Denne teksten skrives morgenen etter president Trumps innsettelsesseremoni. Den store snakkisen er Elons emosjonelle nazi-hilsen under feiringen, og redaktør Bent Johan spurte pent om jeg hadde noe å si om Bidens TikTok-forbud. La oss begynne med snakkisen.
At Elon er sosialt klønete er hevet over tvil. Mannen er verdens mest kjente Aspberger-tilfelle (ja, han er gammel nok for den diagnosen). Han ble feiret da han fortalte det offentlig, for Elon var fortsatt ikke blitt venstresidens hatobjekt numero uno. Han var den sjarmerende, eksentriske og idealistiske miliardæren som ville redde verden med elektriske biler og spre gnisten av bevissthet til Mars for å sikre fremtiden. Og var villig til å tape formuen på det. Supergeniet som forbilde og inspirasjon for andre aspies verden over- det er håp!
I dag er han det konspi-folk på andre siden har sett på George Soros og Bill Gates som i mange år: en kalkulerende renkespiller med onde hensikter som kjøper makt og innflytelse der den er til salgs. Mannen er til og med frekk nok til å gjøre det og si hva han mener helt åpent. Enda verre!
Også gir han jammen en nazi-hilsen under innsettelsesfeiringen av en amerikansk president. Kan det bli mer åpenbart? At han sier ‘my heart goes out to you!‘ i samme åndedrag, og at en offentlig person i nåde kanskje ville blitt tilgodesett med tolkningen klønete snakking med hendene heller enn nazist, kan være det samme. For CNN var det så nært en nazi-hilsen at de avbrøt sendingen, i følge VG. Bloggerne i Dagbladets lederredaksjon påpekte for to uker siden at skyggepresident Musk slett ikke var valgt av noen. Nemlig! (Han var jo bare, må vi forstå, i likhet med samtlige andre statsråder utpekt av statslederen. Slik man gjør det i USA. Og i Norge. Interesserte lesere vil finne jevnlige og detaljerte rapporter fra Marie Simonsens følelsesunivers under overskriften «Dagbladet mener».)
Borte er tilsynelatende alle tanker om å la tvilen komme tiltalte til gode, tolke i beste mening, og ha litt takhøyde for meningsmangfold og nevrodiversitet. Det siste har vært på moten i en del år, men det gjaldt naturligvis aldri for de man ikke likte.
Bra vi har redaktørstyrte medier for å sikre seriøsitet og nyanser der de sosiale mediene svikter. Hvem skulle ellers vært kullpåkastere for å drive viraliteten på sistnevnte, mobbe de riktige folka osv? Noe skal man jo dele der, liksom.
På Bidens siste kveld som president trådte det varslede TikTok-forbudet i kraft, og presidenten var tydelig på at han ikke ville reversere det. Frykten er, som med alt kinesisk og stort, at kommunistpartiet trekker i trådene på baksiden. De forderver barna våre med skumle avhengighetsskapende algoritmer. Det klarer vi altså fint selv med Facebook, Instagram og X, thankyouverymuch.
For de som får sin informasjon fra det redaktørstyrte blogguniverset må det for øvrig være rart å lese om Bidens preventive benådning av sønnen Hunter (som jo aldri hadde gjort noe galt), sine søsken og deres ektefeller, Anthony Fauci, general Mark Milley, kongressmedlemmer som etterforsket 6. januar og andre. Den eneste plausible vinkelen å hoste frem nå (etter at den mest sykofantiske pressen har insistert på at sharp-as-a-tack-Biden aldri ville gjøre noe slikt fordi det var helt unødvendig og stred mot alle rettsprinsipper), er at dette er helt rimelig og til og med nødvendig, fordi Trump kommer til å rettsforfølge alle politiske fiender (som om noen ville gjort slikt, liksom).
Jeg nevnte for Bent Johan at jeg skulle skrive om TikTok-forbudet hvis jeg hadde noe mer originalt å si enn «forbud dårlig«.
Vel, det er Trump som reverserer forbudet. Og det er langt fra sikkert det er bra når det kosmiske regnskapet skal gjøres opp på Dommens Dag. Men ytringsfrihet er lite verdt om det bare er de man liker som får ytre seg. Det finnes et argument et sted langt nede i dette hullet der man må oppgi sin idealisme i møte med verdier og strukturer som ufravikelig vil ødelegge idealene. Det intolerante og udemokratiske kan knuse sine motstykker om sistnevnte blir for naive. Men det kan også knuse idealene gjennom å gjøre idealistene så paranoide og mistenksomme at de forlater prinsippene for egen maskin. Det er rett og slett et stykke nyansert balansekunst å være demokrat (med liten ‘d’) og tolerant. Jeg tenker det er bedre å gå litt for langt i tolerant og naiv retning, enn det motsatte. Og jeg tror Biden er i siste kategori, for n’te gang, med TikTok-forbudet. Det er nå hevet over tvil at Biden-administrasjonen aktivt har brukt sin innflytelse for å undertrykke vinkler og saker de ikke likte på Facebook (Zuckerbergs snakker nå åpent om sensuren som har pågått), Twitter og i vanlige medier (Hunter-laptopen, covid-relaterte saker og mye annet). Du skal være bra naiv for å tenke at TikTok-forbudet bare dreier seg om oppriktig bekymring for Kinas kommunistparti.
Vi som etterhvert ikke primært lener oss på redaktørstyrte sosiale medier for å forstå verden har visst dette lenge (jeg gidder ikke pakke det inn lenger). Med det store stemningsskiftet føles det som mye av det undertrykte skal gjøres opp i full offentlighet, herunder omsider grooming-skandalen i Storbritannia.
Jeg ble for alvor oppmerksom på hvor infam og uetterrettelig pressen kunne være da et samlet pressekorps i 2019 startet en hetskampanje mot en intetanende amerikansk 16-åring ved navn Nick Sandmann (les for å venne deg av med uvanen det er å stole på pressen). Samme dag som nyheten om guttehvalpen med dra-til trynet traff forsidene, var det banalt enkelt å sitte i Norge å se en halvannen time lang overvåkningsvideo fra Washington Square. Den lå åpent på YouTube og viste at guttungen utvetydig ikke hadde gjort noe galt. Det var den milde, ettertenksomme indianeren som var den kyniske drittsekken. Jeg så mediedekningen i dagene og ukene etterpå i vantro og frustrasjon – hva er det de holder på med??
Jeg har tatt med meg denne saken som eksempel videre når jeg snakker om mediekritikk. Her i Norge er det jo ikke alle som var like opptatt av den saken, men jeg har brukt mange timer på valgbod på Karl Johan og snakket med tilfeldige velgere. Når jeg av og til har snakket med noen om mediekritikk, og skal forklare saken er den typiske reaksjonen at de ikke husker saken, jeg gir noen stikkord, nei… husker du denne guttungen med Trump-lua og dratil-trynet. Og svaret er nesten alltid «JA! Han jævla mini-Trumpen ja, han er HELT forferdelig!» Jeg er sikker på jeg har hatt denne reaksjonen fra ti forskjellige, tilfeldige mennesker på gata i Oslo (senest i 2023).
Altså, tilfeldige, overfladiske norske NPC’er har et aktivt hatforhold til en 16-åring (som beviselig ikke hadde gjort noe galt) flere år etterpå. Redaktørstyrte sosiale medier er virkelig skumle, fordi folk konsumerer derfra mer ukritisk.
Alt i orden her hjemme? Nei, spikeren i kista for Trond Giske var VGs ukritiske publisering av den falske Bar Vulkan-nyheten, og deres bevisste cover-up den påfølgende måneden (de som var på bildene sa klart i fra at Giske ikke hadde gjort noe galt, men tvert imot vært grei og stilt på en selfie de hadde bedt om). Journalisten visste. Redaktøren visste. Men egg i ansiktet er flaut, så de lot som ingenting mens Giske ble sendt i landflyktighet til Trøndelag. Redaktøren i VG sitter fortsatt.
Når politikere med De Rette Meningene og pressen forener krefter for å forby noe (eller lage nytt sannhetsministerium), bør alle alarmklokker ringe.
Det føles som alt som skjer er en ny Roschach-test, og jeg er for lengst ferdig med å la redaktørstyrte sosiale medier fortelle meg hva som skjuler seg i blekket.
