Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 5, 1990.
Wildawsky, Aaron. Searching for Safety. New Brunswick, NJ: Transaction Books, Social Philosophy and Policy Center, 1988, 253 pp., pb. $ 16.95, ISBN 0-912051-18-3.
James Fixx vant verdensberømmelse som joggebølgens far. I 1984 døde han av hjerteinfarkt – under en joggetur. Her Fixx’ liv og død belyser joggerens dilemma; Risiko for hjerteinfarkt reduseres av jogging, men denne fordel må betales med en øket risiko for infarkt under selve joggeturen.
Risiko er ikke bra. Sikkerhetsforanstaltninger er derimot et udelt gode. Enhver restriksjon; ethvert forbud; enhver regulering bør snarest mulig gjennemføres hvis den kan redusere risiko og øke sikkerhet. Dette er tidstypiske holdninger i dag. Bilprodusentene møter stadig strengere sikkerhetskrav. Atomkraftverk pålegges omfattende sikkerhetsrutiner. Leger utfører stadig flere blodprøver, røntgenbilleder og andre diagnostiske tester. Bilførere pålegges å benytte sikkerhetsbelte. Motorsyklister må bruke hjelm. Tobakksrøkning begrenses på alle fronter.
Kniver kan snart ikke bæres lovlig. Medikamenter reguleres strengt. Kreftfremkallende stoffer forbys. Alle kjemikalier omtales som giftstoffer i media og bruk begrenses stadig mer.
Den nyfundne interesse for miljøspørsmal har gitt krav om at ikke bare skal naboen beskyttes mot farlige virksomhet og du selv beskyttes mot din egen vilje, men at jorden og de kommende generasjoner må beskyttes mot resultatene av menneskelig aktivitet.
Bekymring for risiko er blitt allestedsnærværende og grenser til angst. Spissformulert kan vi si at alt som ikke er forbudt snart er påbudt. Dette er emnet for Aaron Wildawskys bok Searching for Safety. Å forfekte øket sikkerhet er som å hevde at alle skal være «snill og grei»; et synspunkt som alle støtter. Diskusjon om risiko er ensidig; sikkerhet er som regel et spørsmål om å forhindre at ting skjer. Spørsmålet som nu tvinger seg frem er om dette er en effektiv mate å redusere risiko på:
«Safety is the degree to which (a) temporary ill health or injury, (b) chronic or permanent ill health or injury, or (c) death are controlled, avoided, prevented, made less frequent or less probable in a group of people,» ifølge E. Siddal (1). Det er viktig å legge merke til at definisjonen opererer med begrepet «gruppe» som påpeker at risiko har fordelingskonsekvenser. Det er betydningsfullt å stille spørsmålet: Sikkerhet for hvem?
Risiko kan kun anslås.
Da din mor formante deg om å spise poteter med skall fordi vitaminene befant seg i skallet, var dette korrekt. Imidlertid befinner de giftstoffer poteten anvender i kampen mot ytre fiender seg også i skallet. Både næringsstoffene og giftstoffene befinner seg altså på samme sted.
Risiko og sikkerhet er kvaliteter vi ikke vet hvorledes vi skal oppnå. Søken efter sikkerhet blir således utslagsgivende. Hviike prinsipper skal vi så anvende i denne geskjeft? Wildawsky fremsetter tre regler: 1) usikkerhetens prinsipp, 2) forbindelsens aksiom [connectedness] og 3) tapets regel [sacrifice].
Usikkerhetens prinsipp bygger ikke bare på erkjennelsen av at vi mangler allvidenhet, men at vi ikke kan forutsi konsekvensene av våre handlinger. Forbindelsens aksiom understreker at godt og ondt (sikkerhet og skade) er sammentvunnet i en og samme handling og en og samme gjenstand. Livet kan ikke gjøres fareløst; i vann kan man drukne og mat kan forgifte oss. Tapets regel poengterer at helhetens stabilitet ikke kan opprettholdes uten instabilitet eller risikoaktivitet på lokalt plan. Hvis verdensøkonomien skal kunne være fleksibel og beholde sin evne til å møte nye utfordringer, må enkeltbedrifter kunne mislykkes. Makrostabilitet er ikke mulig uten instabilitet på mikroplanet.
Strategier
1) Om å prøve uten å feile.
Hvilke strategier er effektive for å øke sikkerhet? Utsagn om risiko bør betraktes som hypoteser.
Er «ikke å ta noen chanser» en god strategi? Mange forutsigelser har senere vist seg å være forfeilet.
Verdenshistorien gir – i eftertid – tallrike eksempler på dommedagsprofetier; utsagn om risiki som ikke slo til. Ny teknologi kan ha uante og negative konsekvenser. Å forby ny teknologi kan også ha negative konsekvenser; Ikke bare koster forebyggelsen penger, men ressurser som kunne redusert annen skade er forbrukt på ikke-eksisterende risiki.
2) Alternativ nytte eller alternativ risiko
Økonomer benytter begrepet alternativ kost til å beskrive andre goder som kunne vært kjøpt dersom ressursene ikke var forbrukt. Vi kan definere alternativ nytte som de chanser til a redusere eksisterende risiko som samfunnet forårsaker når introduksjon av nye substanser eller ny teknologi utsettes eller forbys. En strategi som stadig oftere benyttes er «ingen forsøk uten forutgående garanti mot fare». Dette snevre perspektiv kan – fordi ulemper og fordeler ikke veies mot hverandre – resultere i en generell økning i risiko.
Risiko forbundet med «prøve og feile»-strategi må også justeres for «sikkerhets-risiko» som følger av skadereduserende virksomhet. Siden alle ting er potensielt farlige, er det å forsyne et produkt med sikkerhetmerking ingen garanti mot skade.
En annen måte å formulere denne innsikt kan vi låne fra et essay av Frederic Bastiat; Om hva man ser og hva man ikke ser. (2)
3) Rikere er sykere eller rikere er sikrere
Resulterer økonomisk konkurranse i økning eller reduksjon av sikkerhet? Forbindelsen mellem markedsøkonomi og øket velstand er veldokumentert. Forbindelsen mellem økonomisk velstand og bedret helsetilstand er like veldokumentert, men ikke like kjent. Om man vurderer forskjellige nasjoner, eller forholdet mellem forskjellige personer innen nasjonene, er konklusjonen at desto rikere man er, desto bedre er helsetilstanden. Spørsmålet «skal liv ofres for å øke materiell velstand» er malplassert siden det er en positiv korrelasjon mellem velstand og helse. I et «velstand-helse»-perspektiv må man spørre seg om en aktivitet, regulering eller vare gir større sikkerhet enn dens omkostninger reduserer sikkerhet for mennesker.
4) Forutsigelse eller fleksibilitet
Et ordtak sier at «forebyggelse er bedre enn behandling». Som de fleste ordtak sier det intet om når og hvor strategien best kan anvendes. Er det bedre å konsentrere seg om å forebygge farer eller bør man øke evnen til å svare med fleksibilitet overfor ukjente farer? Planlegning er avhengig av forutsigelser. Hvis «forventet overraskelse» eksisterte, ville problemet ikke være sa stort, men overraskelser – kvantitative eller kvalitative – er naturlig nok vanskelig å forutsi. Brannøvelser kan forebygge forventet overraskelse – som brann – men har liten nytte overfor kvalitativt nye overraskelser. Hvorledes kan vi forberede oss på ukjente farer? Store og sentraliserte organisasjoner som skal forutsi farer, krever lenger tid før enighet oppnås, kan teste færre hypoteser til en høyere pris. Ved å desentralisere forutsigelsesvirksomheten til mange uavhengige hypotese-testere, kan den totale sikkerhet i samfunnet øke.
Ett eksempel. Thalidomid – sovemiddelet som brukt i en bestemt periode av svangerskapet gav misdannede fostre – er ufarlig i resten av svangerskapet og for ikke-gravide. Denne ulykke resulterte i strengere godkjennelseskrav for medikamenter i USA. En politikk som resulterte i at hjertemedisinen beta-blokkere – som reduserer blodtrykket og faren for re-infarkt – ble introdusert i USA ca 5 år efter Norge. I denne perioden er det beregnet at ca 200 000 amerikanere døde som ville ha overlevet med beta-blokker behandling.
Overlevelse er nødvendigvis ikke et godt kriterium pga eksistensen av «adverse selection». Forskere efterstreber reliabilitiet; dvs at en gitt strategi vil virke tilfredsstillende under de fleste forhold.
Dette kan bety at strategien ikke vil fungere meget godt under noen betingelser.
Eksempler
Wildawsky trekker frem eksempler fra debatten om sikkerhet; regulering av kjemiske karsinogener, tiltak mot forskjellige typer forurensning, sikkerhet på arbeidsplassen osv. På disse områdene er debatten beklagelig mager og ikke særlig produktiv når det gjelder å øke sikkerhet. For å underbygge sin påstand om at fleksibilitet og forebyggelse er universelle strategier, trekker han eksempler fra noe mer uvanlige områder.
Han studerer ikke menneskelige livsformer, sikkerhetsinspeksjoner av kjernekraftverk, det menneskelige legeme og amerikanskerstatnings lovgivning ved legemsbeskadigelse.
Studiet av planter, dyr og insekters sikkerhets-strategier (økologer kaller dette systemic eller species stability) gir gode eksempel på både forebyggelse og forutsigelse. I analysen av sikkerhetsrutiner ved kjernekraftverk kan man finne et eksempel på at forutsigelse er hovedstrategien for å øke sikkerheten. Det menneskelige legeme er et godt eksempel på en omvendt strategi; fleksibilitet vektlegges mer enn forutsigelse i kampen mot livets farer.
Erstatningslovgivning falt i utgangspunktet inn under fleksibilitets-strategien; man kan kun kreve erstatning efter at en skade er påvist og skaden kan tilskrives uaktsomhet. Imidlertid har estatningslovgivningen i USA utviklet seg slik [strict liability eller objektivt ansvar] at man får de fulle negative konsekvenser av forebyggelsesstrategien uten noen av fordelene ved fleksibilitet.
I de to siste kapitlene ser Wildawsky på prinsipper som vil redusere skade og øke sikkerhet.
Hvorfor mindre er mer
Den katolske teologen Michael Novak har foreslatt at vi i kampen mot fattigdom skal konsentrere oss mer om hvordan rikdom skapes, enn hva som er årsaken til fattigdom.
I arbeidet for å eliminere all risiko med unntak av minimale risiki, velges ofte en enkelt sikkerhets-strategi som den beste. Følgelig blir organisasjoner større og færre og mer kapital forbrukes for å vise at produkter ikke medfører skade. Små organisasjoner drives bort og mangfold blant organisasjoner reduseres fordi de underlegges de samme rammebetingelser. Mulige svar på uventet risiko reduseres og kunnskapsvekst reduseres fordi færre hypoteser blir testet. Velstandsøkningen lider fordi ressurser benyttes til forebyggelse samtidig som inngripen i markedet reduserer produktiviteten. Til og med våre muligheter til å forebygge risiko vil begrenses over tid fordi skadeforebyggende virksomhet mot en rekke farer – mange av hvilke som aldri vil oppstå – utarmer samfunnets ressurser. Opptatthet av å eliminere risiko kan således ødelegge samfunnets kilder til sikkerhet.
Hvis alle aktiviteter innebærer potensiell risiko, kan tap på et felt kompenseres med overskudd på et annet. Det er få problemer forbundet med å beskytte en del (f. eks. en person eller gruppe). Problemet oppstar når målet er en bedre situasjon for helheten; at flere vinner enn taper på ett gitt tidspunkt; at flere er sikre over tid; og at de fleste får det bedre enn de har hatt det tidligere. Stadig bedret sikkerhet krever at samfunnets generelle ressurser økes slik at fleksibiliteten bedres.
Akkurat som handlinger hvis hensikt er redusert risiko kan gi det motsatte resultat, kan handlinger som ikke tar sikkerhetsaspektet med i beregningen i det hele tatt resultere i øket sikkerhet. Når det generelle ressursnivå vokser, vil sikkerheten øke med det, uavhengig av om dette er tilsiktet eller ikke.
Generelle ressurser er kunnskap, energi, utdannelse, velstand, kommunikasjon ol, Generelle ressurser kan konverteres til andre ting. Vi snakker ikke her om bare avlinger, men evnen til å dyrke mat og evnen til å endre hva man dyrker når det måtte være behov for det. Noen hevder at det er begrensninger på de generelle ressurser. Det mest kjente eksempel finnes i boken Limits to Growth. Empirisk kunnskap de siste par hundre år underbygger ikke slike hypoteser. Imidlertid er ofte menneskelig oppfinnsomhet og informasjon viktigere enn fysiske ressurser og denne ressurs er ikke truet med utryddelse.
Wildawskys hypotese er at det globale ressursnivå er avgjørende for samfunnets generelle sikkerhetsnivå. Det følger av dette at sikkerhetsforanstaltninger som reduserer generelle ressurser vil gi en netto reduksjon i samfunnets sikkerhet.
Sikkerhetens gate ligger i det farefyllte – Sikkerhet som en oppdagelsesprosess.
I samfunn hvor man har sett teknologisk fremskritt efter prøve-og-feile-metoden, kan man registrere en økning i både befolkningens helse og sikkerhet sammenlignet med sine forfedre.
Joggerens dilemma viser at det å løpe en risiko og fremme sikkerhet er to sider av samme sak. For mye eller for rask fysisk trening er farlig. For lite og for sjelden trening er også farlig. Enkelt og greit. Forvirringen begynner når man erkjenner at chansen for hjertestans øker under hard trening. Og paradokset trer frem når vi bli klar over at chansen for hjerteinfarkt reduseres i dagene og timene mellem joggeturene. Vi kan altså ikke få bade i pose og sekk; uten a ta chanser – øke kroppens evne til fleksible svar på risiki – kan vi ikke få et sunnere legeme – øket sikkerhet mot sykdom og død.
Problemet i vår kulturs risikoaversjon er at manglende forståelse for at risikoaversjon gir redusert sikkerhet. Det er ikke nok med et sundt legeme, en sund sjel er like viktig.
Fotnoter
1) «Risk, Fear, and Public Safety». Atomic Energy of Canada Limited, April 1980.
2) Bastiat, Frederic. Staten og andre essays om polltisk økonomi. Inneholder essays om staten og eiendomsretten og samlingen under tittelen hva man ser og hva man ikke ser. Kbh: Forlaget Kontrast, 1989, 107 ss. Redigert av Peter Kurrild-Klitgaard,
Hentet fra Ideer om frihet nr 5, 1990.
