Kommentar

Putin, ingen venn av høyresiden

Den moderne høyresiden lider av en identitetskrise. Høyre-koalisjonen som utviklet seg på 1970-tallet var en reaksjon på spredning av kommunisme internasjonalt og venstre-radikalisme i Vesten. Etter Sovjetunionens fall, ble den eksterne trusselen erstattet av økt bekymring over interne forhold. 

Da det kommunistiske fiendebilde forsvant, ble det tydelig at høyresiden har lite til felles. Intellektuelle og politiske ledere forsøker riktignok å skape et inntrykk av ideologisk fellesskap, men det som i praksis binder høyresiden sammen er at den består av politiske nei-mennesker. De av oss som er skeptisk til ethvert alarmerende problem venstresiden ser på som sitt kall å løse i livet; eller som Roger Scruton sa, det mest oversette alternativet til politisk handling er å la være. 

Høyrepopulismens fremvekst i Vesten har tydeliggjort dette skillet. Ikke minst har det utfordret den etablerte høyresidens offisielle utenriks- og geopolitiske linje overfor illiberale politiske konkurrenter. Beskyldninger om “isolasjonisme” er ikke en like stor dødssynd som i jernteppets dager, noe man ser ved større aversjon mot militært engasjement i utenlandske konflikter på tvers av høyresiden.

Putins invasjon forandrer denne dynamikken; både fordi mange på den nasjonalistiske høyresiden, som lenge var begeistret for Putin, har fått seg en oppvekker, og fordi den etablerte høyresiden går all-in i PR kampanjen om Putins eksistensielle trussel. Det gjenstår å se om «Putin-apologet» blir den nye dødssynden på høyresiden, men det er ikke utenkelig all den tid Putins handlinger bekrefter de verre karakteristikkene av ham.

Din fiendes fiende er ikke en venn

De siste årene har derimot tilnærmingen til Russland beveget seg bort fra den kalde krigs-retorikken som har dominert høyresiden, også etter murens fall. I den amerikanske valgkampen i 2012 fremhevet Mitt Romney Russland som USAs største geopolitiske trussel – og ble latterliggjort av Obama: «the 1980s called and asked for their foreign policy back» – mens Donald Trump inntok en mer vennskapelig tone overfor Putin. Skiftet i det politiske partiet som sto fremst i å bekjempe Sovjets imperialisme var markant. 

Europa ser samme tendens, spesielt i Frankrikes pågående presidentvalg. Nasjonalkonservative Éric Zemmour, outsideren med gode muligheter til å gå videre til andre runde mot president Emmanuel Macron, er den klart mest prorussiske kandidaten. Det skal godt gjøres: hans nasjonalistiske rival Marine Le Pen er ikke akkurat kjent for å være anti-Putin. Russiske myndigheter ga partiet hennes, Nasjonal Samling, penger under valgkampen i 2017, og hun har standhaftig argumentert for et tettere bånd til Russland. Zemmour tar derimot Russland-sympatien til et nytt nivå: han gjentar drømmen om en “fransk Putin”, og etter invasjonen i Ukraina omtalte han Russlands begrunnelser som “fullstendig legitime”. 

I det lille, stabile Norge, med knapt noen opposisjon – spesielt fra høyresiden – ser man færre populistiske tendenser. Med visse unntak. Carl I. Hagen serverte russisk propaganda samtidig som landet klargjorde invasjonen av Ukraina. Hagen krevde folkeavstemning i Luhansk og Donetsk, etter at Russland hadde erklært områdene som “selvstendige folkerepublikker”. Begrunnelsen var lik statlig russiske medier: Maidan-revolusjonen i 2014 var et “kupp” støttet av Vesten, og myndighetene i Ukraina krenker rettighetene til den russiske befolkningen i landet.

Skjermdump Facebook

Perspektiver som fremhever historisk-kontekstuell forståelse er imidlertid ikke forbeholdt populister. Kåre Willoch ga uttrykk for lignende kritikk av EU og Nato etter Russlands annektering av Krim i 2014. Willoch fastholdt at Janukovitsj-regimet ble kastet i et vestlig støttet kupp, og han argumenterte for en folkeavstemning om Krims løsrivelse fra Ukraina. Det var ulogisk, mente Willoch, at EU støttet en folkeavstemning i Skottland, men ikke på Krim. – Skal vi unngå at krisen i Ukraina fører til en ny kald krig, er det nødvendig å forstå hvordan verden ser ut på den andre siden. Der har EU og delvis Nato svikta, sa han den gang.

Blant en del liberalister, spesielt libertarianere som er prinsipielle anti-intervensjonister, er dette synet fremtredende. Forklaringsmodellen er forutsigbar: de fleste konflikter Vesten er involvert i er en uunngåelig konsekvens av Vestens historiske innblanding, og mer innblanding vil kun eskalere konflikten ytterligere. Det høres til forveksling likt ut som argumentasjonen til den anti-vestlige venstresiden. Ron Paul, Lew Rockwell og Mises-instituttet er ledende kilder til argumenter om at Russland kun besvarer Natos ekspansjon og aggresjon, men dette er også fremtredende i mer mainstream liberalistiske publikasjoner.

Ikke svøm mot strømmen hvis du står i fare for å drukne

En forklaring på denne utviklingen er at høyresiden har blitt mer kontrær og mer kritisk til Vestens utvikling. Med et svunnet eksternt fiendebilde, har skepsisen til den politiske eliten på hjemmebane økt. Dette omfatter ikke bare skepsis mot venstreintellektuelle i hovedstrømsmedier, akademia og kulturlivet, men også mot etablerte politiske partier – ikke minst på høyresiden. Da kan det føles intuitivt galt å befinne seg på samme “side” som institusjonene man har mistet tiltro til i betente saker. Som liberalist, og noenlunne ufrivillig medlem av det høyre-dissidente selskap, har jeg en viss forståelse for dette. 

Men dette understreker kun høyre-opposisjonens svakhet, som har gitt grobunn til identitetskrisen jeg mener preger den moderne høyresiden. Dersom man definerer sin politiske identitet som en motsats til venstresiden eller politiske eliter, vil man ofte innta kontrære posisjoner uten substans. Idet høyresidens ideologiske fundament har blitt mer fraksjonert, og i mange tilfeller smuldret opp i overfladisk retorikk, er det fort gjort at en reduseres til like uproduktive kulturkrigere som de man forsøker å bekjempe.

Tidvis virker det som at deler av høyresiden har overtatt plassen til T.S. Eliots kuriøse katt Rum Tum Tugger:

The Rum Tum Tugger is a Curious Cat:
If you offer him pheasant he would rather have grouse.
If you put him in a house he would much prefer a flat,
If you put him in a flat then he’d rather have a house.
If you set him on a mouse then he only wants a rat,
If you set him on a rat then he’d rather chase a mouse.
Yes the Rum Tum Tugger is a Curious Cat –
And there isn’t any call for me to shout it:
For he will do
As he do do
And there’s no doing anything about it!

Vestens svakhet er ikke Russlands styrke

Den konservative Douglas Murray gir en god forklaring på hvorfor deler av høyresiden har inntatt et mer Putin-vennlig syn og hvorfor enkelte ser på ham som en inspirasjon. Dette skyldes, ifølge Murray, en utbredt forestilling om Vestens pågående forfall – kulturelt, økonomisk og frihetlig: “We are weak, Putin is strong. We are dumb, he is smart. We obsess over stupid minutiae, Putin gets the big picture.”

Mange av oss på høyresiden har forståelse for halve resonnementet. På sentrale områder fremstår Vesten svakere. Vi er blitt falmende demokratiske forbilder som følge av økt indre polarisering. Det hjelper heller ikke at Vesten begår kald krig mot seg selv: vi blir opplært til å problematisere egen historie, til det punktet der europeisk historie er blitt synonymt med kolonialisme og undertrykkelse. Vi har rotet oss bort i en over-politisering av alle aspekter av samfunnet, og bagateller dominerer offentligheten. Klima, og andre avgjørende utfordringer, som hadde fortjent en mer rasjonell tilnærming, har tatt fanatiske og kvasi-religiøse former. Det har bidratt til en forhastet energipolitikk som har gjort oss globalt sårbare, ikke minst overfor Russland. Vi verner om offerrollen og forkaster ideen om personlig ansvar. Vi bifaller misunnelse og kimser av produktivitet. Vi drukner i statsgjeld, fornekter menneskets biologiske natur og vi har en drøss med low-life venstreorienterte akademikere som sprer propagandaen sin til befolkningens flinke piker på det offentliges regning.

Puh. Okey. Pust…

La oss anta at dette resonnementet er sånn halveis presist. Ingenting av dette gjør Putin til et foretrukket alternativ til våre egne opportunistiske ledere. Og det forsvarer åpenbart ikke Russlands aggresjon mot Ukraina. 

Dersom Vestens indre svakheter medfører sympati med despoten Putin har pessimismen på den opposisjonelle høyresiden gått for langt. 

Nyanser legitimerer ikke aggresjon

Det er viktig å unngå å gå i fellen der man avfeier heterodokse synspunkter som «populistiske» eller «Putin-apologetiske», enten det kommer fra nasjonalister eller liberalister, uten legitim debatt. Mens PR-apparatet koker også på vestlig side, er det viktig å bevare sindigheten. Jeg er ikke «soft» overfor illiberale regimer, men jeg er bekymret for om Vesten maler Putin inn i et hjørne av håpløshet med manglende diplomatiske løsninger, som kun vil eskalere konflikten.

Jeg er heller ikke imponert av den etablerte høyresidens overbud om hvem som er «tøffest» mot Russland, enten det gjelder å sende mer våpen, innføre flyforbudssone over Ukraina, beslaglegge flere yachter eller nekte russiske barn fra å delta i Norway cup. Sammenligningen mellom Putin og Hitler burde vært forbeholdt folk som strøk i historie på skolen, og ikke blant seriøse norske kommentatorer. Det er omtrent like overfladisk som å høre Fox News omtale Putin som «sosialist».

Nyanser til tross, man bør forvente at en rasjonell høyreside ser at det er en rasjonalitet i det vestlige etablissements voldsomme motstand mot Putin-regimet. Kanskje bør vi til og med tillate oss å se det positive i Putins galskap, da det ser ut til å ha gitt vestlige ledere mer ryggrad og mediene annet å tenke på enn foretrukken pronomen og kjønnsfordelingen til ukrainske soldater.

De eneste som høres woke ut for øyeblikket er høyrepopulistene, som har adoptert Putin og Steigans fordømmelse av Ukraina som «nynazister» og «høyreekstreme». Satt på spissen: det er noe ironisk når nasjonalkonservative problematiserer et folks rett til egen nasjonalstat fordi enkelte av landets fraksjoner ikke er politisk korrekte nok. Mer seriøst: ja, det finnes problematiske elementer ved ukrainernes motstandskamp. Nei, dette er ikke et sentralt problem, men kun et påskudd for å legitimere Russlands aggresjon.

Russland er en failed state

Militarisme får frem det verste i en stat. Det tar sjeldent lang tid fra militær aggresjon snus innover mot egen befolkning. De siste dagene har Russland innført en rekke drakoniske lover, blant annet kriminalisering av kritisk journalistikk og anti-krigsprotester, under påskudd av å «stoppe spredning av falske nyheter».

I lys av dette bør det bli tydelig for fornuftige mennesker at Vestens svakheter fremstår små sammenlignet med Russlands primitive styresett.

Mens Øst-Europa har hatt en enorm utvikling etter murens fall, har Russland forblitt underutviklet og autoritært. Fraværet av utvikling gjelder forsåvidt også for de Østslaviske landene Hviterussland og Ukraina, men det gjør det desto viktigere at Vesten inkluderer Ukraina i et mer politisk rasjonelt fellesskap når de søker seg bort fra Russlands nedadgående spiral og mot Vesten.

Russland er en underutviklet råvareøkonomi, som omtrent kun produserer våpen, som de gledelig selger til Nord-Korea, Iran og Venezuela. De klarer knapt å delta i et fredelig sportsarrangement uten at dopingen renner ut av tennene til utøverne som om de fremdeles representerer Sovjets ære. Utenom doping finnes det knapt områder landet presterer bedre på enn Vesten: enten det gjelder lov, orden, rettssikkerhet og korrupsjon eller om det gjelder helse og velstand.

Russland har hatt alle historiske muligheter til å ta del i det åndelige vestlige idéfellesskapet. Istedet har de forblitt primitive, isolerte og imperialistiske. Og selv om Vesten har reelle svakheter og egne svin på skogen, vitner det om moralsk konkurs dersom folk på høyresiden finner sympati med, eller inspirasjon i, Putins regime.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet