Kommentar

Hurra for flere kreative måter å utvise kommunikasjonsferdigheter på!

Språket vårt er fantastisk. Ord, grammatikk, intonasjon, setninger, uttrykk, semantikk, definisjoner og sånt. Nevnte jeg ord? Det er vanvittig kult. Ja, kult! Et ord som har byttet mening et myrad av ganger. Nå er ordet synonymt med «stilig», en arv fra de svarte jazzmiljøene i USA på starten av det tyvende århundret, men før krigen betydde det «kaldt». Hvis vi hadde tatt noen turer i tidsmaskinen, hadde vi sett tydelige tegn på at språk stadig har vært i utvikling.

Vi trenger ikke en gang å ta en tur i tidsmaskinen. Vi kan observere at språket er i endring allerede her. Nå. I vår tid. Faktisk nesten i sanntid.

NRK publiserte nylig en artikkel med den informerende tittelen om at unge mennesker tenderer å ikke bruke punktum, fordi det signaliserer sinne, passivaggresjon eller irritasjon. På melding med andre unge folk, så klart. Unge folk vet hva de lærte om punktum i norsktimen på skolen: Alle fortellende setninger skal avsluttes med punktum.

Imidlertid har de valgt å ikke bruke det. Jenny på 15 år lærte det samme i norsktimen på skolen som faren hennes lærte for 30 år siden, men hun vurderer om hun skal følge regelen ut i fra sammenhengen. Hun bruker gjerne punktum når hun skriver mer formelle e-poster, men i mer uformelle settinger, lar hun ofte være. I tillegg liker hun at punktum i chatgruppa til vennegjengen, lar henne på en lettvindt måte uttrykke at hun er sinna eller frustrert.

Hvis Jenny og resten av de unge derimot hadde vært en regelstyrt robot, evig bundet av regler og ufrihet, ville vi neppe sett denne nye kommunikasjonsmåten ta form. Det ville ikke vært rom til å eksperimentere. Vi ville stått fast i at alle fortellende setninger skal avsluttes med punktum. Punktum.

Språklig utvikling eksemplifiserer noe viktig. Reglene i språket er kontekstuelle. Det er unntak. Og de endrer seg. Det er faktisk vanvittig kult. Vi innser først hvor kult det er, når vi spør oss selv: Hvordan har disse endringene blitt til? Og hva driver det? I det hele tatt, hvordan oppstår språk? Rent politisk, kan vi også spørre: Hvilke friheter er nødt til å være tilstede, for at drivkreftene som forandrer språket, skal oppstå?

Ett svar er at språket er et resultat av et fenomen eller en prosess økonomen Hayek ville kalt spontan orden. Alle oss språkbrukere tar del i spontan orden. Hva er så det? Hold deg fast. Spontan orden, er ofte det som blir brukt til å navngi konstruksjonen og den effektive koordineringen av en dynamisk, typisk uforutsigbar, kompleks prosess bestående av enkeltelementer som selvkoordinerer og tilpasser seg et helhetlig system, uten sentralplanlagte eller sentralorganiserte funksjoner eller mål.

That’s a mouthful! Ok, la meg forklare hva jeg mener litt grundigere.

Språket skapt uten skaper

Spontan orden blir gjerne brukt som et argument for markedsøkonomi. Imidlertid tjener vi ikke dets idémyldrere den sanne rettferdighet om vi setter grensen for konseptets nytteverdi kun som et forsvar for markedet. Forståelsen av spontan orden handler også om å forstå hvorfor og hvordan språk har vokst til. Fremsettelsen og den videre utviklingen av det.

Helt enkelt forklart: Språket vårt har vokst frem på grunn av en hel haug med mennesker som snakker med hverandre og bare «finner på» at nye lyder skal tolkes på en gitt måte i ulike sammenhenger. Noen forslag forkaster vi, mens andre kopierer vi og blir en del av hvordan vi bruker språk. Ingen ber dem om det, og ingen blir bedt om å gjøre det, men plutselig har mennesker utvekslet nok ideer med hverandre til å konstruere et ganske kompleks nettverk av lyder. Lyder vi deler forståelsen av, og som (stort sett) lar oss kommunisere. Et nettverk ingen kunne planlagt eller forutsett sluttresultatet av – og som heller ingen hadde hatt fantasi eller evne til å klare å «skape» på egenhånd.

Et nivå over der igjen, har man i tillegg kulturelle normer for hvordan og når visse ord eller setninger skal tas i bruk. For eksempel var det tidligere i Norge mer vanlig å tilkjenne en mann eller kvinne over hen selv i et sosialt hierarki, med «herr» og «fru» før hva enn etternavnet deres er. Dette er nå uvanlig i Norge. Kanskje prøvde man og mislyktes med å få det endret flere ganger, før det ble uvanlig. Og kanskje vil man prøve og mislykkes flere ganger, før det kommer tilbake en gang i framida. Slike inkremmentelle justeringer forandrer måten vi snakker på til hverandre. Hele tiden.

Orden i kaoset. Opp fra det som for alle ser ut er ett eneste stort eksperimentelt kaos, oppstår det altså begreper med et bestemt meningsinnhold og regler for setningsstrukturer. Orden ut fra det tilsynelatende kaoset har ikke oppstått på grunn av tilfeldigheter, men summen av menneskelige handlinger. Små justeringer som gjøres hele tiden. Om mennesker derimot bevisst og med vilje skulle ha utformet språket, ville vi ikke klart det.

Setningene og ordene vi sier er selvsagt ofte sagt med vilje og noen ganger planlagte. Reglene og innholdet i et språk er derimot ikke et produkt av noens intensjonale forsøk på bedrive skapervirksomhet, men snarere noe som oppstår fra utallige individer som interagerer med hverandre, låner og kopierer, og reproduserer adferd. Slik som ungdom som chatter på melding og til slutt finner ut: «Skal vi ikke bare droppe punktum når vi er gla’ a?»

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer