Det er atter tid for sentralbanksjefens såkalte årstale. Det betyr at det også igjen er tid for litt analyse av pengesystem og økonomi.
Vi får høre at inflasjonen er på vei ned, og at vi har reallønnsvekst. Det er som kjent målt utifra konsumprisindeksen. Det er mulig det finnes folk som kjøper konsumprisindeksen, men jeg kjenner ingen. Folk kjøper selvsagt virkelige varer, tjenester og aktiva. Aktiva for vanlige folk er først og fremst bolig. Vi snakker her om primærbolig og eventuelle fritidsboliger. Utleieboliger holder vi her utenom.
Bolig — forbruk eller investering?
Egen bolig er forbruk. Ikke i den forstand at den brukes opp, men i den forstand at det er til eget bruk. Ja, noen selger for å flytte i leilighet senere i livet, men det er ikke gitt at leilighet er billigere. Noen selger seg ut av pressområder. I teorien kan alle selge seg ut og begynne å leie. Vi kan vel forestille oss hva som skjer hvis alle gjør det samtidig?
For noen kan det altså argumenteres for at det er et investeringselement, men for de fleste er dette teori. Og derfor må egen bolig betraktes først og fremst som forbruk, ikke investering. Og nei, et forbruk (kjøp av egen bolig) blir ikke en investering av at man unngår et annet (antatt) høyere forbruk (leie av bolig). Isåfall blir f.eks. kjøp av varer under Black Week av noen nødvendige varer investering ved at man ikke kjøper til en høyere pris. Igjen er egen bolig først og fremst forbruk.
Husk at de fleste også har en neste generasjon å tenke på. Det er ikke bare en selv som skal inn og holde seg på boligmarkedet, men også ens barn.
Tar vi med bokostnader er det svært lenge siden det har vært reallønnsvekst. Presset for å holde følge med boligmarkedet bidrar til å holde folk i et rotterace.
Pengemengdeveksten gir denne veksten i boligprisene. Pengemengdeveksten skjer først og fremst ved kredittekspansjon når det gis lån i de private banker. Når mer lånemidler blir tilgjengelig for kjøp av boliger, er det flere kroner som kjemper om boligene. Når boligprisene øker, kan bankene få mer sikkerhet. Og ytterligere mer lån kan gis.
Sentralbankreservene har bankene først og fremst for likviditet, dvs. for å tilrettelegge for overføring mellom bankene. Reservene har ingen påvirkning på kontopengene ute hos bankene hos sentralbanken. Vi har et pengesystem uten anker, og som langt på vei bidrar til at vi er rotter på en tredemølle.
Skatt
Den såkalte løsningen for mange er visst skatt. Skatt for å ta «de rike» ? uten at det særlig ofte blir definert hvem dette er. Det er ihvertfall flere som blir rammet, enn de som retorisk blir angrepet. De blir enten direkte rammet av skatten eller indirekte rammet av at kostnadene øker som følge av skatte- og avgiftsøkninger.
Det blir skatt for alle som klarer å holde seg noenlunde flytende. Du må betale skatt av din nominelle gevinst, altså gevinst som er gevinst i navnet, men ikke i gavnet. Det er en fornærmelse mot alle som klarer å tenke noenlunde fornuftig om penger, når banker og lignende uttaler at skjermingsfradraget gir deg penger du tjener uten å betale skatt. Nei, det er en del av den monetære inflasjonen som du slipper å betale skatt av.
Penginflasjonen gir aktivainflasjon, og det er inflasjon i både eiendomsmarkedet og aksjemarkedet.
Likeledes er det en fornærmelse når journalister tror de er geniale når de utroper investorer til vinnere på grunn av svekket krone. Kroneverdien på investeringene deres er jo gått opp. Da har de tjent penger, må vite!
Den monetære inflasjonen er ikke noe problem, får man av og til høre. Poenget med penger er ikke å være verdilagring på lengre sikt, men et byttemiddel på kort sikt. Folk får ha midler i andre former for å holde tritt med inflasjonen. Det lyder jo forsåvidt greit, og det kan jo være et poeng i det.
Det er bare et par problemer med det:
- Folk tvinges til å ta risiko.
- Man skattlegges for nominell gevinst.
Og dette er ikke mindre, uvesentlige problemer.
Kronekurs
Vi kan jo løse problemet med valutakursen ved å innføre euro istedenfor kroner. Men hvorfor stanse der? Hvorfor ikke avskaffe alle nasjonale fiatvalutaer og innføre én global, felles fiatvalutaer. Hvis du tror problemet med inflasjon er ille nå, bare vent til du får se et system med kun én fiatvaluta som ikke kan sammenlignes med andre fiatvalutaer.
Det vil alltids være ting man kan sammenligne markedsverdien av en global fiatvaluta med, men det vil neppe være noen fordel å avskaffe konkurransen mellom fiatvalutaer mens selve konseptet fiatvaluta består.
Det er ikke mye som er verre enn fiatvalutaer med flytende kurser seg imellom, men én felles fiatvaluta faller nok i kategorien verre.
Global skatt?
Global skatt er noe annet globalt som er i vinden. Biden tok initiativ til global minsteskattesats for verdensomspennende teknologiselskaper. Det har også vært snakk om global formuesskatt for superrike.
Når den globale minsteskattesatsen skal være 15 %, vil dette sammen med likhetsprinsippet kunne fungere som et globalt gulv for selskapsskatt. Hva da med land som klarer å holde seg med et lavere skattenivå? Og hvem tror at når man starter med 15 %, vil satsen holde seg nede på 15 %? All erfaring tilsier at når man innfører skatter på et gitt nivå, har de en tendens til å stige.
Og global formuesskatt for de superrike. Er ikke det en kjempegod idé? Da kan ikke disse superrike, som har lett for å flytte på seg, rømme fra skattene. Skatter som man ikke kan rømme fra, lyder som en svært dårlig idé. Og amerikanske liberalister minner oss om hva som er skjedd med den amerikanske føderale inntektsskatten, som ble innført for rundt 110 år siden. Den skulle nemlig først være kun for de rike. Men idag omfatter den svært mange. Slikt vil lett kunne skje med en global formuesskatt. Dersom tilhengerne lykkes med å innføre den.
Hevet bunnfradrag?
Den hjemlige debatten om formuesskatten går videre. Den topartiregjeringen vi inntil nylig hadde, har snakket om at bunnfradraget kan settes opp, og de lar sjelden en anledning gå fra seg til å skryte av at dette er noe de allerede har gjennomført i inneværende stortingsperiode.
Innslagspunktet for formuesskatten i 2021, dvs. i det siste budsjettet som ble vedtatt før inneværende stortingsperiode, var 1,5 millioner. For 2025 er det 1,76 millioner. Innslagspunktet er altså øket med 17,33 % på disse fire årene. La oss se på inflasjonstallene, dvs. konsumprisindeksinflasjonen.
I desember 2021 sto KPI i 118,9. I desember 2022 sto KPI i 125,9. På dette først året var det altså en økning på 5,89 %. Bunnfradraget ble hevet dette året til 1,7 millioner eller med 13,33 %. Her slår heving av innslagspunktet KPI, men så står innslagspunktet nominelt stille til og med 2024, før det heves for 2025 til 1,76 millioner. I desember 2024 står KPI i 134,8. Det er økning fra 2021 på 13,37 %. KPI har altså spist opp hele hevingen av innslagspunktet pluss litt til.
Hva må KPI stå i ved slutten av dette året for at økningen skal være 17,33 % (fra 2021)? 139,5. For at KPI skal «slå» hevingen av innslagspunktet, må KPI stå i 139,6. Da må KPI-inflasjonen fra desember 2024 til desember 2025 være på 3,56 %. De offisielle anslagene for årets KPI-inflasjon er på 3-3,3 %.
Hvis det optimistiske anslaget (Finansdepartementet) slår til, vil innslagspunktet i løpet av perioden være hevet med ca. 9.000 kroner mer enn KPI-inflasjonen. Hvis det pessimistiske anslaget (SSB) slår til, vil innslagspunktet i løpet av perioden være hevet med ca. 4.000 kroner mer enn KPI-inflasjonen. Dette svarer til 40-90 kroner i skatt. Samtidig er satsen hevet.
Hvis KPI-inflasjon blir høyere, vil KPI-inflasjonen i løpet av perioden fort «slå» hevingen av innslagspunktet. Legger vi boligprisinflasjonen til grunn, vet vi at den slår hevingen av innslagspunktet ned i støvlene.
Ja, de har hevet innslagspunktet.
Som memet sier:
Du er teknisk sett korrekt, den beste måten å være korrekt på!
Det har vært luftet en dobling av innslagspunktet. Dette vil isolert sett være en lettelse.
Men en boligprisvekst på 10 prosent gir en dobling av markedsverdien på i overkant av syv år. Vi skal heller ikke glemme at verdsettelsesrabatten for primærbolig er blitt redusert fra 75 % til 30 % for den del av markedsverdien som er over 10 millioner.
Noen har til og med foreslått mangedobling av bunnfradraget, men med fjerning av alle verdsettelsesrabatter. Det må minst firedobles for i det hele tatt å kompensere for bortfallet av verdsettelsesrabatten for primærbolig. Man bør være svært forsiktig med slikt. I beste fall vil det gi en lettelse på kort sikt, men aktivainflasjonen vil komme som et hardt slag om ikke altfor mange år.
«Ta de rike!»
SVs forslag om å heve utbytteskatten var basert på at «de som lever av eierinntekter» skal betale like mye skatt som «de som lever av lønn». Når politikere ramme «de rike», rammer de også nokså vanlige folk. Det finnes ganske mange som har hatt lange yrkesliv og lagt seg opp midler til senere bruk, og som må betale den samme utbytteskatten av den skattemessige avkastningen av sine investerte sparemidler.
Når det er 17. mai, hender det at noen bestiller en utsiktsplass til ca. 80.000 kroner. Og det hender ganske ofte at noen skriker opp om at dette betyr at noen ikke betaler nok i skatt. Men det er selvsagt ikke bare de som bruker penger slik, som må betale mer i skatt. Det er alle som kan tenkes å ha så mye at de kan bruke penger slik. Og også veldig mange som har eller tjener en andel av det.
Man kan alltids peke på noen man mener «har for mye», og bruke det for å rettferdiggjøre høyt eller høyere skattenivå. Det vil øke terskelen for å oppnå økonomiske mål for alle som ikke har så mye.
Støre har sagt at han går på jobb for å gjøre det verre for slike som ham selv. Vel, Støre er en «limousine liberal» som kan ta seg råd til å betale den ekstra skatten. Andre som ikke er like velstående, får høyere terskler å kjempe med.
Fra tid til annen får man høre påstanden om at alle unntatt de rike får mer igjen fra staten enn de betaler inn.
Vel, det kommer kanskje an på hva man mener med «de rike», et begrep som sjelden defineres.
Det finnes inntektsgrupper som betaler mindre inn enn de får ut, men det forutsetter at behovene for utdeling oppstår, og for pensjonsinntektene forutsetter det at de lever til pensjon skal utbetales. Det forutsetter også at man ser bort fra kostnadsøkninger som følge av det generelle skatte- og avgiftstrykket. Det forutsetter også at man ser bort fra inflasjon som en skatt.
Man skal ikke veldig langt over gjennomsnittsinntekt før man både betaler høyere inntektsskatt og ikke får noe mer igjen ved eventuelle utbetalinger for permisjoner, arbeidsledighetstrygd, sykepenger og pensjon for den høyere del av inntekten.
Hele illusjonen om at vi får mer igjen enn vi betaler inn er langt på vei basert på at vi skal ordne vår egen bolig (finnes ordninger for vanskeligstilte der også), bil og ha litt lommepenger for mat, fritidsaktiviteter og ferie, mens vi legger opp livene våre for å få igjen fra staten, i stor grad ved å stå i kø.
Hvis du har andre planer, f.eks. å ta noen friår innimellom, får du ikke pensjonsoppsparing utover 7,1 G i noen år du står på ekstra. Du må betale ekstra skatt i de årene du står på ekstra. Mens du ikke får noen pensjonsoppsparing i friåret.
Det hele baserer seg på at du følger statens planer. Og det blir en klam hånd når skattenivået er 40-70 %.
Problemet er ikke at «de rike» ikke betaler nok. Hadde man konfiskert de 400 rikestes formuer fullt og helt, ville de alene kunne driftet staten i ikke mange månedene. I beste fall dreier deg seg om litt over et år. Hvem som vil kjøpe dette konfiskasjonsgodset med tilhørende fremtidig konfiskasjonsrisiko, kan man da spørre seg om.
Det kan muligens gjøres i teorien. I praksis er det all slags problemer.
Problemet er offentlig pengebruk, og den må strammes inn. Jo mer offentlig sektor skal ta ansvar for, desto dyrere blir det. All skattefinansiering gir effektivitetstap.
Retningen må snus, slik at vi får anledning til å leve friere liv, istedenfor liv mer i henhold til statens planer.
