Møtet mellom Zelenskyj og Trump på det ovale kontor skulle være oppvarming til samtaler om og signering av en samarbeidsavtale om utvinning av sjeldne jordarter mellom USA og Ukraina. Temperaturen ble høy nok på formøtet til at resten ble avlyst.
Møtet gikk fint i 40 minutter, før visepresident J.D.Vance fikk en åpning for å avkreve Zelenskyj noen ydmyke takksigelser for USAs hjelp i krigen. Da Zelenskyj (noe klønete) følte han måtte ta til motmæle degenererte det hele til irettesettelser fra Trump og Vance:
– Du må forstå at du ikke har noen kort igjen å spille, sier Trump.
– Dette er ikke et kortspill, mr president, svarte Zelenskyj.
Det var lite statsmannstakter å spore på begge sider. Det skulle vært to parter som begge jobbet for å unngå en slik utveksling, men det ble i stedet to parter som lente seg inn i en liten ordkrig. Utaktisk av Zelenskyj, som sannsynligvis hadde mer å tjene på å bite seg i tungen. Uverdig av Trump og Vance.
Ukrainas ambassadør som satt i publikum ble fanget på kamera der hennes oppgitte, sakte rystende hode hvilte i hendene mens Zelenskyj snakket. Det var som den indre monologen var klart hørbar: «Nei… nei… nei… nei… nei…»
Det store problemet
Dårlig takt og tone er én ting. Analysen som ligger til grunn for Trump og Vances utsagn er betydelig verre. Som Zelenskyj impliserte, er det ikke snakk om et kortspill men en folkerettsstridig angrepskrig for territorium av Russland mot Ukraina. Og Ukraina er et land som både USA, Stortbritannia og Russland har gitt sikkerhetsgarantier, i bytte mot avhending av verdens tredje største atomvåpenarsenal i 1994 (Budapest-memorandumet). Om ikke juridisk bindende og konkret forpliktende i en slik grad at britiske og amerikanske soldater burde møte i skyttergravene, er det som et minimum en moralsk forpliktelse. Russland har i tillegg anerkjent Ukrainas grenser ved flere anledninger, både eksplisitt og implisitt, også under Putins regjeringstid.
Så er spørsmålet om man kan inngå avtaler med en makt som Russland, som bryter dem igjen så snart det er opportunt.
Selvsagt ikke.
Når den amerikanske presidenten på toppen kaller Zelenskyj diktator, beskylder ham for å ha startet krigen, og vil utnytte Ukrainas beklemte situasjon for å fremme amerikanske økonomiske interesser, er all amerikansk moralsk autoritet hvisket ugjenkallelig ut for mange år fremover. USA er – dessverre – redusert til en transaksjonell geopolitisk bruktbilselger.
Det er imidlertid både et lite emosjonelt poeng, og et stort strategisk poeng på amerikansk side.
Det emosjonelle oppsummeres av Michael Shellenberger i en mye sett video på X. Mange amerikanere føler at arrogante europeere skal gå stillere i dørene enn de gjør, all den tid det er amerikanerne som er europeernes sikkerhetsgarantist – og at nytten andre veien er mer begrenset. Trump og Vance målbar for mange amerikanere dette indirekte da de gikk i rette med Zelenskyj.
Det viktigere strategiske poenget er at USA ikke har militær kapasitet til å håndtere en global konflikt på flere fronter, og at det strategiske fokuset til USA for lengst er skiftet til stillehavsregionen, og spesielt Taiwan/Kina.
Konflikten i Ukraina burde vært et ikke-problem for USA, all den tid Europa på papiret skulle hatt kapasitet til å ordne opp i sin egen bakgård. Det er ikke som amerikanske presidenter ikke har sagt fra kontinuerlig i tjue år at avtalen er minimum to prosent av BNP til forsvar, og at nesten ingen allierte har levd opp til det.
Og det er litt vanskelig å ikke gi amerikanerne rett i akkurat dét.
Forsvarsminister Hegseth sa det eksplisitt: USAs komparative fortinn med sin mektige marine og evne til å projisere militærmakt, ligger i stillehavet. Europas fortinn, men sin geografiske lokasjon og tross alt betydelige land- og luftmakt, ligger i Europa.
La oss for ordens skyld legge til at rentene av amerikansk statsgjeld i skrivende stund har passert det amerikanske forsvarsbudsjettet. Rentekosten beløper seg til litt over ni dollar hver dag for hver amerikaner.
Det er ikke rart amerikanerne føler det er på tide europeerne bekoster hoveddelen av sin egen sikkerhet. NATO består, men medlemslandene må ta det ansvaret de faktisk har.
Det nesten like store problemet
I vakuumet etter noe som kan ligne moralsk lederskap fra USA, hadde det vært gunstig om vi i Europa som et minimum hadde brukt årene siden 2014 til å bygge opp en mer troverdig militær posisjon. Det har vi ikke gjort (hederlige unntak: Polen, Baltikum, Finland). Fokuset har vært større på NATO-paktens artikkel 5 (USA redder oss) enn artikkel 3 (vi har gjensidig ansvar for egen sikkerhet).
Det er ikke ofte jeg sier noe pent om Jonas Gahr Støres famlende utenrikspolitiske linje, men hans konstruktive fokus på at Europa ikke kan sutre seg til en plass ved bordet, men må treffe umiddelbare, substansielle og koordinerte tiltak, er høyst betimelig.
Og det følger at dersom amerikansk militær støtte til Ukraina reduseres eller stanses, må Ukrainas øvrige allierte kompensere så godt det lar seg gjøre – så langt man mener alvor med at Ukrainas kamp er rettmessig og rettferdig og en vesentlig del av vår egen sikkerhetspolitikk.
Veien videre i Ukraina
Ukraina har prestert over all forventning i de tre årene krigen har vart. Det spres stadig skjev- og feilinformasjon om frontlinjenes bevegelser som tas til inntekt for den ene eller andre siden. Det er i og for seg sant at det for det meste er Russland som vinner terreng for tiden. På den annen side må Russland svelge enorme materielle og menneskelige tap for å vinne de få kilometrene de vinner. Det er en tydelig erklært strategi fra ukrainsk side at man har til hensikt å påføre fienden så store tap som mulig, og at man sparer egne styrker der det lar seg gjøre ved å avgi terreng når det er nødvendig. De bytter land mot tid, og søker å gjøre tiden maksimalt kostbar for fienden. Russland bytter blod mot terreng. Og så langt man kan se, lykkes Ukraina bedre med sin strategi enn russerne gjør. Rapportene (som må tas med en klype salt) er 1000-2000 skadde og drepte på russisk side daglig. Ingen troverdige etterretningskilder anslår ukrainske tap å være i nærheten av disse nivåene.
Russisk fremgang med høye tapstall peker like mye mot vellykket ukrainsk forsvarskamp, som at Russland har momentum. Kvadratkilometer som bytter eier er ikke riktig målestokk. Ta samtidig med at Ukraina har okkupert deler av Kursk Oblast siden 6. august i fjor, og selv med anslått hjelp fra 12.000 Nord-Koreanere har ikke Russland maktet å sparke lillebror ut igjen.
Dette er en utmattelseskrig, og om ingenting dramatisk skjer (fredsavtale, atomvåpen, statskupp mv) vil den siden tape som går tom for ressurser først (mennesker, materiell, økonomi og vilje). Men krigen slik den står nå, kan vare i mange år til – med to tapere, og ingen vinner. Men Ukraina har mer å tape.
Russland har (enn så lenge) menneskene, Ukraina (med god margin) viljen.
Materielt har Russland dype lommer og relativt kapabel produksjon (dog med lavere kvalitet). Ukraina har (med vestlig støtte) tilstrekkelig tilgang på materiell, og materiellet er av til dels betydelig høyere kvalitet.
Økonomisk er det bare spørsmål om vilje på vestlig side. Russland er håpløst utklasset. En lang krig favoriserer økonomisk styrke. Russlands økonomi var på størrelse med Italias. Dagens russiske krigsøkonomi er nær umulig å måle presist, men Russlands lite imponerende økonomi kan heller ikke være noen sovepute – de er villige til å bruke en stor andel av økonomien, og får relativt sett mer for den økonomien de har.
Ukrainas beste sjanse om de vil overleve som et selvstendig og fritt land, er å holde ut til den akkumulerte kostnaden for Russland blir for stor. Ukrainas venner (for tiden oss i Europa), kan benytte anledningen til å øke støtten til Ukraina substansielt. Det finnes neppe bedre sikkerhetspolitikk for Europa enn å bidra det man klarer til at Russland skal gå skoene av seg i Ukraina.
Ukraina har viljen, Europa har materiell og økonomi, Russland har enn så lenge folk.
Så kan man håpe at mange nok russere går tom for tålmodighet med Putin før den ene eller andre siden går tom for ressurser.
