Magasin

Hvordan kunne markedet rote det slik til?

Diskusjonen om strømprisene og hvem som sitter med ansvaret går høyt om dagen. Gunnar Stavrum i Nettavisen peker på politikerene, og jeg mer enn antydet det samme forleden dag i en kritikk av makspris som tiltak. En del politikere (og andre) har imidlertid en tendens til å legge ansvaret på markedet.

I det følgende en uhøytidelig fabel som et tankeeksperiment.

La oss konstruere en høyst urealistisk tenkt situasjon: si at myndighetene av en eller annen grunn vedtok at folk selv fikk ansvar for å tegne privat helseforsikring (I know… crazy talk!), til erstatning for den noenlunde betalingsfrie modellen vi har i dag. Kanskje var teorien at sunn konkurranse mellom ulike forsikringsselskap og -pakker ville presse priser og effektivisere tilbudet. Men siden dette er Norge og ikke Ancapistan, må vi også ta med at det (ikke overraskende) endte opp med en liten hestehandel mellom blokkene på Stortinget. Kompromisset var at man beholdt sykehusene (eller velferdsstatens arvesølv, som mange begynte å kalle dem i den betente debatten) på offentlige hender som i dag, og gjorde det ugunstig å drive privat gjennom ulike reguleringer og konsesjonskrav. Det ble sagt at dette måtte til for å sikre tilbudet, så ikke markedet fikk legge ned alle sykehusene som de ville i sitt profittjag.

(Dessuten, i det som raskt ble en viralvideo på sosiale medier, avklarte en presset stortingsrepresentant at offentlige hender tross alt var varmere enn private, i alle fall på marginen, etter at en ubehøvlet smartass fra Høyre i et oppfølgingsspørsmål ville vite hvor stor temperaturforskjellen faktisk var.)

Eksperter anbefalte at det ble lagt merverdiavgift på helseforsikringspremiene for å ivareta et bredt beskatningsgrunnlag og sikre provenynøytralitet, og dessuten et sett med særavgifter på blant annet medisiner, syketransport og oppholdsdøgn i sykehusseng innenlands utenom i indre Troms og Finnmark (for de teknisk interesserte: ja, fylkene ble splittet opp igjen fordi det ble langt dyrere slik, og ja, det beregnes naturligvis mva på disse avgiftene der de kreves inn).

Sykehusene ble dermed fristilt til å ta de prisene de mente var nødvendige i konkurranse med hverandre, og forsikringsselskapene fikk på sin side handle fritt i markedet eller inngå faste avtaler med ulike sykehus, vurdere ulike tilbud for enkeltpasienter og forsøke å få gode priser for sine kunder (eller bedre profittmargin, om du sogner til Rødt eller SV. Fantasimodellen er åpen for alle, og jeg tillater meg å antyde at slikt ikke bør være helt ukjent terreng for nevnte partier).

Vi har nå, rent hypotetisk, femten år med ny helsemodell under beltet. Mye har endret seg. De laveste forsikringspremiene tilfalt som gruppe kunder i hovedstadsområdet, der konkurransen mellom de mange storsykehusene ble knallhard. Sykehusene gikk over til stort sett å drifte seg selv finansielt, så vi har i samme vending fått en velkommen skattelette (som kjent får man oftest skattepengene tilbake om staten ikke trenger dem likevel, eller helt uventet får inn mye mer enn de forutsatte). Sykehusene ble faktisk så lønnsomme at det offentlige etter kort tid gjorde seg avhengige av, og gjennom sin eierrolle etterhvert krevde kvartalsvise utbytter fra dem, for å finansiere andre viktige fellesskapsoppgaver. Det var bare noen ganske få interkommunale sentre for sjeldne diagnoser som Senterpartiet kranglet inn i forliket, som trengte litt statlig starthjelp i en kort overgangsfase (som vi inntil videre fortsatt befinner oss i).

Det ble ganske raskt slutt på folkekrav om nye lokalsykehus, etter at forsikringsselskapene i en høring ble presset til å anslå hva forsikringspremiene måtte bli for å sikre behandling på nærmeste sykehus dersom enda flere ble bygget. En tidligere lokalsykehusaktivist gjorde inntrykk på mange da hun fortalte om hvordan hun ble nektet servering i bygda hun bodde i, inntil hun la ned aktivismen. Som hun oppsummerte det hele: hun hadde etterhvert kommet til at det hverken var hennes eller noen andres rett å påføre sine medborgere høyere forsikringspremier enn strengt nødvendig. Mange i distriktene valgte etterhvert forsikringer som, all den tid mulig og praktisk, garanterte at de ble fløyet til de største sykehusene i hovedstadsområdet heller enn nærmeste lokalsykehus, siden det sikret Oslo-nivå med et lite reisepåslag på forsikringspremien.

Mange er faktisk ganske fornøyde med ny ordning, og en del er riktig misfornøyde. Blant de mest fornøyde finner vi unge mennesker som trener jevnlig og holder vekten, siden aktuarene har regnet seg frem til betydelig mindre utbetalingsrisiko knyttet til kunder som tar vare på egen helse. Det har dessuten ført til et lite løft for folkehelsen, og befolkningen i Norge nærmer seg nå kroppsmasseindeksen til den verdensledende befolkningen i Venezuela (de har dog tatt en annen rute til målet og sverger fortsatt til Maduro-dietten, som i hovedtrekk går ut på å droppe mat og dopapir i det daglige). Ikke bare er forekomstene av en del livstilssykdommer dramatisk redusert, men kongerikets lungekapasitet og oksygenopptak er samtidig betydelig forbedret (og ligger milevis foran sør-amerikanerne). Det har ført til økt rekrutteringsgrunnlag for ulike idretter, og et svært fornøyd patriotisk publikum gleder seg over økt norsk medaljefangst i flere mesterskap.

De få som fortsatt røyker (og til mye kontrovers, snuser) må derimot betale ekstra forsikringspremie, og er ganske mugne for det. Hver torsdag når det ikke regner møtes noen av de gjenværende nikotinavhengige og en interesseforening for overvektige på Løvebakken for å demonstrere mot det nye systemet.

Men dette femtende året skal vise seg turbulent. Uten særlig forvarsel øker prisene på helseforsikring voldsomt. Det blir så galt at mange vurderer å avstå fra vanlig helsehjelp og bytte til en ren katastrofeforsikring for kreft og AIDS og slikt, med skyhøye egenandeler i bytte for lavere løpende premier. Et bygdeungdomslag i Trøndelag tegnet til og med en ulovlig (men etter forholdene prisgunstig) medlemsavtale med en veterinærkjede. De hevdet hardnakket at den nye avtalen ikke hadde med prisene på helseforsikring å gjøre, og slett ikke var ment som noe substitutt.

Rødt er raskt på ballen og foreslår makspris på helseforsikringene, og finner snart støtte hos Frp. Siden det er mva på helseforikringen (og en rekke særavgifter), så går også inntektene til staten i været. Noen beregninger anslår med rundt 70 mrd, som ikke er småpenger selv her i fremtiden. Det ville riktignok være dypt uansvarlig, resonneres det, å dele slike beløp ut igjen til forbrukshungrige privatpersoner (tenk på inflasjonen det ville medføre), men til alt hell er det allerede et trengende formål i offentlige budsjetter som evner å absorbere et slikt beløp. Overskridelsene på det storslagne nye Vikingskipmuseet er fortsatt ikke dekket inn, til tross for at prosjektet på dette tidspunktet har vært forsidesak og skandale i flere år (den håndskjærte granittbekledningen som ble bestilt fra Canada viste seg mye dyrere enn forutsatt. Ikke tålte den norske værforhold heller og måtte byttes ut etter kort tid).

Debattsidene i avisene oversvømmes av illsinte forsikringskunder som på rekordtid fordriver selvutnevnte post-hoc prosjektkonsulenter for Vikingskipmuseet. Grådige forsikringsselskap får gjennomgå, og mange benytter anledningen til å peke på at markedet har sviktet oss alle, og at dette var en elendig idé fra begynnelsen av. Nå får kapitalkreftene fritt spillerom til å rasere velferden, og det er de fattigste som rammes hardest – igjen!

Demonstrantene på Løvebakken blir stadig flere, og slankere.

For noen få år siden, da tidene var bedre og ingen kunne forutse at de ikke kom til å forbli godt over middels i all fremtid, lovet Stortinget bort ti prosent av sykehuskapasiteten (som de jo fortsatt disponerte) til et høyverdig formål som mange mente var bra; kapasiteten ble gitt til verdens fattigste, som nå kunne få moderne helsehjelp etter komitévurdering i utvalgte land. Politikerne forbød samtidig en del eldre, men fortsatt brukbare behandlingsformer. Alle forstod vel at det ikke var økonomi i å opprettholde alternative behandlingsløp, men flere sykehus var likevel skeptiske til å avslutte disse behandlingsformene de tross alt hadde høy kompetanse på. Med dette som bakteppe ble politikerne nødt til å bistå med beslutningshjelp til vriene sykehus som ikke evnet å styre seg selv, for i det større bildet var det også viktig å sikre likeverdige helsetjenester til et akseptabelt prisnivå for alle. Det ble jo vanskelig om det var helt bingo hvilken behandling du fikk for samme lidelse avhengig av hvor og når du trengte den.

Enkelte surmagede kommentatorer kremtet med ujevne mellomrom om at politikerne lovet bort alt dette uten samtidig å bygge mer sykehuskapasitet, og at en del av forbudene heller ikke var direkte til hjelp i den vanskelige prissituasjonen man var kommet i. Fra ansvarlig hold ble det imidlertid betrygget med at beslutningene stod fast, siden ingen av disse tingene hadde noe med hverandre å gjøre (eller, i alle fall, veldig, veldig lite og helt på grensen til ingenting). Dessuten var langt de fleste av de mest sutrete kommentatorene middelaldrende menn som uansett hadde råd til helseforsikring. Hvorfor skulle de klage, når så mange andre hadde det virkelig vanskelig?

Alle, også de surmagede, var imidlertid enige om at politikerstanden hadde lykkes godt med å hindre useriøse, private aktører i å etablere seg, og uthule forutsetningene for det femten år gamle helseforliket. Det kunne altså vært enda verre.

Heldigvis ville aldri noe slikt skjedd i virkeligheten.

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami