Christoffer Nilsen skriver om hva vitenskapelig konsensus er. Jeg er enig i definisjonen, men den speiler ikke virkeligheten. Forskere er ikke utskiftbare, mekaniske deler – de følger ikke Liskovs substitusjonsprinsipp. De er mennesker, med følelser, frykt og begjær som alle andre. Mange har empati, de fleste frykter straff, og noen er drevet av grådighet.
Alle lyver iblant, ofte for å beskytte andres følelser. Når en kone spør om hun er pen i en kjole, vil mange menn lyve – for å få henne til å føle seg bra eller unngå en krangel. Kvinner kan late som at et syltetøyglass er umulig å få opp – slik at mannen skal føle seg nyttig. Slike hvite løgner oppfattes gjerne som positive. Men de har en pris: Kona mister ærlig tilbakemelding, og mannen blir lurt til å tro at han er mer nyttig enn han er, noe som svekker ønsket om selvforbedring.
Forskere begår også slike løgner i faget sitt. Selv om de fleste forsøker å være objektive og søke sannhet, kan små detaljer bli utelatt fra kritikk. Det kan være for å unngå å hjelpe en politiker man misliker, beskytte en sak man er overbevist om er sann, eller kanskje man har et barn som vil reagere sterkt dersom man blir den som siteres av barnets ideologiske motstandere. Så lenge man oppfatter detaljene som trivielle, er det lett å la være å si noe.
Problemet er at slike vurderinger skjer individuelt. Det som Ove ignorerer, er ikke det samme som det Ida, Gunnar eller Trine velger å tie om. Isolert sett kan hver enkelt ha rett i at det ikke er viktig, men summen av utelatte svakheter kan være betydelig. I mindre og mer ideologisk ladede fagfelt der resultater ikke lett lar seg replikere uten betydelige ressurser, er dette en svakhet. Å vise til en idealistisk definisjon av vitenskapelig konsensus bidrar da i seg selv til å forvirre publikum. Det er også i slike emner begrepet vitenskap mest misbrukes.
Den idealiserte definisjonen er også skadelig når den kombineres med lovverk eller stigmatisering. For når en side stilnes, gir den automatisk mer troverdighet til de som sensurerer. I Saudi-Arabia er det forbudt å motsi Muhammeds lære om universets og menneskets opprinnelse. Det blir altså ikke motsagt. Dersom publikum samtidig får høre at vitenskapelig konsensus betyr at ingen finner svakheter, bidrar det til at folk tror på eventyr – som at mennesker er laget av leire. Et nærliggende historisk eksempel er Tyskland på 1930-tallet, hvor «Deutsche Physik» ble offisiell lære. Einstein og andre måtte flykte.
I dag har vi også fenomener i vesten av dette. Som at det er forbudt å samle visse typer etnisk statistikk i Norge. Du trenger ikke en lov heller – det holder at du vet at visse ideer gir deg sparken. Når snakket noen sist om The Bell Curve i akademia? Den idealistiske definisjonen gjør at stigmatiserte ideer får leve uten å ha vært grundig empirisk testet, fordi de ikke kan utfordres grunnet ideologisk eller juridisk motstand.
En tredje måte skade oppstår på, er når finansieringskilder har egne interesser. Den ideelle definisjonen gir inntrykk av at alt publiseres i søken etter sannhet – ikke for personlig eller økonomisk vinning. Rike enkeltpersoner, selskaper eller politikere kan styre både hva det forskes på, og hvilke konklusjoner de lønnede forskerne forventes å komme fram til. I verste fall kan de velge å ikke publisere motstridende forskning og kun publisere forskning som støtter deres økonomiske eller ideologiske mål.
I 1953 ble Tobacco Industry Research Committee opprettet, finansiert av tobakksindustrien. Clarence Cook Little, en prisbelønt forsker, ble betalt for å så tvil om koblingen mellom røyking og kreft. Først i 1965 kom advarslene på sigarettpakkene, til tross for at skadene var kjent lenge før. Et enda verre tilfelle er bly i bensin. Allerede to år etter innføringen i 1923 viste fabrikkarbeidere tegn på blyforgiftning. Likevel ble det ikke forbudt globalt før i 2021. Forskere som Robert Kehoe ble betalt av oljeindustrien for å tone ned farene, og han innførte det såkalte Kehoe-prinsippet: At noe er trygt inntil det er bevist farlig. Samtidig ble forskeren Clair Patterson, som forsøkte å vise skadene, frosset ut fra akademiske institusjoner avhengig av oljepenger, og han ble møtt av et korps av betalte forskere som publiserte motstridende studier – ikke nødvendigvis for å vinne, men for å skape usikkerhet.
Det fremstår for meg som lite hensiktsmessig å trekke frem idealiserte definisjoner av vitenskapelig konsensus, når praksis ofte er langt fra idealet – og når konsekvensene kan være alvorlige for allmennheten.
