Første gang sønnen min var i Pridemarsj ble han trilt i barnevogn. Første gang datteren min var det ble hun trilt av storebroren sin.
Da dette bildet ble tatt kunne begge gå.
De har viftet med flagg. De har fått godteri av uniformerte politifolk med drops. De har sett mennesker danse, kose seg og skamløst insistere på å ta plass. Mennesker som i årevis har måttet insistere på å ta plass. Måttet ta plass fordi det finnes mennesker som vil at de ikke skal ha det.
Den plassen har det vært viktig at ungene har fått være med på å heie frem at folk insisterer på å ta fra før de kunne både snakke og gå.
Viktig fordi det er viktig å vise at vi står sammen.
Men også viktig fordi det er en foreldreoppgave å gjøre ungene trygge. Når ungene hverken kan gå eller snakke vet du ikke om de er skeive. Det er år igjen før de en gang vet det selv. Om og når den dagen skulle komme at de oppdager at de er det skal de være trygge på sine nærmeste.
De skal vite at foreldrene alltid vil la dem få lov til å ta sin plass og alltid vil gå sammen med dem.
Det er rett og slett en del av jobben.
