Noen refleksjoner fra samtalen med Barack Obama i Oslo Spektrum 12. mai. Han er definitivt presidenten fra en annen tid. Både stil, intellekt, holdninger og politikk virker lysår unna mannen som i dag sitter i Det ovale kontor.
Det er begrenset hvor mye man rekker å snakke om, og hvor dypt inn i temaene man rekker å gå i løpet av en times samtale. Jeg tipper moderator Sofie Høgestøl rakk innom åtte – ti temaer eller «spørsmål».
Hvorfor se en eks-president?
Det har vært kritikk av billettprisene, og spørsmål om ikke Obama med sin autoritet burde bruke kreftene og tiden på annet enn inntektsbringende foredrag og opptredener. Spesielt i en så kritisk tid som den vi lever i.
Hva den enkelte velger å bruke egne penger og tid på er et individuelt valg. Billettprisen er ikke verre enn hva jeg selv har brukt på konsertbilletter tidligere. Nå var akkurat denne billetten en fødselsdagsgave fra familien, en gave jeg var veldig glad for å få.
Hvor ofte får vanlige dødelige som meg selv sjansen til å høre og se en ekspresident i USA i egen person? Og ikke minst; hvem ville du hørt på? Av tidligere presidenter er følgende i live: Bill Clinton (1993 – 2001), George W. Bush (2001 – 2009), Barack Obama (20098 – 2017), og Joe Biden (2021 – 2025).
Obama var definitivt noe nytt – i 2009. Den første ikke-hvite presidenten. Han arvet krigene i Irak og Afghanistan, og styrte under finanskrisen i 2008, for å nevne noe. Han fikk Nobels fredspris i løpet av det første året som president, og fikk drept Osama bin Laden, terroristen som planla angrepene på World Trade Center.
Kanskje kan det uttrykkes så enkelt som at folk ønsker å være «in the precence of greatness»?
Hva snakker vi ikke om?
Men Obama var ikke i Spektrum for å snakke om sneen som falt i fjor, eller stå til rette for hva han gjorde som president. Han reflekterte over KI, over om sosiale medier er et gode eller ikke, hva som kreves av fremtidens ledere, om hvordan bevare demokratiet, og ikke minst hvordan unngå at dagens unge blir desillusjonerte og mister troen på at det er mulig å gjøre noe.
Det var sikkert mye han kunne snakket om, og ikke minst burde. Som nevnt, tiden var knapp. Bevares, han var både velformulert og morsom, men svarene virket overhodet ikke innøvede. Kanskje er han for profesjonell til å fremstå som om han svarer på autopilot. Kanskje ligger også noe av ansvaret på moderatoren, Sofie Høgestøl. Hva ønsker man å snakke med tidligere president om, og hvordan formulerer man spørsmålene? Kanskje var det noen krav fra Obamas team om hva man kunne komme inn på og ikke. Aftenposten har noen av de samme vurderingene, i artikkelen linket opp nederst på denne siden.
USAs demokrati demonteres. Små og store konflikter med stort potensial for spredning som atombomber snarere enn kreftsvulster er iferd med å utløses verden over. Obama nevnte noe om pengenes makt, men han formulerer seg ikke som en torvtaler – eller politiker på valg. Han skal ikke velges til noe som helst lenger. Han skal bruke sin politiske kapital på å forme fremtidens ledere. Inspirere i det lange løp. Få oss til å reflektere. Og handle. For det viktigste budskapet hans handlet egentlig ikke om KI. Eller om sosiale medier. Det handlet om demokrati.
Internett-presidenten
Obama var opptatt av hvilken revolusjon KI innebærer. I motsetning til den industrielle revolusjon, som tok 150 år, vil KI-revolusjonen endre verden på kun 10 – 15 år. Altså ikke i løpet av flere generasjoner, men i løpet av vår tid. Det vil ha dramatiske konsekvenser for arbeidslivet, for lokalsamfunn, for demokratiet, for økonomien, for vår kultur – og for hver enkelt av oss. Det kan være utenfor vår fatteevne å klare å se konsekvensene. Men det er ikke våre barnebarn som skal oppleve dem, det er vi som lever i dag.
Sofie Høgestøl sa at Obama ble nevnt som den første internett-presidenten. Obama selv var snar til å understreke at det ikke var hans fortjeneste, men de eneste folkene han hadde råd til å ansette i sin kampanjeorganisasjon for å bli president; folk i begynnelsen av 20-årene. De sosiale mediene hans folk hadde tilgang til var som barneleker sammenlignet med dagens. Og selv om folk kunne informeres, mobiliseres og ble bedt om penger, møttes mange av dem også til slutt fysisk, til valgkampaktiviteter eller på planleggingsmøter. Og kunne se hvor forskjellige folk som av ulike grunner støttet Obama. I dag er faren at folk blir sittende bak skjermene sine, sa Obama, som mente at akkurat nå bidrar sosiale medier mer negativt enn positivt til demokratiet. Folk får næring til fordommer, og får redusert sitt perspektiv og sin synsvinkel snarere enn utvidet. Akkurat her fremstod hans pessimisme i sterk kontrast til det positive budskapet både han og Høgestøl ønsket å avrunde med.
Fremtidens ledere
Høgestøl startet med å ville vite hva en tidligere president bruker tiden til. Obama pleier forholdet til sin ektefelle Michelle. Han nevnte ikke så mye om alle bøkene han leser, podcastene han hører eller filmene han ifølge Høgestøl rekker over.
Det vanlige for ekspresidenter er å bygge opp et eget presidentbibliotek, og holde (godt betalte) foredrag. Noen, som George W. Bush, slår seg på maling (bilder, ikke hus). Både Bill Clinton og Jimmy Carter jobbet internasjonalt. Det samme gjør Obama, gjennom stiftelsen som bærer hans navn. Der er fokuset på fremtidens ledere.
Om demokratiet i Amerika
Høgestøl hadde lest første bind av Obamas selvbiografi om tiden som president. Og ville vite om forholdet til kongressen spesielt, og pense inn på demokratiet generelt. Og Obama hadde sitt å si om demokratiet: «Demokratiet er irriterende. Det er frustrerende. Og tregt. Og ofte får du en løsning du ikke er fornøyd med.»
Obama var redd folk i dag ikke har tiltro til demokratiets institusjoner. At de ikke blir behandlet rettferdig. For det er den største faren for demokratiet. Han nevnte at folk kan bestille mat på nett, men må stå timer i kø for noe så enkelt som et bilsertifikat. Slik mister man tiltroen til at demokratiet virker. Det burde være like enkelt å forholde seg til det offentlige byråkratiet som å bestille mat på nett, sa han.
Og det tydeligste sparket til efterfølgeren kom i definisjonen av den største testen på demokratiske holdninger: Om du tror på demokratiet også når partiet ditt taper.
Han påpekte at USA er det største demokratiske eksperimentet i historien, fordi landet er så mangfoldig. Du kan være i hvilken som helst småby i USA og møte folk som selv eller deres foreldre kom fra de forskjelligste steder på kloden. Det er mye lettere med demokrati i et homogent land. Den store utfordringen er å beholde demokratiet i et så mangfoldig land som USA. Og han var ikke sikker på at demokratiet ville bestå. Men består det i USA, sier det noe om hva det også er mulig å få til i hele verden.
Selv om Obama hadde et vanskelig forhold til kongressen understreket han at kongressen som institusjon fungerte fordi man aksepterte en del felles spilleregler. Men på et tidspunkt så Republikanerne at de tapte alle valg. Så da bestemte de seg for å kunne styre uten å vinne valg med et flertall av befolkningen i ryggen.
Han roste både Norge og de andre skandinaviske landene, for å ha laget universelle ordninger innen utdannelse og helse. Og at det ikke er så store forskjeller på folk.
Tåler de gamle partiene møtet med den nye tid?
Dette var det veldig utfordrende spørsmålet fra Sofie Høgestøl, som i tillegg til sin forskerrolle også er vararepresentant til Stortinget for Norges eldste parti, Venstre.
Obama kom inn på kombinasjonen av den revolusjonen som skjer i form av IT, KI og sosiale medier, og den farten endringene skjer med. Han mente at selv om de skandinaviske landene har bygget opp solide institusjoner, så må folk føle at systemet er rettferdig også for dem. Den revolusjonen som skjer akkurat nå gjør at vi må redefinere institusjonene våre. Samtidig som folk skal beholde tilliten til dem. Og til demokratiet.
Han påpekte at når toppledere ikke tjener 30 ganger mer enn den vanlige arbeider, men 3000 ganger mer så er det lett å få folk til å tro at systemet er rigget mot dem. At man ikke behandles rettferdig.
Bedre er bra
Både Sofie Høgestøl og Barack Obama ville åpenbart at en samtale om alvorlige temaer i en vanskelig tid skulle ende med å uttrykke optimisme og skape håp. Tross alt.
Obama fortalte at når han som president spurte staben og rådgiverne sine om foreslåtte tiltak kom til å være en endring til det bedre og de bekreftet det, var hans svar: «La oss gjøre det. Bedre er bra.
For uansett hvor uviss og skummel både nåtiden og fremtiden ser ut, så lever vi i den beste tid i klodens historie. Dersom du får valget om når i historien du vil bli født, uten å vite noe om hva fremtiden bringer, bør ville valgt å bli født akkurat nå.
Og ting kan alltid bli bedre. Men det krever innsats. Det skjer ikke av seg selv. Man må gjøre noe, sa Obama.
Håp om forandring – eller håp om det som var
Som folkerettsekspert kunne Sofie Høgestøl stilt Obama noen mer utfordrende spørsmål. For eksempel om dronekrigen han var ansvarlig for som president er i tråd med folkeretten. Om stengingen av fengselet på Guantanamo-basen og definisjonen av «fiendtlig stridende» i forhold til rettsstatsprinsippene. Om hva små land kan gjøre for ikke å bli ofre når store land tar seg til rette for å virkeliggjøre stormaktsambisjoner. Hun kunne bedt Obama reflektere over håpet han skapte som den første ikke-hvite presidenten og et USA som fremstår langt mer splittet i dag enn for bare 16 år siden.
Jeg blir fortsatt rørt av å se Obamas seierstale i Chicago en novemberkveld i 2008. Men håpet han tente for bare 16 år siden kunne like gjerne vært i en helt annen tid.
For det viste seg at folk hadde helt forskjellige håp. Der noen hadde håp om forandring, så andre forandring som en trussel. De håpet på at det de trodde hadde vært, ville bli for alltid.
Det var en annen tid.
