Magasin

Er markedets moral tilstrekkelig?

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1998.


Velferdsstatens vekst kan ikke stoppes dersom det ikke finnes et ikke-kommersielt supplement til markedet – den tredje sektor. Denne kan ikke leve i et moralsk vakuum, hevder David Green i sin bok «Community Without Politics». Å ta stilling for et sett av moralske verdier er imidlertid ikke det samme som å be om at staten skal tre en moral ned over hodene på folk. Det er en forskjell mange libertarianere ikke har forstått, hevder Green.

Påstanden om at det er autoritært å ta opp spørsmål om moral er nært beslektet med naturrettsteoriene. Poenget er omtrent som følger: En som kjemper for friheten må være konsistent – og må derfor ta avstand fra alle former for tvang. Moral er tvang og derfor kan ikke en som virkelig tror på frihet moralisere. Staten må ikke ha noen kontroll med økonomien og ingen kontroll med hvordan folk velger å leve. Slike libertarianere ser ut til å mene at alle verdier må være personlige. Selvsagt finnes det libertarianere som foretrekker å leve et moralsk liv, med de insisterer på at dette er noe hver og en må bestemme seg for selv. Vi er alle like gode til å bedømme hva som er bra og riktig.

Libertariansk kapitalisme

Et libertariansk kapitalistisk syn har vært konsistent fremført av Samuel Brittan siden 60-årene. Først i Left and Right; The Bogus Dilemma (1968), så i Capitalism and the Permissive Society (1973), A Re-Statement of Economic Liberalism (1988) and Capitalism With a Human Face (1995). Samuel Brittan mener at thatcherismens økonomiske politikk oppstod mot en bakgrunn «besatt av hemlighetskremmeri, smålige autoritære holdninger og en velutviklet ikke-liberal retorikk i sosiale og personlige spørsmål». Han siterer en amerikansk undersøkelse som oppdaget at «moralistiske konservative» regnet skilsmisse, samboerskap, homoseksualitet og abort som bevise på «moralsk forfall», mens libertarianere mente dette viste «økt sosial toleranse». Brittan sympatiserer med de sistnevnte. I en vurdering av Thatcher-perioden frem til midten av 1987 skriver han:

Det er nå større forståelse for at markedet er en form for koordinator som er overlegen kollektivistisk tvang. Men troen på personlig frihet, noe den endelige rettferdiggjøringen av en slik oppfatning hviler på, er påført noen nederlag som jeg håper vil vise seg å være midlertidige. Folk kan gjøre mange gale valg når de bruker sin frihet, og både naturen og samfunnet kan ha mange uforutsette vanskeligheter foran seg. Men summa sumarum er de farene friheten kan påføre deg langt, langt mindre enn de farene det medføre å la både høyre og venstre opphøye seg til å skulle fortelle sine medborgere hvordan de skal leve.

Han fortsetter med å gruppere «moralske autoritære» og «økonomiske kollektivister» sammen, og mener de er skyldige i å være både «arrogante» og «absurde».

De som deler denne oppfatningen peker til tider på kontrastene mellom 1980-tallets frimarkedstilhengere og de tilsvarende i 1990-årene. På 80-tallet, blir det hevdet, sto Den Nye Høyresiden for både fritt marked og personlig frihet, mens man oftere og oftere på 90-tallet ser at frimarkedstilhengerne kombinerer en tro på konkurranse innen økonomi med en sterk vekt på moralske dyder. William Bennetts The Book of Virtues eksemplifiserer denne trenden i USA, hvor boken har blitt en bestselger.

Personlig selvkontroll

Selvsagt er det libertarianere som tar avstand fra koblingen mellom marked og moral, og som hevder at en slik kobling er autoritær. De gjør den feil å ikke skille mellom ekstern kontroll og personlig selvkontroll. Personlig selvkontroll betyr at man måler seg i forhold til standarder som ikke er kun ens egne. Handlingskodekser som er allment aksepterte er en del av den kulturarv som vi er en del av fra fødselen av. Noen libertarianere ser ingen forskjeller mellom på den ene side å vurdere seg selv i forhold til en nedarvet standard, slik som kristen tradisjon, og på den annen side å bli styrt av andre. De er motstandere av ethvert forsøk på å styre noen mot riktig oppførsel. Samuel Brittan som ble sitert ovenfor, snakker om «å opphøye seg» til å fortelle folk hva de skal gjøre. Men en person som tar til ordet for dyder eller karakterfasthet behøver ikke å «preke» noe til noen. Han legger frem sitt syn på hva som er et godt liv, så er det opp til andre å akseptere eller forkaste dette. Men han legger det frem og han kan gjøre dette sterkt engasjert – det er noe helt annet enn å bruke tvang.

Noen libertarianere insisterer på at det er undertrykkende, ja til og med usunt, å legge bånd på sine instinkter. Adam Smith var aldri i tvil om at selvkontroll var grunnleggende nødvendig: «Selvkontroll er ikke bare i seg selv en viktig dyd, men også noe som alle andre dyder ser ut til å få sin grunnleggende glans fra». Men den selvkontrollen han hadde i tankene var meget forskjellig fra den fremmedgjøringen av instinktene som tidlig kristen tradisjon anbefalte. Forsøk på å fremmedgjøre sine naturlige lyster, i steden for å kontrollere dem, har ganske typisk ført til bl.a. opptatthet av det neste livet, noen ganger slik munker og eremitter er det, eller i noen tilfeller til at man ikler seg drakten til det (virkelig) autoritære.

Statlig moral

Når det snakkes om moral dreier det seg for libertarianere om to kategorier: statens og individets. Staten skal ikke diktere hva som er moralsk. Som en konsekvens av dette er de lite villige til å engasjere seg i moralsk kritikk, fordi de mener at å gjøre det er det samme som å åpne døren for å gi staten en rolle i denne sammenheng. De ser helt bort fra den tredje form for kultur eller samfunn, og følelsen av at vi har et felles ansvar for den moralsk orden, helt uavhengig av noen statlig ledelse. Det er riktig å være bekymret over at staten setter betingelsene for en ny moral, men de tar feil når det tror at dette betyr at vi må overlate det hele til individene alene. Som Tocqueville advarte om, så er en sterk stat fornøyd dersom folk ikke tenker på annet enn fornøyelse. På den måten vil eliten være fri til å bestemme.

Frihet og dyd

Nobelprisvinner professor James Buchanan skrev på midten av 70-tallet om faren ved å neglisjere frihetens moralske basis: «De av oss som ser hvor sårbar den sosiale orden er når det gjelder det som for oss ser ut til å være en gradvis, men umiskjennelig endring i vår moralske basis, vil forsømme oss dersom vi ikke heiser et advarende flagg». Spørsmålet om den sosiale orden er noe det stris med over hele verden, sier han, blant dem som skjønner at dersom man skal leve i et fellesskap «må de pålegge seg selv sosiale regler». Økonomer «kan ikke vike unna sitt ansvar i de vedvarende diskusjonene om slike regler og institusjoner».

Hayek ser også viktigheten av moralsk orden. I sin siste bok, The Fatal Conceit, fremlegger han en forklaring på utviklingen av menneskelig kultur, hvor han understreker hvordan frihet hviler på et moralsk fundament, og argumenterer for at dydene som er viktige for et fritt samfunn «ikke er noe som videreføres automatisk». Vi må anstrenge oss, sier han, for å sørge for at våre verdier videreføres fra generasjon til generasjon gjennom opplæring, en oppgave som historisk sett ble ivaretatt av kirken. Han peker på privat eiendom og familien som de institusjonene som har formet og videreført vestlig sivilisasjon. Hayek la også vekt på viktigheten av religiøse bevegelser i sitt foredrag i det første møtet til Mont Pelerin Society i 1947. Han gikk så langt som å si at så fremt kløften mellom «virkelige liberale og religiøst overbeviste» ikke ble overskredet, var det «intet håp for en gjenoppliving av de liberale kreftene».

Motkulturen

Men hva vil klassiske liberalere få ut av libertarianernes motkultur? I The Dream and the Nightmare går Myron Magnet til kraftig angrep på forkjemperne for den amerikanske motkulturen, hvis doktrine har blitt surret sammen med det å støtte velferdsstaten.

Kollektivistiske intellektuelle strebet etter frigjøring på to områder, for seg selv og for de fattige. For det første skulle krig mot fattigdom, bussing og positiv forskjellsbehandling sørge for å «frigjøre» de svarte og andre fattige fra fattigdommen. For det andre strebet de selv mot å frigjøre seg fra skikk og bruk. Ifølge de motkulturelle var USA ridd av skyldfølelse og materialisme, var på overflaten preget av skinnhellige edruelighet, og familien var en tvangstrøye. Idealet var å droppe ut, kvitte seg med skyldfølelsen og bli en hel person. Ifølge Magnet gikk den kulturelle revolusjonen med sin søken etter personlig frihet godt sammen med politisk frigjøring for de fattige. Ved å gjøre dette så «ble det rent personlige verdig, selvforherligelse ble uegennyttig, ja nærmest samfunnsgavnlig».

Denne holdningen gjorde det spesielt vanskelig for dens tilhengerne å kritisk vurdere en politikk som ga dem følelsen av å bety noe. Resultatet har blitt et forsvar for rasekvotering, forsøk på å unnskylde kriminelle og betrakte dem som ofre fremfor forbrytere, og et ukritisk forsvar for støtte til ugifte mødre, uavhengig av om de er skikket til å ta vare på sine barn eller ei. Sagt på en annen måte, politikk det burde være umulig å forsvare ble forsvart ut fra moralsk nidkjærhet.

Moralsk slapphet skaper fattigdom

Konsekvensen av dette har blitt det amerikanerne nå kaller underklassen. Fattigdom har blitt befestet på grunn av denne ideologien de libertarianske kollektivistene forfekter, som fremmer selvdestruktiv adferd. De kunne har lært noe av Adam Smith som allerede for to hundre år side advarte mot det katastrofale resultat moralsk slapphet får for de fattige:

Utsvevenhet vil alltid medføre ruin for vanlige folk, og bare en enkelt uke med ubetenksomhet og bortødelse kan være nok til å ødelegge en fattig arbeidsmann for all fremtid, og til å drive ham til i fortvilelse til å begå de mest uhyrlige forbrytelser. Den klokere og bedre delen av vanlige folk vil derfor alltid se med forferdelse og avsky på denne typen utsvevende oppførsel, fordi deres erfaring forteller dem at dette kan være helt fatalt for mennesker av deres klasse.

Der var annerledes for de rike, sier Smith. Ekstravaganse og sløsing vil ikke nødvendigvis ødelegge en «gentleman», og folk fra denne klassen vil ofte regne utsvevelse og eksesser som et av de privilegier som deres rikdom gir dem. Adam Smith står imidlertid ikke på boklisten til de ledende innen den amerikanske motkulturen.

Personlig ansvar

For å oppsummere: Slik Adam Smith og andre typisk klassiske liberalere oppfattet det, er et fritt samfunn avhengig av personlig ansvar. Det vil si, av de moralske dyder – og at disse støttes opp om av familien som institusjon og i andre frivillige sammenhenger. For den libertarianske-kollektivistiske eliten er familien kilden til en hyklersk moralkodeks basert på skyldfølelse og noe som burde avskaffes. Samtidig bør oppgavene som frivillige organisasjoner ivaretar innen velferd overlates til staten.

Libertarianske frimarkedstilhengere som Samuel Brittan argumenterer også mot venstresidens entusiasme for friheten til å velge sin egen livsstil. Han oppmuntrer dem til å forfølge sitt ønske om å bli befridd fra «autoritære» moralkodekser, men oppfordrer dem samtidig til å gi slipp på ønsket om at staten skal bestemme hva den enkelte skal bruke på helse, utdanning og pensjoner. For å være konsistente må de kreve frihet til å velge egen livsstil sammen med frihet til å velge hva de vil bruke pengene sine på.

Hans argument ser ut til å være at dersom de ønsker å fri seg fra en tvangstrøye, bør de også ønske å fri seg fra alle andre former for tvang. Han aksepterer essensen i det underliggende filosofiske premiss som libertariansk-kollektivistisk intellektuelle baserer seg på. Han deler ikke deres ønske om overføring av ressurser fra de rike til de fattige, men han gjør samme feil som dem ved å dele deres forfeilede og egoistiske oppfatning om at frihet er makt. Som Hayek hevder, er det farlig å definere frihet som «fravær av hindringer mot å realisere våre ønsker», som Bertrand Russel gjør, eller å mene at «frihet er makt, som i makten til å gjøre bestemte ting» slik John Dewey og hans tilhengere gjør. Denne forvirringen er fått næring gjennom kampanjen for sosialisme, men dersom en slik identifikasjon av frihet med makt blir akseptert mener Hayek «det ikke finnes noen grenser for i hvilke sammenhenger man kan utnytte den positive klangen i ordet frihet i kamp for støtte til tiltak som helt ødelegger folks individuelle frihet», og ingen ende på hvilke triks som formaner folk «til å gi slipp på sin selvbestemmelse i frihetens navn».

Dette er imidlertid akkurat den forvirringen som kan forklare de libertarianske kollektivistenes ideologi, som kobler sammen frihet fra moralsk begrensninger med frihet (for de fattige) fra å strebe etter materielle gleder de ikke har råd til. Det er også den fellen som frimarkedstilhengere som Brittan har gått i. Han ønsker frihet fra (noe – men ikke all) statlig kontroll. Samtidig er det et faktum du ikke kommer utenom at mennesker vokser opp men en kulturell arv som, i alle samfunn man kjenner til opp gjennom historien, har en oppfatning av slike ting som familien og de forpliktelsene som biologiske foreldre har i forhold til sine barn. Å kalle anstrengelsene for å opprettholde et gitt moralsk syn som «autoritært» ser helt bort fra det uunngåelige i at man innen enhver sosial orden vil har en del felles verdinormer, og fjerner den viktige distinksjonen det er mellom det å tvinge gjennom slike standarder utenfra og det å utøve selvkontroll i lys av den moralske tradisjon en er født inn i.

Toleranse og tabu

Men la meg i fare for å gjenta meg selv gå litt lenger i forsøket på forstå det moralske klima som hører til, og er nødvendig for, et fritt samfunn. For det må innrømmes at det er sammenhenger hvor en moraloppfatning, uten å være tvang, kan virke kvelende og derfor gi legitim grunn til bekymring.

Igjen så har Oakeshott fanget essensen i problemet. Moral, sier han (i Aristotelisk tradisjon), kan være både «praktisk» og «intellektuell». Et «intellektuelt moralkodeks setter opp regler eller idealer for å være en veiviser til god oppførsel. Dette medfører en viss mengde vanskeligheter ettersom disse idealene er abstraksjoner, så det vil alltid være et problem å vite hvordan disse skal brukes i praksis. Men en særlig svakhet når det gjelder intellektuell moral er at den har en tendens til å kreve «perfeksjon», særlig når det dreier seg om moral uttrykt som et ideal og ikke som en regel. Hans poeng er at søken etter det rette opp gjennom tidene har skapt mange hjerteløse mennesker. Et eksempel på dette er den selvmotsigelsen som finnes hos de politiske aktivistene som lidenskapelig søker etter idealet «sosial rettferdighet», samtidig som det overhodet ikke mestrer vanlig folkeskikk. Oakeshott mener moralsk oppførsel skjer i situasjoner hvor det finnes alternative handlingsmåter, uten at dette betyr at man må ta noe bevisst valg. Man kan handle moralsk ut fra vane, og handlingen vil kunne regnes som god eller dårlig uten at vedkommende har reflektert over hva han gjør.

Moral og vane

Det er denne praktiske eller vanebaserte moralen som hører hjemme i vanlig sosial omgang, fordi den hele tiden er i utvikling og tolererer trass. Den tilbyr et klart skille mellom rett og galt slik at barn kan få en utvetydig rettledning, men den kan tilpasses ulike situasjoner og risikerer derfor ikke å bli for rigid.

Men Oakeshotts forståelse av et moralsystem basert på vane er ikke det mest fremtredende hos klassiske liberalere. Vanebasert moral blir ofte assosiert med overtro, men vi må ikke overvurdere tendensen til at tilvante oppfatninger kan utvikle seg til å bli tabuer. Som Oakeshott sier det:

Det at moral ser ut til å være en konstant faktor i tradisjonell oppførsel er kun en illusjon som springer ut fra den misforståelsen at den eneste måten som forandring kan skje på er ved bevisst inngripen eller iallfall ved at man kan observere endringene.

Den formen for forandring som hører sammen med denne formen for et moralsk liv er analog med den typen forandring som skjer med levende språk: intet er mer vanebasert og dagligdags enn måten vi snakker på, og intet er i mer konstant endring.

I tillegg skaffer intellektuelle moraloppfatninger seg sin egen rigiditet – nemlig den rene doktrinen. Et godt mål på toleransen og tilpasningsmulighetene til et moralsystem er dets måte å forholde seg til eksentrikere på. Moralsk eksentrisitet er ifølge Oakeshott verdifullt for et samfunn hvor moralen er basert på vane. I et slikt system vil holdningene i forhold til eksentrisitet være tvetydige. Det vil si: «beundret, men ikke etterapet, sett på med ærbødighet. men ikke kopiert, hilst velkommen, men boikottet». I et system basert på idealer som er formulert med ord, vil trass mot dem, nettopp på grunn av de stadige drøftelsene av ordlyden i disse idealene og deres applikasjon, ha en tendens til å være mindre velkommen.

Vi trenger å se med nye øyne på det tolerante, tilpasningsdyktige moralsystemet som gir plass for eksentrisiteten. En moral for frihet bør gi en klar forståelse av hvordan man bør oppføre seg, slik at vi har noe å måle oss selv mot. Dersom det moralsystemet som passer best i et fritt samfunn er basert på vane, er viktigheten av familie og andre nære forbindelser lettere å akseptere. En vanebasert moral er egentlig en måte å leve på som er lært ved å kopiere eller etterligne andre. Intet moralsystem er, eller kan være, helt blottet for ettertanke, men det kan – på samme måte som språk – fungere godt uten at deltagerne er i stand til å formulere de reglene deres adferd styres etter. Akkurat på samme måte som folk ikke kan formuere de gramatiske reglene de følger når de snakker. I denne sammenheng bruker man fortellinger for å overbringe moralske sannheter til barn. Å forklare et moralsk prinsipp abstrakt er vanskelig, men å fortelle en historie med «moral» har vist seg å være langt mer effektivt.

Det aller viktigste er dog at folk allerede er i besittelse av et slikt moralsystem, det eksisterer i siviliserte samfunn. Det står eller faller med den innsats som hver enkelt gjør daglig – om man stadfester eller forkaster de dyder det er basert på. Alle teller med. Og derfor er dette relevant for frihet. For dersom et slikt moralsystem er avhengig av hvordan det etterleves hver eneste dag, er det langt mindre utsatt for manipulasjon fra autoriteter. Typisk autoritære stater som ønsker å endre folket moraloppfatninger har formulert sine moralbegrep som idealer, og prøvd å mane frem hellig vrede. Kommunister har absolutt bruk en slik tilnærming, og det samme gjorde de islamske fundamentalistene som styrtet sjahen av Iran. Folk som ønsker å være fri, bør støtte opp om de institusjonene som fostrer praktisk moral – regler for hvordan man skal oppføre seg, som samtidig er åpen for innflytelse utenfra. Det er ikke tilfeldig at moderne tyrannier, fra den franske revolusjon til det tyvende århundrets fascisme og kommunisme, har prøvd å redusere betydningen av ikke bare familien, men også av frivillige organisasjoner. Grunnen er at disse institusjonene støtter opp om grunnleggende dyder og gir individene en samlede styrke som trengs for å stå i mot en uvelkommen inntrenging fra statens side, utover de viktige, men begrensede oppgavene som staten må ivareta for å sikre friheten.

Den man elsker tukter man

Libertarianere (som nevnt helt i begynnelsen) mener at ingen må kritisere noen former for livsstil (i praksis tenker man her på forhold knyttet til kjønn eller familie), men de har helt mistet det perspektivet at man tar del i et samfunn ut fra gjensidig respekt for hverandre – et samfunn hvor vi gjennom samtykke eller avstandstagende viser hverandre hva som er riktig. Vi trenger å lære oss gamle holdninger som kommer til uttrykk i foreldede ord som skjenn, irettesettelse, avstandstagen og bebreidelse. Disse indikerer en myk misnøye en far eller mor kan vise overfor en elsket sønn eller datter – et alternativ til den strenge og harde sensuren som Dickens skolemestere med riset bak speilet representerer. Den holdningen som er ønsket hos en kritiker eller vokter av moral er ikke å være «moralsk fortørnet», men tristhet kombinert med sympati for den som har handlet galt, ut fra at han erkjenner sine egne mennesklige svakheter.

La meg til slutt oppsummere; den ideen som ligger i bunnen av kritikken fra de selvoppnevnte anti-autoritære, er at menneske er grunnleggende godt og at man derfor må la menneskets natur styre. Imidlertid, som både Aristoteles og Adam Smith forstod, gir naturen oss en basis for moral, men den gir oss ikke noe ferdig produkt. Individer er samfunnsvesener. Vårt moralsystem er et felles ansvar, med å erkjenne dette innebærer ikke lederskap eller kontroll. Det kan finnes ansvarlighet uten kontroll, autoritet uten tvang, og respekt for vår felles bakgrunn uten sentraliserte direktiver.

Hentet fra del 2 av boken Community Without Politics: A Market Approach to Welfare Reform. Oversatt av Ellen Chr. Christiansen. Mellomtitlene er redaktørens. Gjengitt med tillatelse fra Institute of Economic Affairs, Health and Welfare Unit, 2 Lord North St., London SW1P 3LB.

Publisert i Ideer om frihet nr 4, 1996.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer