Valgomat-resultater har vært tema i Liberaleren og andre steder. Valgomatene har både sterke og svake sider når de brukes som verktøy for å finne det rette partiet for deg.
Bra
Det fine med valgomaten er at noen har pløyd partiprogrammene for deg, og oversatt dem til enkle påstander som du må ta stilling til. Dermed kan det hende at du lykkes i å finne et parti med holdninger som speiler dine egne. Kanskje klarer du det ikke – det vil vise seg i samlet sammenfall i synspunkter som oppgis i prosent av sammenfallende holdninger.
Det er særlig interessant å legge merke til at årets utgaver lar deg velge hvilke politikk-områder som interesserer deg. Dette er rimelig, siden dét å være enig, eller uenig, i en sak som du ikke bryr deg om neppe bør avgjøre partivalg.
Dårlig
Mange opplever ikke å kjenne seg igjen i valgomatenes resultater. Dette er en kommentar fra en kjent norsk spaltist:
Det partiet jeg faktisk har tenkt å stemme til høsten, Arbeiderpartiet (dog under sterk tvil, mye kan skje før valgdagen), havner nesten nederst på lista.
Elin Ørjasæter i Nettavisen.
Det største problemet er kanskje at valget av parti handler om så mye mer enn å avstemme punkter med partiprogrammene. Jeg lar dette ligge. Dernest er spørsmålene tilpasset en normie virkelighet. Det gjør at mange spørsmål ikke vil kunne avdekke dine holdninger adekvat. Tilsvarende er både partienes programmer og valgomat-konstruktørenes mentale kontekst slik at de søker å plassere seg – og deg – på en høyre/venstre-akse. Hvis du ikke opplever dette som sååå relevant, kan valgomaten treffe dårlig.
Gøy
Når dét er sagt: det er en morsom selskapslek å gjøre valgomater. Da jeg gjorde TV2s valgomat fikk jeg dette resultatet, som jeg er relativt fornøyd med:
Det tør være relativt opplagt at jeg her har valgt temaer som jeg interesserer meg for, og at ett av disse temaene er ruspolitikk.
Godt valg – eller ikke-valg!
