Magasin

Hvorfor jeg kaller meg en frimarkedsanarkist – og hvorfor jeg er en

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1993.


Den eneste alvorlige grunnen til å si at du tror på noe er at du virkelig gjør det. Likefullt er det mange taktiske fordeler ved å offentlig støtte det ekstreme frimarkeds-anarkistiske, anarkokapitalistiske avskaff-hele-regjeringen-ja-hele-greia-standpunktet (1) , rent bortsett fra det faktum at det er en god og sann og ærerik ide. Det kan synes kynisk å si det, men de taktiske og karrierefremmende fordelene ved en total frimarkeds-anarkisme (heretter FA) var minst like attraktive for meg da jeg først dumpet borti disse ideene som sannheten i dem, eller deres muligheter til å bli satt ut i livet.

Jeg trodde allerede på frie markeder da jeg først støtte på forestillingen om et virkelig fritt marked. Den eneste formen for frie markeder jeg hadde hørt om før, var av den typen som også ble støttet av kjedelige, middelaldrende tufser, eller rettere sagt, det var det deres motstandere var flinke til å fremstille dem som. Det frie markedet ble fremstilt som et skalkeskjul for forsvaret av eksisterende forretningsinteresser og cashflow, snarere enn det radikale redskap for endring og trøbbelskaping som jeg ville ha foretrukket. Denne retningen nøyde seg med å forsvare kapitalismen som den allerede var.

Frimarkeds-anarkismen glorifiserer derimot en ny og annerledes fremtid. Den er en radikal utfordring til det bestående, inklusiv mye av det «kapitalistiske» bestående. Studenter og intellektuelle generelt elsker å få eldre og rikere mennesker til å klynke, og frimarkedsanarkismen oppnår dette på en utmerket måte.

Raddiser av den typen som pleide å være marxister tiltrekkes nå av FA, som i likhet med marxismen er systematisk og grundig beskrevet i tykke bøker. Frimarkedsanarkister har en tendens til å tenke i form av storslåtte planer og etterfølgende epoker, akkurat som marxistene. Men best av alt, akkurat som marxistene, skremmer FA livet av alle.

På grunn av sin radikale opprørskhet, passer FA bedre inn i stilen på universitetene enn ”dress med vest”-versjonen av det frie markedet. FA er, for å bruke et moderne uttrykk, politisk korrekt. Uttrykt på den mest taktiske og overfladiske måten, så er det mindre sjanse for at de røde fascistene på universitetet river ned FA-postere enn plakater fra mer konvensjonelle tilhengere av kapitalismen.

Det anarkistiske konsensus

En annen fordel ved å si at regjeringen ikke burde eksistere, istedenfor at den burde gjøre mindre, er også taktisk. Kort sagt er det enklere å bli enig om anarkismen enn noen form for «begrenset» stat.

Historien skapes (min ambisjon er å skape historie) av ganske små grupper mennesker som er mer eller mindre på samme side og som makter å vinne gjenklang i videre kretser gjennom en kombinasjon av å være enig med dem og utfordre dem på en dyktig måte. De trenger ikke å være helt enige om hva de forsøker å gjøre, men jo enigere de er, jo bedre vil planene virke. Frimarkedsanarkister samarbeider godt med andre frimarkedsanarkister fordi vi gir samme svar på spørsmålet om hva staten bør gjøre – nemlig ingenting.

Tilhengerne av en begrenset statsmakt har på sin side ganske forskjellige og kompliserte svar på dette spørsmålet. De fleste mener at staten bør ha en spesiell rolle når det gjelder forsvaret. (OK, men hvor stor rolle, og hvor mye privat tiltak skal tillates?) For noen (men på ingen måte alle) skal pengevesenet fortsatt være statens oppgave. I så fall: Hvilken pengeteori skal staten følge, gitt at den må følge en eller annen teori. For de fleste skal staten også ta seg av «lov og orden», men igjen oppstår spørsmålet om hvem ellers som også kan selge slike tjenester, og hva slags våpen de kan bruke osv. Alle disse spørsmålene er vanskelige å enes om. Tilhengerne av en begrenset statsmakt har derfor en taktisk ulempe, selv om de er langt flere enn frimarkedsanarkistene.

Ekstremisme forandrer konsensus

En annen taktisk fordel er at uansett om du skulle være tilhenger av en begrenset stat, så er det minst like gode sjanser for at du får til en reduksjon i statens omfang dersom du argumenterer for dens avskaffelse istedenfor for å redusere den. For å si det på matematisk vis: Dersom du ønsker å redusere inntektsskatten fra 40% til 30% vil du trolig nå målet raskere dersom du med en gang argumenterer for å avskaffe den helt. «Ekstremisme» fører lettere til en endring i konsensus enn dersom du argumenterer direkte for en liten endring.

Selv om du ikke skulle være villig til å følge dine argumenter til deres logiske konklusjon, kan du være sikker på at dine motstandere vil gjøre det, dersom de ikke er klar over at du allerede har gjennomgått den tankeprosessen, f.eks. ved at du også har distribuert noen anarkistiske traktater. «Joda, den logiske følgen av det jeg sier er at inntektsskatten burde avskaffes helt. Siden du spør meg, så er jeg tilhenger av det.» Smarte motstandere vil ikke ønske å gi deg sjansen til å si dette, dersom de vet at du er klar til å gjøre det.

Selv da jeg først proklamerte min anarkisme var jeg klar over at mindre begavede ville bli helt overbevist, selv om jeg selv ikke tok det hele helt alvorlig. Jeg trengte litt tid på meg til å finne ut om denne greia virkelig var sann og kunne funke. Uansett hvor flink og kynisk du tror du er i å presentere en eller annen ide, er den beste planen alltid å holde seg til å proklamere offentlig det du virkelig mener. Etter å ha listet opp noen fordeler ved å være en frimarkedsanarkist, la meg derfor gå over på mine grunner.

Markedet virker alltid

Min første og beste grunn til å ønske et fritt marked er for meg åpenbar og lett å uttrykke: Alle steder der det er frie markeder, så virker de. Når markeder ikke virker, så er det alltid på grunn av statlig innblanding. Statstilhengere skylder på markedet for det kaos som staten selv skaper. Staten eier veiene og krever absurd lave priser for bruken av dem, og så skylder statsdyrkerne på markedet fordi det produserer for mange biler og skaper trafikk-kork. Staten monopoliserer byplanlegging, og så skylder statsdyrkerne på markedet som liksom skaper urbant forfall. Staten monopoliserer pengevesenet, og så skylder statsdyrkerne på at markedet skaper mangel på kreditt, økonomisk nedgang og inflasjon osv. Jeg går ut ifra at dersom det var et fritt marked i lov og orden, forsvar eller penger, eller hva som helst ellers som folk mener at «markedet ikke kan levere», så ville disse markedene også virket utmerket.

Du trenger ikke å vite hvordan du koker smultringer for å vite at handelsmenn snarere enn statsansatte byråkrater er de rette til å koke og distribuere smultringer. Jeg mener akkurat det samme om forsvaret, som jeg har akkurat like lite greie på.

Det er vanlig å si at vi bør finne en balanse mellom stat og marked, mellom tyranni og frihet. Hvorfor det, for faen? Frie markeder, når de har fått lov til det, har vært ekstraordinært vellykkede. Ufrie markeder har vært en katastrofe. Hvorfor skulle vi gå ut ifra at å innføre frie markeder på nye områder skulle mislykkes? Hvorfor ikke tro det motsatte, nemlig at jo flere frie markeder, jo bedre?

Et intelligent veddemål om en usikker fremtid

På dette tidspunkt vil noen av mine lesere føle seg litt overkjørt. Sier jeg virkelig at jeg foretrekker en FA-verden, uten å ane hvordan den vil fungere? Kort sagt: Ja. Hvordan kan noen tro at de kan vite hvordan noe så trivielt som en bil vil se ut om ti år? Jeg kan gi deg noen gode gjetninger om hvordan f.eks. et forsvar vil se ut i det frie markedet, men det vil ikke være noe annet enn gjetninger. Jeg gjentar at argumentet for frie markeder i dingser (eller forsvar) ikke på noen måte kan inkludere svaret på spørsmålet om hvordan frimarkedsdingser (eller forsvar) vil se ut. Vi snakker her om frihet, om andre menneskers valg og andre menneskers oppfinnelser. Du kan aldri vite hva andre mennesker vil gjøre med sin frihet, for det er hele poenget med frihet. Alt du kan si er at generelt virker frihet bedre enn ufrihet. Det har virket på dette og hint område, og påstanden om at det ikke har virket på andre områder er feil, fordi friheten ikke har blitt prøvd. Med andre ord: Du kan bare være sikker når det gjelder fortiden. Det gjelder forresten for alle politiske doktriner du kan komme på. Du kan ikke være sikker på hvordan de vil virke heller. Du kan bare se på historien og gjøre noen fornuftige gjetninger.

Veien til markedet er en markedsprosess

Min andre grunn til å tro at FA vil virke bra er at dersom det ikke virker så må det forbedres inntil det skjer. Bare da vil folk kjøpe produktet. FA må kjøpes, i små biter, litt her og litt der. Den vil ikke plutselig dukke opp til trompetfanfarer over hele verden, og bare måtte aksepteres av alle, enten de liker det eller ikke. Det vil heller ikke være bare en type løsninger.

Den amerikanske libertarianer Murray Rothbard er uenig med meg i dette. I sin bok For A New Liberty forestiller Rothbard seg en stor knapp som kan avskaffe staten og alt dens vesen. En libertarianer, sier Rothbard, er en som ville trykke på knappen hvis han noen gang fikk sjansen. For meg er poenget at i den virkelige verden finnes ingen slik knapp. At Rothbard ønsker å trykke på en slik knapp, selv om han vet den ikke finnes, tjener ham til liten ære.

Staten selv, det er knappen! Det er maskinen som kan utløse kaos, snu livet til en halv milliard mennesker opp ned i løpet av fjorten dager. Men hvorfor ville et skikkelig menneske ønske å gjøre noe slikt?

Jo mer statsdyrkerne utbrer sin stat, jo større blir statens knapper. Det er derfor helt logisk for statsdyrkerne å snakke om hva de skulle ønske å gjøre med sine knapper. Men FA vil svekke staten ettersom den sprer seg, og styrke det frie markedet. Den vil utvide de valg som folk selv kan gjøre individuelt. Den vil undergrave, frakoble og ødelegge de store knappene. Når frimarkeds-anarkister snakker om å trykke på en stor knapp er det derfor svært forvirrende.

Hvordan vil FA faktisk iverksettes? Svaret er at individuelle frimarkedsanarkister vil forsøke å gjennomføre det de mener er FA i sine lokale omgivelser som de kan skape oppstyr i, har kjøpt eller på andre måter kan kontrollere, men ingen andre steder. De kommer enten til å skape et koselig sted, som vil trekke til seg noen, eller kanskje mange, mennesker og vil være i stand til å forsvare seg mot mulige fiender eller mulige konkurrenter, eller de vil ikke klare dette, og vil bli utkonkurrert. Etableringen av et fritt marked vil i seg selv være – og er allerede i dag – en markedsprosess. Statsdyrkelsen overgir verden helt i statsdyrkernes vold, mens FA beskytter verden mot FA, når og hvis det skulle være behov for det.

De vanlige spørsmålene som stilles frimarkedsanarkister er ikke så mye et problem for dem som for entreprenørene i et FA-samfunn: Hva skjer dersom private hærer begynner å slåss? Er ikke forsvar et «naturlig monopol», og vil ikke «staten» bare gjenoppstå i et fritt marked? Dersom det er tilfelle, hvorfor bry seg med å avskaffe den i det hele tatt? Svaret kan være at private hærer som bruker for mye av sin tid og kundenes penger på å slåss mot enten andre private eller statlige hærer, ikke vil blomstre så mye som mer fredelige og nøkterne selskaper.

Avsnittet over fikk en venn av meg til å innvende at mange ikke ville la seg overbevise av det, og anbefalte en utdyping. Men jeg forteller bare hvorfor jeg er en anarkist, og disse spørsmålene plager ikke meg så mye som de plager andre. Markedet vil gi svaret. Det eneste som skal til for å løse disse problemene er at noen entreprenører finner en løsning. Hvis ingen gjør det, vil en begrenset stat overleve evig, i henhold til markedets etterspørsel, med bare mindre anarkistiske forstyrrelser.

I mellomtiden, i mangel på noen FA-knapper å trykke på, finnes det ingenting bedre å gjøre enn å spre FA-ideer. Selvsagt vil dette bli mye lettere dersom noen få anarkistiske enklaver oppsto, men det ville i seg selv fordre langt mer respekt for FA rundt omkring i verden enn det som finnes i dag. Igjen kaster kommunismens historie lys over saken. For å kunne bli satt ut i livet ett eneste sted, måtte kommunismen ha ganske mye respekt i verden som helhet.

Monopolmakt er ikke nødvendig

En spesiell innvending mot FA er at det må finnes en stat for at markedet skal kunne eksistere, og at i mangelen av en stat vil markedet ødelegge seg selv. Gangstere ville samle seg velstand, kjøpe våpen og slavebinde alle igjen.

Jeg benekter at dette skjer automatisk. Dersom den generelle oppfatningen er at et slikt forløp ville være dårlig, er det usannsynlig at noe slikt skulle skje. Mesteparten av forbryterveldet er ikke så mye en utfordring mot staten som et resultat av den. Der staten både nekter å tilby visse høyt verdsatte tjenester og i tillegg gjør det ulovlig for andre å dekke etterspørselen, rykker forbryterne inn. For eksempel unnlater de fleste stater både å bevokte sine gater skikkelig og nekter andre å gjøre det. Resultatet er bandekrig mellom organisasjoner som er tøffe nok til å slåss med statsmakten, og mellom disse bandene og staten. Det er statens uforutsigbare halv-nærvær som skaper «anarkiet» (i den vulgære og nedsettende betydningen av ordet), ikke dens forutsigbare og fullstendige fravær. Dersom det virkelig fantes områder i våre byer der statsmakten ikke våget seg inn, så ville disse være mye fredeligere enn de mest belastede strøkene er i dag.

Staten er en sinnstilstand

Jeg vil tilføye at så lenge forestillingen om at det burde finnes noe slikt som en stat for slike tilfeller, så vil staten fortsette å eksistere. Staten er en sinnstilstand, akkurat som alle andre institusjoner.

Sett at du sprengte hele Cambridge i luften og dermed ødela alle dets dokumenter, arkiver og akademiske produkter, men lot de fleste av dem som i dag driver universitetet være i live. Forestill deg så at du vendte tilbake til Cambridge om tredve år. Universitetet ville utvilsomt fortsatt eksistere. Det ville være styggere, og kanskje (men kanskje ikke) et dårligere universitet, men det ville være der. Forestill deg isteden at selve forestillingen om Cambridge-universitetet på et eller annet mystisk vis forsvant fra hodene fra alle som i dag bærer denne ideen, mens bygningene, dokumentene og bibliotekene forble urørt. Cambridge ville raskt synke ned i ruiner.

Staten er slik. Dersom mange nok ønsker den, så vil de få den, og all den forvirring som følger med den. FA er også slik. Det er nødt til å være et nødvendig minimum av entusiasme for en slik ide, akkurat som med ethvert annet system, for at den skal kunne settes ut i livet.

Selvsagt vil det være avgjørende for om folk fortsetter å støtte ideen med entusiasme at den er konsistent. Total sosialisme, slik Lenin trodde på, er komplett umulig å iverksette, uansett hvor mange som skulle ønske den, og uansett hvor lenge misoppfatningen varer. Heller ikke ville noen «leninistisk» versjon av FA, det sosiologiske speilbilde av Rothbards store knapp, overleve sin egen iverksettelse. Dersom folket fremdeles ønsket seg en stat og ble frigjort av en FA-elite som ga dem mulighet til å gjennomføre det de ville, så ville staten bli dannet på nytt, enten av folket selv, eller av frimarkedsanarkister i et forsøk på å beskytte sin FA med makt. Men dersom det var utbredt entusiasme for FA, ville det ikke være behov for noen elite, unntatt kanskje for en fortropp med propagandister som ville overtale folk til å tenke på denne måten.

Mot vold

Jeg håper det er klart at jeg ikke liker vold hverken som personlig preferanse og som anarkistisk taktikk. Grunnene er de samme som gjør at jeg ikke liker Rothbards store knapp. Vold ryster og til og med gjør slutt på livet til uskyldige tilskuere, og den virker ikke. Mange «ortodokse» anarkister, som er motstandere både av staten og av de frie markedsrelasjoner som uunngåelig ville oppstå i statens fravær, er ivrige tilhengere av vold, enten fordi de er frustrerte over umuligheten av å oppnå sine mål, eller ganske enkelt fordi de er voldelige uansett, og bare er på leting etter en doktrine som kan unnskylde voldsbruk. Jeg er ikke voldelig hverken av temperament eller overbevisning, selv om jeg av og til skriker når jeg diskuterer. Jeg er tilhenger av handel, som er ikke-voldelig og basert på samtykke, og jeg foretrekker også den typen overtalelser som ikke stammer fra geværløpene.

Statenes mutasjon imot handel

I en FA-verden ville noe interessant skje med stater. Jeg forestiller meg ikke en verden der «stater» ikke eksisterer, i betydningen av at de ikke lenger hevder å eksistere. Derimot ser jeg for meg en verden der stater og statsinstitusjoner forholder seg til hverandre og til verden mer som kommersielle selskaper enn på den sjefete måten de gjør det i dag. Dagens diskusjoner om hvordan stater allerede konkurrerer med hverandre om skatteinntekter ved å senke sine skattesatser, dvs. deltar i priskrig, er en forsmak på en slik verden. Snart vil vi kanskje få se stater som krever betaling for statsborgerskap, og kanskje annonserer etter statsborgere. (Noen stater gjør dette allerede, men diskret). Noen stater kan komme til å tilby forskjellige typer statsborgerskap, f.eks. med eller uten «velferdsrettigheter», akkurat som bilindustrien på tyvetallet begynte å tilby en rekke forskjellige biler for å tilpasse seg forskjellig smak og forskjellige lommebøker.

Når jeg diskuterer FA ender jeg ofte opp med å vise til slike steder som Kanaløyene eller Isle of Man. Dette er fordi disse stedene allerede ligner på kommersielle foretagender. På slike småsteder, selv om de ser på seg selv om «politiske» snarere enn «kommersielle» enheter, er det opplagt at det er tullete å drive med politisk virksomhet dersom du ikke liker deg. Hvorfor ikke bare reise? Hvorfor ikke ta med deg forretningen din et annet sted? Dersom du ikke liker landet ditt, begynn å behandle det som en service-institusjon, snarere enn en nedarvet sykdom. Dersom folk flest begynner å tenke på denne måten, vil vi være langt på vei mot den verden jeg ønsker meg.

I mellomtiden vil alle dem som lever av at FA ikke gjennomføres få nok av advarsler om at deres rolige og korrupte system er i ferd med å bryte sammen over dem. Det vil som jeg før ha sagt, enten skje gradvis eller ikke i det hele tatt, og det vil være masse debatt på forhånd, siden den eneste måten å få til slike endringer på, er gjennom å spre ideer, og det kan du ikke gjøre i lukkede selskaper.

Det vil funke og det kan vinne frem

Det var det. Diskusjoner om de ovennevnte forestillinger kan forlenges og gjøres mer intrikate, men min begrunnelse for å være en frimarkeds-anarkist er i virkeligheten ganske enkel, og jeg ser ingen grunn til å bruke mer enn en stor dobbel avisside til å forklare dem.

FA er engasjerende, men ikke farlig. Den får mer ortodokse tilhengere av det frie markedet til å se ut som tufser, men skaper ikke ekstrem nød for noen, og særlig ikke dersom den gjennomføres effektivt og med takt.

FA vil virke, fordi bare de deler av den som fungere vil spre seg. FA vil triumfere over staten gjennom å ta over statene, ikke ved å knuse dem. Noen stater kan forvitre til ingenting. Andre vil isteden mutere til kommersielle organisasjoner.

Eller kanskje ingenting av dette kommer til å skje. Kan hende folket ikke ønsker full frihet, så det er ingenting uunngåelig over dette. Frimarkedsanarkisme er etter min mening ganske enkelt å foretrekke.

Fotnote

1. Heretter kalt frimarkedsanarkisme og av praktiske grunner forkortet FA. Betegnelsen libertariansk er litt for vag, siden den tåkelegger forskjellen mellom en begrenset stat og ingen stat i det hele tatt.

Oversatt fra Political Notes No. 67, Libertarian Alliance, 1 Russel Chambers, The Piazza, Covent Garden, London WC2E 8AA. Gjengitt med tillatelse.

Hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1993.

Fra arkivet