske avisen Novaja Gazeta i Russland, Dmitrij Muratov og Maria Ressa fra Filippinene. Hun driver det uavhengige nettstedet Rappler. Hun har utmerket seg med regimekritisk journalistikk og har avdekket korrupsjon og maktmisbruk under president Rodrigo Dutertes brutale regime.

Maria Ressa fra lanseringen av boken From Bin Laden to Facebook i 2012. Foto: Franz Lopez CC,BY.NC.
Maria Ressa fra lanseringen av boken From Bin Laden to Facebook i 2012. Foto: Franz Lopez CC,BY.NC.

Allerede kommer det kritikk av årets tildeling, med fokus på andre som burde vunnet. For eksempel varslere som Julian Assange og Edvard Snowden, men også journalister i Kina, Hong Kong, og ikke minst i Etiopia – som har blitt et betent tema for Nobelkomiteen. Nobelkomiteens leder poengterte at de ikke kommenterer hvem som ikke har vunnet. Det er vinnerne komiteen fokuserer på og løfter frem.

En fredspris som gis til journalister som bokstavelig talt lever i livsfare på grunn av sitt arbeid er et sterkt signal om viktigheten av både ytringsfrihet og pressefrihet samt sikkerheten til de som jobber i dette yrket. De som stiller maktens mektige til ansvar, konfronterer og utfordrer deres beslutninger. Nobelkomiteens leder uttalte at pressefrihetsindeksen er trist lesning. Journalister både i diktaturer, autoritære regimer og i demokratier utøver sitt yrke med stor risiko for egen sikkerhet og eget liv. Noe av det sterkeste ved dagens tildeling var å se Maria Ressa intervjue president Duterte og bli truet med å bli drept. Av presidenten selv, som poengterte at han ville gjøre det selv og at han allerede har drept flere mennesker. Ressa blunket ikke engang, men fortsatte å intervjue Duterte.

Dmitry Muratov i 2012. Foto: Euka CC.BY.SA.
Dmitry Muratov i 2012. Foto: Euka CC.BY.SA.

Ytringsfrihet er grunnleggende i et fritt samfunn. En forutsetning for både å kunne kritisere makthavere og ta opp kritikkverdige forhold i samfunnet, samt fremme synspunkter på hva som bør gjøres isteden. Men like viktig er at det finnes en fri og uavhengig presse som både kan viderebringe ytringer fra personer, men også sette et kritisk søkelys på forhold i samfunnet. Stille makthavere til ansvar gjennom kritisk, uredd og uavhengig journalistikk. Et fritt samfunn må preges av åpenhet, og mulighet for innsyn i både prosesser og bakgrunnen og premissene for beslutninger som tas. Både av myndigheter og andre.

Russland er et autoritært samfunn, et land som ikke engang fortjener betegnelsen semidemokrati. Myndighetene stempler uavhengige organisasjoner og medier som forrædere, og får man økonomisk støtte fra utlandet må man registrere seg hos myndighetene som “utenlandsk agent”. De fleste partiene i den russiske nasjonalforsamlingen dumaaen er regimevennlige, selv de som skal være i opposisjon til Putin. Valgordningen er en vits, og media er også regimevennlige. Uavhengige medier har svært vanskelige arbeidsvilkår. Virkemidlene er mye av de samme også andre steder. Maria Ressa har vært i en rekke rettssaker de siste årene. Slik forsøker å myndighetene å diskreditere henne i offentlighetens øyne, samtidig som trusler om vold og lignende fortsetter.

Det er ikke noe nytt at frie og uavhengige medier og journalister utsettes for maktovergrep. Årets pris er svært aktuell fordi maktkritiske medier er under press, ikke bare i diktaturer og autoritære regimer, men også i demokratier. Når myndigheter opererer med begrep som “falske nyheter” og “alternative fakta” undergraves medienes rolle. Forutsetningen for en åpen og ærlig debatt ihvertfall i demokratier er at man er sånn noenlunde enige om fakta. Men slik er det ikke lenger. Fremveksten av sosiale medier med sine algoritmer gjør den offentlige debatten fragmentert, og det er vanskelig for folk å være kildekritiske. Man vet rett og slett ikke hvem og hva man skal tro på lenger. Resultatet kan bli mistro til media, apati og lavere valgdeltagelse. Slik undergraves demokratiet. Fremveksten av såkalte trollfabrikker som produserer falske nyheter og undergraver demokratiske institusjoner og tradisjonelle medier bidrar også til å undergrave demokratiet som samfunnssystem.

Nobels fredspris har også tidligere gått til journalister, i 1911 (Herman Fried) og ikke minst til Carl von Ossietzky i 1935. Han avdekket nazi-Tysklands hemmelige opprustning og brudd på Versaillestraktaten. Hans skjebne er en god illustrasjon på hvor farlig det er når journalister avdekker forhold makthavere vil holde skjult. Spesielt i diktaturer. Årets pris trekker også linjene til en nyere pris; avisen Novaja Gazeta som den ene av året vinnere er redaktør for ble grunnlagt av prispengene Mikhail Gorbatsjov fikk da han vant fredsprisen i 1990. Til tross for at han var president i Sovjetunionen turde han ikke komme for å motta prisen og holde det tradisjonelle nobelforedraget. Han var redd for å bli avsatt av sine egne. Noe av det som preget Gorbatsjovs styre i Sovjetunionen var hans fokus på åpenhet (glasnost). Noe av det første han fikk i fanget var atomulykken i Tsjernobyl, der myndighetene tradisjonen tro først forsøkte seg med hemmelighold. Inntil tegnene på at en alvorlig atomulykke hadde skjedd ble for mange til at hemmeligholdet kunne fortsette Gorbatsjovs skjebne viser også vanskelighetene og farene ved å reformere et diktatur ovenfra, spesielt når man samtidig forsøker å holde på kontrollen.

Nobels testamente har tre kriterier for fredsprisen; 1) reduksjon av militærstyrker, 2) arrangering av fredskongresser, og 3) nasjonenes forbrødring. De to første kriteriene er nokså konkrete, det siste mer vagt. Derfor er det interessant å se hvordan Nobelkomiteen knytter årets tildeling til Alfred Nobels kriterier: “En fri, uavhengig og faktabasert journalistikk beskytter mot maktmisbruk, løgn og krigspropaganda. Det er Nobelkomiteens overbevisning at ytrings- og informasjonsfrihet bidrar til en opplyst offentlighet. Disse rettighetene er viktige forutsetninger for demokrati og verner mot krig og konflikt. Tildelingen av Nobels fredspris til Maria Ressa og Dmitrij Muratov er ment å understreke betydningen av å beskytte og forsvare disse grunnleggende rettighetene.
Uten ytrings- og pressefrihet kan arbeidet for folkenes forbrødring, nedrustning og en bedre organisert verden vanskelig lykkes i vår tid. Årets fredspris har derfor en solid forankring i bestemmelsene i Alfred Nobels testamente.” Les hele begrunnelsen her.

Det er et gammelt munnhell at sannheten er det første offeret i krig. Nobelkomiteen poengterer at krigspropaganda fra myndigheter er noe av det som kan avsløres og kritiseres gjennom en åpen, fri og kritisk journalistikk. En åpen og fri presse kan dermed også sies å være en forutsetning for arbeidet for fred.

Årets fredspris er et sterkt signal både til autoritære ledere og diktatorer, men også til politikere som holder seg med alternative fakta og undergraver uavhengige medier med påstander om fake news. Det er også en sterk oppmuntring til alle de journalister som jobber med fare for eget liv og helse. Samtidig er det en påminnelse til oss alle at et fritt samfunn ikke er noen selvfølge.

Liste over tidligere vinnere

5 3 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet