Kommentar

Kudos polkvart, Kamzy og Per-Willy

I gårsdagens Politisk kvarter på NRK møttes Kamzy Gunaratnam og Per-Willy Amundsen til debatt om strengere straffer for terrorisme. Temaets aktualitet skyldes 22. juli-terroristens begjæring om prøveløslatelse. Retten til slik søknad oppnådde massedrapsmannen etter fullført soning av minstetiden på ti år, og han vil kunne fremme slike begjæringer hvert år fremover. Adgangen følger av forvaringsdommens tidsubestemte natur, men gitt forbrytelsens alvorlighetsgrad er det mange som opplever denne retten til å begjære prøveløslatelse så tidlig – eller overhodet – som urimelig. Den korte debatten representerer imidlertid et beundringsverdig offentlig ordskifte. Jeg tok meg i å ønske at flere meningsutvekslinger foregikk slik.

Kamzy Gunaratnam
Foto: privat
Per-Willy Amundsen
Foto: Stortinget

Frontlinjene på polkvart var kanskje forutsigbare; Amundsen (FrP) argumenterer for strengere straffer for terrorisme, og Gunaratnam (Ap) forsvarer en mer pragmatisk rettspleie med henvisning til manglende dokumentasjon for at strengere straffer fører til bedre resultater. Straff eller rehabilitering – så langt lite nytt under solen.

Det vakre er at Gunaratnam selv er overlevende fra Utøya, uten at det får ta plass i debatten. Amundsens Frp ble på sin side beskyldt fra mange hold i tiden etter angrepet for å bidra til klimaet som skapte grobunn for den selvradikaliserte terroristen. Det var slik sett mange måter denne samtalen kunne havarert. Ingen av debattantene søkte et slikt havari, men la i stedet forbilledlig vekt på den generelle og prinsipielle siden av saken. Ingen av dem antyder heller at den aktuelle terroristen skal rammes av noe med tilbakevirkende kraft, eller at handlingsrommet man i realiteten har innenfor normal straffepleie skal tøyes til drapsmannens ulempe. Det ville være enkelt å score noen populistiske poeng på en foraktet drapsmanns bekostning. Men han ble dømt etter reglene slik de var, og slik må det naturligvis forbli. Spørsmålet er i stedet hva vi generelt kan lære av saken, og hvordan rettssamfunnet bør forvaltes fremover.

Samtidig går ingen av dem inn i den andres hode for å lete etter tvilsomme intensjoner. Begge snakker som voksne mennesker om et politisk spørsmål man er oppriktig uenig om, med tilsynelatende gjensidig respekt. Begge unnlater å knytte debatten for tett til den pågående rettshøringen i fengselet i Telemark. Og Gunaratnam, som kunne tilgis for å bli personlig om temaet, er ikke i nærheten av slikt.

I stedet får en venneløs mann i en konvertert gymsal i Skien fengsel selv vise hvorfor han ikke kan slippes fri. Han får i noen korte dager en scene for trassige symbolhandlinger, konspirasjonsforestillinger frosset i tid på det tidspunktet han mistet internettilgangen, og noen kameraer som fanger opp hans håndskrevne tusjplakat som neppe hjelper saken. Som svar på de noe krampeaktige provokasjonene trekkes det litt oppgitt på skuldrene og anmodes høflig fra rettens administrator om å avstå fra slikt i det videre, før prosessen renner forutsigbart videre inn i detaljerte beskrivelser av ugjerningene mannen er ansvarlig for. Alt formalistisk, saklig og åpent gjennom mange små skritt som lar den selvutnevnte ridderen falle på eget sverd. Det er egentlig ganske ryddig.

Det er mye man kan kritisere myndighetene og politikerne for, både i stort og smått. Liberaleren står sjelden sist i den køen. En nyansert, nøktern og robust offentlig samtale om et så emosjonelt tema er imidlertid vanskelig å finne feil ved.

Til alt overmål kom samtalen i polkvart samme uke som en tilsynelatende rehabilitert NOKAS-raner inntar TV-skjermene som kommentator i TV2s sjakksending (vel og merke til livlig og berettiget debatt). Selv om intet rettssamfunn er perfekt, er det fortsatt mye fint å ta vare på i det norske. Vekt på prosess, rettferdig rettergang og rehabilitering også når det er ubehagelig, er ikke å forakte. Når politikere fra alle fløyer, inklusive de som ble brutalt og urettferdig rammet av terrorismen, står solid bak blodfattig prosess og formalia over hevntrang og lynsjestemning, er det rett og slett litt vakkert.

Så til erstatning for kritikk: kudos!

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer