Asylparadokset
Frode Forfang
ISBN 9788272018954
Publiseringsår: 2025
Antall sider: 177
Forlag: Kagge
Frode Forfang har skrevet en interessant bok som gir både kunnskap og rom for refleksjon. Den inneholder en fin historisk gjennomgang av norsk og internasjonal asylpolitikk, spesielt av det som skjedde i 2015,
Asylparadokset handler om at selv om alle land anerkjenner asylretten «juridisk, ønsker knapt noe land at denne retten faktisk blir brukt.» (s. 8)
Forfang er flink til å reflektere, innenfor den sosialdemokratiske eller sosialliberale virkelighetsforståelsen. Her ligger en styrke i boken, men også dens svakhet. Den har ikke rom for en mer radikal og liberal politikk når det gjelder migrasjon.
Jeg ble spesielt rørt av dette sitatet: «Skip med migranter har seilt fra havn til havn før de til slutt har fått legge til et sted. (s. 72) Det minner meg om MS St. Louis som i 1939 seilte fra Tyskland med jøder som var redd for Hitler og som også måtte reise fra havn til havn.
Det er ikke tilfeldig at det var i etterkant av 2. verdenskrig at asylretten oppstod.
Asylretten kom i stand på grunn av en anerkjennelse av det grusomme ved å sperre mennesker inne i et land der de kan utsettes for overgrep, samtidig som man ikke ville la folk flytte fritt. Asylparadokset er således innebygd i selve systemet. Det er bare blitt tydeligere i vår moderne verden der flere kan reise lengre.
Stengte grenser tas for gitt i dag. Asylretten er «ut av fengsel»-kortet som gir mennesker et håp om å et bedre liv en annen plass, og muligheten til det. Veiene er stengt. Asyl blir da eneste muligheten.
Forfang beskriver dette systemet godt.
Han beskriver et system med byråkrati og et systemet der folk utnytter systemet siden det er den eneste sjansen de har. Han har en fin innestemme gjennom hele boken og fanger mange interessante nyanser.
Forfangs beskrivelse av det som skjedde i 2015 er spesielt interessant. Man fikk da en plutselig økning i mengden asylsøkere. Et byråkrati tilpasset en viss mengde, kan ikke forventes å håndtere mange flere. Kaos er resultatet. Det skapte en angst for at alt for mange skal komme. Alle land strammet inn og dette beskrives godt. Det viktige var å ikke gi signaler om at mennesker var velkommen.
Situasjonen kan imidlertid også tolkes på en annen måte. Jeg fikk inntrykk av en gammeldags ketchupflaskeeffekt der alt kommer på enn gang. På grunn av de stengte grensene, måtte man satse alt når en sjelden mulighet oppstod.
Siden det er ulovlig med innvandring for eksempel for å søke arbeid, så må mennesker gripe enhver mulighet. Og det gjorde de, mange på en gang. Hvis det er lett å flytte mellom land, uten søknader og byråkrati, så kan man kanskje forvente en mer rolig og avslappet migrasjon.
Jeg har liberale briller på når jeg leser bøker som dette. De av oss som er vokst opp med Berlinmuren, vet hvilket menneskesyn som ligger bak tanken om at mennesker ikke har rett til å reise fra landet der de er født. Fri utvandring forutsetter imidlertid fri innvandring.
Dette er mitt utgangspunkt, og det er med disse øynene jeg leser boken. For en liberaler er ikke asylretten det essensielle. Det grunnleggende er retten til å reise for å bosette seg der man selv ønsker, enten man vil reise fra noe eller til noe. Det handler ikke det å ta imot, men retten til å flytte.
Istedenfor denne retten, har man skapt et statlig godkjenningssystem der byråkrater skal vurdere om mennesker er verdige eller ikke. Asylsystemet.
Normalt sett tar en beslutningsprosess et år eller to (s. 61) I Norge har man heller ikke lov til å jobbe. (s 98). Det krever arbeidstillatelse som asylsøkere ikke gis. Det er klart at dette er kostnadskrevende og dyrt.
I 2015 kom det 31500 asylsøkere. Innkvarteringen i ventetiden kostet i 2016 alene over 6 milliarder kr. (s. 64). Dette utgjør omtrent 190 000 kr per asylsøker, altså en månedspris på 15 000 kr. Det er dyrt med stengte grenser. Disse enorme utgiftene på offentlig administrasjon av de stengte grensene, skaper et inntrykk av at migrasjon er økonomisk ulønnsomt. De forteller oss imidlertid bare at byråkrati koster penger.
Migrasjon er normalt sett økonomisk gunstig siden arbeidskraft blir flyttet dit den er mest lønnsom. På grunn av kostnadene ved en restriktiv innvandringspolitikk gjennom mottak av asylsøkere, skapes det motsatte inntrykket. Det er et av problemene ved asylsystemet. Det gjør mange mer fiendtlige til mennesker som flytter til landet.
La meg avslutte med en av de store tragediene med hele systemet. Det dør mange mennesker når de forsøker å komme til Europa, noe som skyldes at lovlige, trygge veier er stengt for dem (s. 69)
La meg sitere Forfang (s 171):
«Det nåværende asylsystemet fremstår som et eneste stort paradoks. Men de negative følgene er store. Stikkord som jeg har vært inne på, er menneskesmugling, migranter som omkommer på reisen, kaos ved grensene og ukontrollert innvandring til Europa. I tillegg skapes et politisk klima som forverrer situasjonen for mennesker med innvandringsbakgrunn som allerede bor i Europa. Migrasjonskaoset bidrar til å undergrave den politiske stabiliteten og gir næring til ekstrem populisme.«
Forfang beskriver hvordan antallet asylsøkere påvirker holdningen til å ta imot kvoteflyktninger. (s. 153) Jeg vil legge til at det nok også undergraver en positiv holdning til migrasjon og utlendinger generelt. I boken beskrives hvordan private kan være sponsorer av flyktninger (s. 153.)
Når man ser at det er problemer med asylsystemet, så bør man kanskje heller se i mer liberal retning. Et system med åpne grenser der folk kan reise frem og tilbake mellom land og bosette seg og jobbe der de vil, bør være et ideal som man utforsker. Istedenfor en festning rundt Europa, kan man kanskje heller ha åpne porter. Og så kan man la privatpersoner, foreninger og bedrifter sponse mottak av flyktninger. Det vil kanskje løse asylparadokset, samtidig som det gir mennesker født i fattige land større muligheter til å søke lykken andre steder i verden.
