For få minutter siden vedtok landsmøtet i Liberalistene å ikke legge ned partiet. Et vedtak for nedleggelse krever 3/4 flertall på to landsmøter, og dette var det andre vedtaket. 20 stemte for nedleggelse og 15 mot, og partiet er dermed ikke vedtatt nedlagt.
På ekstraordinært landsmøte i fjor høst vedtok man med 3/4-flertall å nedlegge partiet, slik at dette landsmøtet skulle få mulighet til å fatte det endelig vedtaket.
Per Sandberg var den første som var mot nedleggelse. Austin Rasmussen og Fredrik Laving gjorde det samme. Arnt Rune Flekstad ville høre på forsamlingen, uten å konkludere. Han stemte mot nedleggelse.
Med 33 stemmeberettigede, så kunne 9 stykker blokkere vedtaket. De av oss som har vært med i organisasjoner en stund, skjønt tidlig at vedtaket ville bli blokkert. Det er alltid noen som av ulike grunner stemmer mot det som åpenbart er det riktige å gjøre.
Argumentene var stort sett at man hadde bygget opp så mye, og at man ville beholde dette. Noe som er litt merkelig siden partiet har fått merkbart færre aktive de siste årene. Jeg merket meg at de som sterkt ønsket å nedlegge partiet var de samme menneskene som har gjort mye jobb de siste årene. De som virkelig var mot nedleggelse, var de menneskene som har gjort minimalt med jobb de siste årene.
Liberalistene stiller ingen lister ved Stortingsvalget i 2025. De som stemte mot nedleggelsen hadde ikke gjort noe jobb for å stille noen lister. Ingen stilte spørsmålet om hvorfor de som ville fortsette ikke gadd å gjøre noe for å stille til valg i 2025. Merkelig.
Det var tydelig at de som ønsket nedleggelse ikke hadde gjort jobben med å prate med sentrale personer for å samle støtte for forslaget og forberede argumentene. De hadde brukt mer tid på å forberede hva som skulle skje etter nedleggelsen.
