Magasin

Liberalisme og konservatisme – allierte og rivaler

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1999.


Gjennom de to siste hundre år har liberalismen og konservatismen vekselvis vært de fremste motstandere og allierte i kampen mot felles fiender. Ettersom andre ideologier, særlig sosialismen og sosialdemokratiet, taper sin kraft, vil forholdet mellom konservatismen og liberalismen prege den politiske debatten i tiårene fremover. Grønne ideer, egalitarisme og nasjonalisme vil også spille en rolle, men en helt egen verdensanskuelse med noen bredere appell vil ikke trolig ikke kunne springe ut av dem. Snarere kan de danne utgangspunktet for en revitalisering av de mørkeste sidene av konservatismen.

Liberalisme og konservatisme er så mangt. Nedenfor gjør jeg et forsøk på å skissere noen viktige forskjeller og likhetspunkter mellom de to ideologiene. Jeg skal forholde meg til den klassiske liberalisme i tradi­sjonen fra Adam Smith til Milton Friedman og Friedrich Hayek. Veldig kortfattet: Liberal­ismen setter opp noen grunnleggende prinsipper for hvordan mennesker skal forholde seg til hverandre, og bruker dette rammeverket til å utlede ”korrekte” politiske svar og en omfattende teori om forholdet mellom individ og staten og dermed politikkens rolle. Blant de viktigste av liberalismens grunnprinsipper er individets frihet, både i den økonomiske og politiske sfære, demokrati og rettsstat.

En anti-ideologi?

Det er vanskeligere å sette liberalismen opp mot konser­vatismen enn andre ideologier, som sosialismen, fordi konser­vatismen på sett og vis er en anti-ideologi – den søker ikke å fastlegge noen slike grunn­leggende prinsipper, og er i det hele tatt skeptisk til fasttømrede ideologier. Konservatismen fremstår derfor mer som en reaksjon på andre, radikale ismer og ideer, helt fra sitt opphav som reaksjon på den franske revolusjonen, til etterkrigstidens reaksjon på sosialdemokratiets dominans og dagens mange konservative former, der flere igjen er tilbake til opphavet, med motstand mot det flerkulturelle samfunn, støtte til tradisjonell bosetting og næringsvirksomhet, motstand mot frihandel osv.

Høyre ikke konservativt

Den type konservatisme som vi knytter til partiet Høyre, tok i det 20. århundre opp i seg mye fra liberalismen, ettersom disse to søkte sammen i allianse mot sosialismen. Høyre er derfor ikke noe rendyrket konservativt parti, men liberal-konservativt. Andre deler av konservatismen finner vi nå rikelig representert i KrF og Senterpartiet, men også i Fremskrittspartiet. Mye av kritikken av konservatismen nedenfor vil derfor i større grad ramme disse partiene enn Høyre, som forfatteren for øvrig er medlem av.

Stabilitet vs forandring

En viktig forskjell mellom de to ideologier, ja kanskje den aller viktigste, er ulike holdninger til endring. I en samfunn der ikke minst teknologien driver stadig raskere endringer, gjør dette liberalismen mer tilpasset virke­ligheten. Liberalismen er positiv til forandring som er drevet at individenes valg og legger vekt på at forandring endrer gamle klassemønstre. Et samfunn i rask forandring gir bedre spillerom for meritokratiet, der evner og hardt arbeid belønnes mer enn opphav og bakgrunn.

Konservatismen har historisk sett vært svært skeptisk til raske forandringer. Dette kan for det første ses på som et klasse­standpunkt. Elitene som utviklet det konservative tankesystemet – adelskap, embetsmenn, preste­skap og annen øvrighet, så endringer som en trussel mot sine privilegier, og hadde ofte bare forakt til overs for ”oppkomlinger”. Handels­borger­skapet og industrialistene, som i tidligere tider var hoved­aktørene i endrings­prosessen, var som oftest medlemmer av denne nye klassen oppkom­linger, og liberalister snarere enn konservative. I dag drives mye av endringen av entreprenørene i informasjonssamfunnet. Disse er ofte apolitiske, men mange har liberalistiske grunn­hold­ninger, og de er snarere sosial­demokrater enn konservative.

Da Thatcher kom til makten i det konservative partiet på slutten av 1970-tallet, var det ikke med støtte fra de tradi­sjonelle elitegruppene i partiet – kjøpmannsdatteren Thatcher sto klart for meritokratiske verdier, for øvrig et av de trekk som Tony Blair har overtatt etter henne.

Konservatives begrunnelse for motstand mot endringer er hovedsakelig at dette fører til rotløshet og ulykke – ingen faste holdepunkter, moralens forfall osv. Noen har også pekt på at endring alltid fører til at noen taper, og det bør legges mer vekt på tapernes lidelser enn vinneres gevinst, i tråd med forskning som viser at folk flest er risikoaverse – de setter mer inn på å unngå et tap enn på muligheten for en gevinst. Det siste er en legitim innvending, men kan møtes ved at endring ofte er langt mer enn et nullsum-spill – langt flere får det bedre enn de som taper, slik at nettogevinsten blir klar, selv om en vekter taperne sterkere. Liberalister vil også innvende at dersom tapet ved en endring skyldes et bortfalt privilegium, for eksempel beskyttelse mot konkurranse, så er dette en illegitim fordel som bør bort uten kompensasjon.

Selv om konservative av legning er skeptisk til endringer, er konservative partier i dag som regel positive til forandring – Høyre er uten tvil det mest forandringsvennlige partiet i Norge – noe tittelen på det nye prinsipp-programmet – ”Forlengs inn i fremtiden” understreker. Andre, som britiske tories stever med dette. Blair profilerer seg som moderne og fremtidsrettet, deler av Tory-partiet søker mot nasjonalisme og tradisjonalisme. Særlig blant en del av partiets sterkeste EU-motstandere (men ikke blant alle) finner vi slike holdninger. Denne dobbeltheten gjenspeiler at de fleste konservative partier i dag har meget sterke liberalistiske innslag, men fører også til konflikter innad i disse partiene, ikke minst i synet på ny medisinsk teknologi.

Fremtiden vedtas ikke

Akkurat som konservative har hatt en tendens til å rosemale det bestående, har liberalismen hatt en tendens til å dyrke forandringen for forandringens egen skyld. Sikkert er det at ikke enhver forandring er til det gode. Hayek, som vel er den mest konservative av liberal­istene, er særlig i sine senere arbeider svært opptatt av å advare mot troen på at ”Den Gode Fremtid” kan konstrueres av en elite, eller på vitenskapelig vis. Sosialistene trodde dette, og var villig til å ofre mye for å nå dette høyverdige målet. Liberalismen har aldri gått så langt. Mye av konservatismen kritikk mot liberalismen bygger på å sette likhetstegn mellom liberalismen og den franske revolusjonen. Dette var kanskje relevant da Edmund Burke utformet denne kritikken for mer enn 200 år siden, men den rammer i svært liten grad den moderne liberalismens store tenkere.

En reflektert liberalisme kan gjerne finne mye av verdi å beholde i dagens og gårsdagens samfunn, men er uenig med de konservative i hvilke virkemidler som kan anvendes for å beholde det tradisjonelle – politikken spiller en underordnet rolle, eller ingen rolle i det hele tatt.

Hva skal bevares?

Konservatismens slagord ”forandre for å bevare” blir dessverre ofte tomt, og et skalkeskjul for ”å bevare for å bevare”. Det eksisterende gis egenverdi. Historisk har konser­vative bevegelser klynget seg til foreldede institusjoner og moral­oppfatninger lenge etter at disse burde ha vært kassert – som et gammeldags kvinnesyn, sterk religiøs basis for politikken, elitestyre og monarki. Konser­vatives fremste misjon blir dermed å bremse utviklingen, ikke å lede den i en annen retning. Av og til kan en slike bremsefunksjon være nytte, som da sosialismen var en reell trussel i Gerhardsens etterkrigs-Norge, men når fiendene forsvinner, slik det har skjedd etter Murens fall, må kon­ser­vatismen utvikle et mer positivt program – hvis ikke vil den falle tilbake på å utnevne sin eneste faktiske rival – liberalismen – til ny hovedfiende, slik vi ser tendenser til for eksempel i franske Nasjonal Front.

Konservatismen er på sitt verste uklar på hva det er som skal bevares og hvorfor. Når en positiv konservativ agenda skal defineres, vil moderne konser­vative lett rappe uhemmet fra liberalismen. I diskusjons­grunnlaget for Høyres nye prinsipprogram innrømmes dette rett ut, og den typiske konservative stråmannskritikk av liberalismen er tonet ned, selv om den fremdeles er der.

Etter femti år med sosial­demokratisk hegemoni har denne motsetningen mellom konservativt sinnelag og sunne instinkter blitt lettere for Høyre – det er åpenbart ikke riktig å bevare sosialdemokratiet, selv om det er svært innarbeidet, og en avvikling vil føre til at mange taper.

Et eksempel på fortidens prerogativ er konservativ kulturpolitikk, som i høy grad går ut på å støtte fortidens kultur – enten det er opera, museer eller Ibsen-teater, men ikke i så stor grad den eksperimentelle, nye kulturen som ikke har opparbeidet noe marked ennå. Dermed går også støtten i stor grad til de etablerte kunstnerne og deres etablerte kunder, som godt kunne betalt selv. På den annen side er kanskje sosialdemokratiets kultur­støtte enda verre, siden den er aktivistisk og har som mål å bidra til omformingen av samfunnet i sosialdemokratisk retning, og fordi den er helt uten objektive kriterier for tildeling – de konservative har tross alt ett – nemlig at kulturen har overlevd i lang tid (riktignok med offentlig støtte etter pionerfasen).

Opp mot konservatismens fortrinnsrett for det etablerte, innvender liberalister at det at noe er gjort feil i lang tid ikke er noe argument. Bevisbyrden ligger ikke på den som vil forandre, men på den som vil gripe inn i individets frihet. Det finnes altså et sett av grunnleggende prinsipper som rangeres over tradisjonen og historien. Disse begrunnes enten i naturretten, eller i utilitarismen.

Hayek er tilsynelatende langt på vei enig med de konservative: Ikke all den nedarvede kunnskapen om hva som skaper et godt samfunn er eksplisitt. Mye er nedfelt i tradisjoner, væremåter og institusjoner – den er implisitt. Hayek peker på at disse tradisjonene ofte har overlevd lenge fordi de har vist seg egnet til å løse folks problemer. Hayek advarer mot å konstruere samfunnet ut fra abstrakte prinsipper – noe som lett kan basere seg på overmot og ikke tilstrekkelig implisitt kunnskap. Utfordringen blir altså å ta vare på det beste i tradisjonene, men de må hele tiden underkastes en vurdering i forhold til de grunnleggende frihetlige prinsippene og til endrede omgivelser. I beste fall kan liberalister kanskje gi et bonuspoeng eller to til tradisjonene for å dekke opp den implisitte klokskap vi ikke ser, men det etablerte vil aldri kunne få et slikt sterkt fortrinn som de konservative gir det.

Liberalismen er ikke et forsøk på å konstruere et samfunn, slik som den franske revolusjonen og sosialister av alle avskygninger har prøvd på. Liberalismen går ut på å la samfunnet vokse i frihet, gjennom prøving og feiling og et stort mangfold, ikke En Stor Plan.

Gruppen vs. individet

For konservative er samfunnets grunnenhet familien. Andre grupper, som nasjonen, er også viktige. For liberalistene er individet grunnenheten i samfunnet. Denne individual­ismen er ofte en kilde til misforståelser eller lettvinte angrep – den betyr ikke atomisme, at fellesskap ikke har noen verdi.

En del liberalister har åpnet opp flanken for kritikk ved å legge for liten vekt på behovet for det sivile samfunn som en buffer mellom individ og stat. Fellesskap er viktig også for liberalister, og dette er svært fremtredende både hos klassiske liberalister som moralfilosofen Adam Smith og moderne liber­tarianere som David Friedman. Poenget er at dette skal være frivillige fellesskap – vi søker dem selv, men når vi har gjort det, innebærer de også forpliktelser av ulik styrke. Konservatismen bygger på det vi kan kalle automatisk fellesskap – nabolaget, familien, klassen, nasjonen, kjønn – de som vi ikke har valgt selv, men heller ikke behøver å gjøre oss fortjent til å tilhøre. Det er ikke tilfeldig at de gruppene som føler seg mest truet av endring, mobiliserer rundt kilder til identitet som ingen kan ta fra dem, først og fremst stammetilhørighet, i Norge representert ved kampen mot innvandring og inn­vandrere.

Som en naturlig følge av dette har konservative og liberalister svært ulik innstilling til nasjonen. For liberalister er ikke landet, nasjonen noen mystisk enhet som må forsvares for enhver pris. En liberal rettsstat må forsvares, et diktatur ikke – uansett nasjonal forankring. En tysk liberalist ville ikke kjempet for Hitler (uten av ren tvang), de fleste konservative gjorde det mer eller mindre entusiastisk. Norske borgerliges motstand mot nazismen under krigen var primært nasjonalt motivert – styret var tysk, ikke nasjonalt. Ikke rent få på borgerlig side i mellomkrigstiden, både Høyrefolk og Senterpartister, flørtet med nazismen, men da denne ble importert med geværer, bekjempet de den.

Konservative har videre problemer med å se at også private institusjoner kan virke undertrykkende. Det er ingen tvil om at den tradisjonelle familien inntil nylig virket undertrykkende på kvinner, og kanskje også på barn. Det er ingen tvil om at det sosiale presset på landsbygda har ført til at avvikere av alle slag har søkt seg til byen og det mangfoldet og den større toleransen som finnes der.

Felles verdier

Konservatismen hevder at verdi­pluralisme leder til nihil­isme, normoppløsning, kriminal­itet, ustabile familier. Dette har kostnader for tredjepart, særlig så lenge vi har en omfattende velferdsstat der selvdestruktiv oppførsel også utløser krav på støtte fra andre. Dette argumentet kan også liberalister akseptere, uten at konklusjon – offentlig intervensjon for å støtte opp om et bestemt sett med verdier, godtas.

Den viktigste konservative begrunnelsen for å bekjempe verdipluralismen er imidlertid i klar strid med liberalismen, nemlig den paternalistiske – ønsket om å beskytte vokse, myndige mennesker mot en viss form for påvirkning, en beskyttelse som er begrunnet i deres eget beste, ikke i noen bredere appell til skade­virkninger for tredjepart (selv om distinksjonen av og til er uklar, for eksempel når det gjelder rusmidlers virkning for barna).

Den ekte konservative er derfor tilhenger av både positiv støtte til ”sunne” verdier, og sensur mot skadelig påvirkning, f.eks. porno, voldsforherligelse, narkopropaganda, nazipropaganda.

Liberalisten begrenser statens rolle til å beskytte noen få felles verdier – de som gjør et fritt samfunn mulig. De viktigste av disse er respekt for liv og eiendom, liberale friheter. Ulike og konkurrerende normer er ikke det samme som norm­oppløsning. En interessant debatt kan føres mellom konservative og liberalister om hvilke verdier som gjør et fritt samfunn mulig. Grensen er ikke opplagt, men konservatives forsøk på å smugle inn igjen hele sitt sett med fellesverdier og offentlig støttetiltak, typisk til finkulturen, står ikke til troendes. At friheten skal være truet i et samfunn uten tradisjonelle opera-institusjoner, er for eksempel det rene sludder.

For øvrig deler liberalistene seg i to grupper: ”Misjon­ærene” legger stor vekt på hva som skjer i det sivile samfunnet. Disse er på ingen måte verdinihilister, men legger vekt på at verdikampen skjer utenfor staten, uten å bruke statens beskatningsrett og maktmidler til å favorisere noe syn fremfor et annet. Den andre gruppen kan vi kalle ”la det skure”-tilhengerne – jeg har ingenting med å moralisere over ditt liv.

Liberalister skiller mellom lover og normer, dvs. det bare en liten del av våre preferanser som vi vil nedfelle i lovverket. Dette skyldes både at man må stille særlig strenge krav til lovene, som i siste instans bygger på statens monopol på legitim voldsutøvelse, og at lovverket ofte kan være lite formålstjenlig, for eksempel til å stoppe utøvelsen av abort eller få folk til å føle ansvar for hverandre. Liberalister snakker om forbrytelser uten offer, dvs. aksepterer ikke forbrytelser mot seg selv, fellesskapets normer osv. Konservative har få skrupler på dette området, og få klare forestillinger om hvor grensen for statens makt skal gå.

Markedets moralske verdi

Konservative er grunnleggende skeptiske til markedet og betrakter det i beste fall som amoralsk, preget av materialisme og rivalisering. Liberalister ser på sin side markedet som moralsk, fordi det bygger på frivillighet. Som David Fried­man sier det: ”Love is not enough.” Med det mener han at det er tre måter mennesker kan forholde seg til hverandre på – tvang, som karakteriserer staten og politikken – kjærlighet, som karakteriserer familieforhold og tredje sektor – og handel, dvs utveksling av varer og tjenester med egen nytte som primære målsetting. Uten å mobilisere egennytten, vil staten blir for stor når kjærlig­het­en ikke strekker til. Han­del er nødvendig for å realisere et rikt og velfungerende samfunn.

Hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1999.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer