Magasin

Hvem skal finansiere min gode smak?

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1989.


Har Fremskrittspartiet et kultursyn? Agurkdebatten fra 1988 kunne til en viss grad tyde på det. Den endte, som vi vil huske, med at Peter N. Myhre ble stående som den hjertelause talsmann for Coca-kulturen, uthengt og utskjelt av en samlet borgerlig dannelse. Kanskje er det på tide at en bekjennende libertarianer skisserer et noe mer nyansert syn på marked og kultur, sånn at ikke Olsenbanden og Sky Channel blir stående som toppen av dannelse og refleksjonsnivå i den frihetlige leir.

Vulgærliberalistene i Fremskrittspartiet har et enkelt, naivistisk og tilsynelatende uproblematisk syn på markedets rolle: Markedet, sier økonomistene, har alltid rett. Dermed fraskriver de seg ansvaret for et personlig standpunkt. Hvis publikums umiddelbare dom er eneste mål på kvalitet, da har ethvert flertall alltid rett: Vil flertallet bli kvitt innvandrerne? Godt, ut med dem, uansett hva lov og rett og alminnelig anstendighet måtte tilsi. Foretrekker VGs seerbarometer såpeopera framfor fjernsynsteater? Bort med Kafka; inn med flere episoder av Dynestyret!

Et slikt syn utgjør langtfra noe prinsippfast forsvar for individets frihet – det uttrykker bare holdnings- og prinsipplaushet. Det åpner for et «utvidet demokrati» i betydningen uinformert pøbelvelde. Fremskrittspar­tiet synes i det hele tatt å ha gitt opp å argumentere for et konsekvent samfunnssyn; i stedet driver man fortløpende markedstilpasning og målbrer til eihver tid de fordommene som Lesernes Mening ber om. (Dette er mest synlig i innvandrings­politikken, hvor Fremskrittspar­tiet ikke nettopp har markert seg som det mest liberalistiske partiet.)

Bevare oss alle hvis det er slike «liberalister» som skal gi oss et friere, åpnere samfunn. Peter N. Myhre ble stående som den hjertelause talsmann for Coca-kulturen, uthengt og utskjelt av en samlet borgerlig dannelse.

En reflektert liberalist eller libertarianer ville si: Markedets dom er verken endelig eller «riktig» i en moralsk, etisk eller estetisk forstand. Den uttrykker bare summen av individuelle valg og preferanser blant aktørene på markedet. Hvert enkelt valg kan godt være irrasjonelt, uinformert og ugjennomtenkt – følgelig kan også summen være det. Men: Hvis jeg aksepterer at hvert menneske har rett til å styre sitt eget liv – følgelig også bruke pengene sine, de verdiene det har skapt eller ervervet i frivillig samarbeid med andre – slik det ønsker, da aksepterer jeg også at hvert menneske har rett til å begå sine egne feil og dumheter, også når jeg ikke liker resultatet. (Det krever verken storsinn eller et spesielt frihetlig sinnelag å godta andre menneskers valgfrihet så lenge de velger slik jeg sjøl ville ha gjort.)

Med andre ord: Aksepterer jeg menneskets valgfrihet, da aksepterer jeg også markedets dom, uansett hvor mye jeg misliker den. Det betyr ikke at jeg gir dommen min entusiastiske tilslutning. Jeg reserverer meg retten til å motarbeide publikums og markedets dom med argumenter, sosialt press og egne aksjoner på markedet. Er jeg tålmodig og iherdig nok, klarer jeg nok til slutt å få mine forblindete medaktører til å innse sine feil og forbedre seg. Det jeg frasier meg, er «retten» til å bruke makt – skatter, avgifter, påbud og forbud – for å tvinge mine medmennesker til å velge annerledes enn de ville gjøre hvis de valgte fritt.

Denne retten er det ikke så greitt å avstå for grupper som tradisjonelt er vant til, og som i stor utstrekning lever av, å forvalte den gode, stat­sautoriserte smak. De fleste avskyreaksjonene mot det famøse intervjuet har kommet fra statsansatte kulturformidlere, eller fra kunstnere som nyter godt av statlige overføringer. Ingen av dem har, såvidt jeg har sett, berørt det faktum at et forsvar for statlige overføringer til kulturlivet samtidig er et forsvar for egne økonomiske interesser. Er dette forholdet virkelig så uproblematisk at det ikke er verdt å nevne – eller har jeg rett i min mistanke om at refleksjonsnivået ikke er særlig høgt blant kulturens voktere heller, slik at tanken slett ikke har streifet dem?

Nordmenn er, som folk flest ellers i verden, enkle sjeler. Det gjelder nok også norske kulturformidlere: De har vanskelig for å holde to tanker i hodet samtidig, især hvis tankene peker i hver sin retning. Hvis noen er mot statlige overføringer til kulturen, så må vedkommende være motstander av kultur. Slik er den implisitte tankegangen i kulturstormen mot Peter N. Myhre. Er det virkelig helt ubegripelig at man godt kan være tilhenger av noe uten å ville påby det, og motstander av noe annet uten å ville forby det? Er jeg mindre glad i å gå i fjellet hvis jeg er villig til å betale for mine fjellvandringer sjøl, enn jeg er hvis jeg insisterer på at du, kjære leser, skal bekoste min natur­opplevelse?

Det jeg frasier meg, er «retten» til å bruke makt – skatter, avgifter, påbud og forbud – for å tvinge mine medmennesker til å velge annerledes enn de ville gjøre hvis de valgte fritt.

Talsmennene for den statsfinans­ierte kultur beveger seg ofte i en besynderlig symbolverden, også når de diskuterer noe så konkret som penger. I symbolspråket heter det eksempelvis: «La oss forsvare de verdiene som ikke kan måles i penger!» – I realiteten skal utsagnet forstås slik: «Mine verdier er verdt mer enn dine penger. Hit med kronasjen!» Eller: «Ønsker vi at teaterbillettene skal koste åtte-ni hundre kroner?» – Realiteten er at teaterbilletter faktisk koster åtte-ni hundre kroner, enten vi ønsker (å vite) det eller ikke; og at diskusjonen dreier seg om hvem som skal betale billetten: Jeg som bruker den – eller alle dere andre.

Skattepenger er verdier som tas fra noen med makt. (Hvis makt var unødvendig, ville skatt være en frivillig sak; og det er den ikke.) Disse som fratas noen av sine verdier blir dermed mindre i stand til å søke sine egne livsmål enn de ellers ville være. Når noen påberoper seg retten til å utøve slik makt, må det være fordi de meiner å ha en overlegen innsikt i hvilke verdier som virkelig teller, en innsikt som berettiger dem til å tvinge de mindre innsiktsfulle til å leve etter dette overlegne settet av verdier (dvs. finansiere det).

Her skiller tre tankeretninger lag: Talsmannen for den maktfullkomne forvaltningsstat meiner seg – i samsvar med tradisjonen fra embedsmanns­staten og eneveldet – berettiget til å fastholde sin overlegne innsikt, og pålegge andre å leve deretter (det skjer gjerne til deres eget beste). Den moderne vulgærliberalist trur at flertallet (eventuelt pengene) alltid har rett, og har følgelig ingen forpliktende personlig oppfatning om noe som helst. En libertarianer meiner nok at markedet til stadighet tar feil, fordi menneskene langtfra er ufeilbarlige; men det gir ham ingen rett til å tvinge andre mennesker til å leve (bruke pengene sine) slik han innser at de burde.

Mennesket lever sitt liv i mange dimensjoner. Bare en av dem – den som Peter N. Myhre har oppdaget – er den økonomiske. Hver og en av oss er et motsetningsfylt og stadig foranderlig kompleks av drømmer, forventninger, fordommer, behov; av innfall, fordringer og krav. Gjennom dette virvaret må hver enkelt gjøre sine valg og prioritering­er som best han eller hun kan, og leve med følgene. Jeg er overbevist om at tradisjoner – følelsen av en tilhørighet utover individets eget isolerte, tidsavgrensete liv – er et fundamentalt behov hos oss alle, og at et liv uten en slik tilhørighet blir forferdelig fattig. Jeg er også overbevist om at «kunst» og «kultur» – forstått som rituell formidling, fortolkning og bearbeidelse av felles myter – er den viktigste bindeveven i et samfunn; langt viktigere enn masseprodusert «underholdning». Men dette er erkjennelser jeg ikke kan påtvinge andre; verdiene får bare innhold hos mennesker som føler seg forpliktet overfor dem – og følelsen av forpliktelse blir i hvert fall ikke sterkere hvis man tvinges til å betale for noe man ikke forstår eller har glede av.

Det er en beklagelig kjensgjerning at store deler av Norges befolkning er totalt fremmedgjort i forhold til seriøse kulturytringer; ja også i forhold til de rike, folkelige kulturtradisjonene i vårt eget land. Jeg vil påpeke to viktige delårsaker til denne tilstanden:

1: Den sosialdemokratiske gratis?mentaliteten. Den moderne velferdsstat har konsekvent og systematisk lært oss at alle slags «goder» er noe man har et automatisk krav på, uten anstrengelser eller oppofrelser. (Denne mentaliteten er i ferd med å straffe seg ettertrykkelig på mange områder i samfunnet, mest synlig i det økonomiske liv.) Når velferdsmennesket så møter seriøse kulturytringer – det vil si kommunikasjonsformer som krever noe av mottakeren, i form av konsentrasjon, innlevelse, åpenhet – reagerer det med rettferdig harme («Kan ikke fyren skrive slik at vanlige folk skjønner hva han sier?») og vender seg til ferdigtygd «underholdning», som gir umiddelbart utbytte uten anstrengelse.

2: Elitesyndromet: vurdere, å ha et reflektert forhold til, seriøse kunstneriske ytringer, det er noe ekspertene er satt til å gjøre – de ekspertene som bl a sitter i offentlige utvalg og avgjør hvilke filmer, bøker, konserter, teatre som har livets rett (i form av offentlig støtte). Kultur er blitt en sak for formidlerne, ikke for mottakerne og medoppleverne.

Når velferdsmennesket så møter seriøse kulturytringer – det vil si kommunikasjonsformer som krever noe av mottakeren, i form av konsentrasjon, innlevelse, åpenhet – reagerer det med rettferdig harme.

Har jeg rett i at disse to delårsakene (det finnes mange flere) forklarer noe av forfallet, da er den offentlige finansieringa en del av problemet, og ikke av løsningen. Engasjementet – forpliktelsen på liv og død overfor den erkjennelsen som seriøs kunst formidler – blir i hvert fall ikke styrket ved at det måkes flere offentlige sedler ut over kulturlivet: Det vil bare tildekke kjerneproblemet ytterligere.

Det finnes ingen påviselig korrelasjon mellom kvalitet og umiddelbar publikumsappell i kunsten. Det finnes riktignok ingen påviselig negativ korrelasjon heller: Hvis ei bok selger elendig, så kan årsaken faktisk være at boka er elendig. Som forfatter – som forsøksvis skapende menneske – må jeg gjøre et valg: Er det salgstallet (og økonomien) som teller mest for meg, slik at jeg bør sikte meg inn mot mer publikumsvennlige temaer, en mer «leservennlig» skrivestil (forutsatt at jeg får det til) — eller er det det jeg innerst inne ønsker å formidle som teller mest? Jeg trur at enhver forfatter med respekt for seg sjøl, vil svare det siste. Gjør han det, så må han også være villig til å akseptere konsekvensene – han kan ikke regne med å kunne leve av sitt forfatterskap. Og han har ikke rett til å kreve at folk som ikke har noen som helst glede av det han skriver, skal finansiere hans eksklusive og egoistiske valg. Det kan nok i første omgang være behagelig å la Staten dekke regninga (og heller ikke jeg er så storsinnet at jeg sier nei takk til statlig innkjøp og biblioteksvederlag): Men gjennom et slikt krav er jeg med på å frata andre mennesker enda litt til av deres valgfrihet; styringsretten over egne liv. Denne styringsretten gjelder også det djupest sett trivielle spørsmålet om hvordan det skal bruke pengene sine. Dets valg og verdier kan være så kortsiktige, irrasjonelle og banale de bare vil; andre kan argumentere og prøve å påvirke – men den enkelte må ta beslutningen og leve med konsekvensene. Det er dette som ligger i det skremmende ordet «frihet».

Kunstnere har til alle tider erfart at den som betaler regninga, bestemmer melodien; og jo større regning kunstneren krever å få dekket, jo mindre valgfrihet bevarer han/hun til å velge sin egen melodi.

Et tankekors: Kunstnere har til alle tider erfart at den som betaler regninga, bestemmer melodien; og jo større regning kunstneren krever å få dekket, jo mindre valgfrihet bevarer han/hun til å velge sin egen melodi. Ville Eigil Skallagrimsson beholde hodet sitt og få gullringer attpå, da måtte han stå fram og kvede «Hovudlausn», et prangende hyldningsdikt til Eirik Blodøks… I nyere tid er Kongens rolle overtatt av offentlige utvalg som fordeler kulturkroner og dømmer levende og døde. Et utvalg fungerer selvfølgelig ikke som et «nøytralt» organ, hevet over personinteresser og fordommer, utelukkende opptatt av en abstrakt, frittsvevende «kvalitet». Først og fremst styres offentlige utvalg av offentlige utvalgs ideologi. På lengre sikt kan det føre til at kunstnerne i praksis blir kontraktsansatte ideologi­produsenter for den norske stat. Er man opptatt av å bevare kunstens mangfold og kunstnerens uttrykksfrihet, så hilser man ikke ei slik utvikling velkommen.

Hva kan gjøres? Det er et langt spørsmål. Jeg trur svaret begynner med et nytt alvor hos formidlerne; en personlig forpliktelse hos de av oss som meiner å se det katastrofale i forflatningen: La det bli mote å verdsette kompleksiteten og rikdommen i det norske språk; gleden over å formidle tanker, kunnskaper, undring, erkjennelse – mens vi ennå har et språk som kan formidle noe som helst. Minst av alt trur jeg svaret begynner med statlige bevilgninger.

Øyvind Myhre har vært forfatter og har skrevet 14 romaner, hovedsakelig innen science fiction og fantasy romaner.

Hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1989.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer