Stemme MDG i frykt for at FrP skal bli så store at en borgerlig regjering ikke vil føre miljøpolitikk? Eller stemme Venstre og sørge for å redusere FrPs relative innflydelse ved borgerlig flertall? Og hva har Eivind Trædal med dette å gjøre?
En marginal velgergruppe tenker du kanskje? Bare se på Venstres størrelse. Miljø er ingen viktig og avgjørende sak for borgerlige velgere. Det måtte solidaritet med Ukraina og en lederrolle for å presse Ap og Høyre til å gi mer penger og våpen til Ukrainas forsvarskamp, for å få Venstre opp på mellom 5 og 6% oppslutning. Så kom Jens inn som en blanding av Jesus og Supermann, for å redde Støres regjering. Høyre er nå passert av FrP, og nekter som vanlig å velge side. Velgerne skal sannelig ikke få noen veiledning og hjelp fra Erna Solberg; bør velgerne styrke Høyre og sentrum (Venstre), eller skal Høyre sitte stille i båten og se velgere flokke seg rundt FrP isteden? Er Høyre egentlig mest komfortabel med en blåblå regjering med KrF som verdikonservativ livbøye? Hvilken del av Høyres politikk ønsker partiledelsen (og fotfolket!) gjennomslag for? Den litt mer verdikonservative og økonomisk orienterte med FrP, eller den grønnere, liberale og innovative med Venstre?
Som Venstre-medlem i snart 30 år husker jeg med gru Lars Sponheims «heller Jens enn Jensen» i 2009-valgkampen. Venstre har de siste 30 årene (heldigvis) plassert og markert seg som et tydelig borgerlig parti; grønt, verdiliberalt og radikalt. Et fremtidsrettet parti. Venstre blir kanskje aldri (igjen) noe folkeparti, men som tittelen på Unge Venstres jubileumsbok; politikkens avantgarde. Partiet som tør tenke nytt og radikalt, lenge før alle andre.
Venstre (og Høyre) bør markere seg som grønne, liberale, innovative og fremtidsoptimistiske partier. Dessverre har de to partiene ikke utfordret velgerne til å gi sentrum tyngde. Kanskje frykter Høyre lekkasje til FrP, men hva har de egentlig å tape? Frister det virkelig å samarbeide med et gustengrått FrP som kjører i vante spor, og tramper ned i kulturkrigens grøftekant? Hvor liberalt og fremtidsrettet er det? Og hva vil Venstre gjøre, dersom Høyre sitter stille i båten i frykt for å lekke til FrP, uten å gi velgerne et tydelig råd? Erna og resten av Høyre bør innse at det er slutt på å kjøpe seg ut av konflikter mellom partiene i et borgerlig prosjekt, slik hun gjorde sist hun var statsminister.
Tilbake til de grønne borgerlige velgerne. Finnes de? Er det mange nok til å vippe et flertall? Kanskje. Kanskje sitter en del velgere og vurderer om de skal stemme Venstre for å styrke den grønne og liberale profilen i et borgerlig flertall? Eller så er de så redde for et stort FrP at de 1) tror på at MDG er blokkuavhengige, og 2) tenker at Støre og Ap er et mindre onde, uansett om Ap må ha med seg både SP og Rødt for å få flertall – og at det ikke holder med grønne partier som MDG og SV. For det første gjør disse velgerne seg en bjørnetjeneste om de velger MDG fremfor Venstre. De bidrar til å svekke Venstre, og dermed gi grønne og liberale saker mindre tyngde i et eventuelt borgerlig flertall. Indirekte bidrar de da også til å styrke FrP.
Og her kommer jeg til Eivind Trædals rolle. Han er som kjent MDG-politiker. Nå kjemper alle partier om velgernes gunst. De presenter sine politiske hovedsaker og sine kandidater, og helheten i politikken. Hva gjør så Trædal? Han fremhever ikke MDG så ofte som han angriper Venstre. Det går knapt en dag (føles det som) uten at han kommer med en oppdatering i sosiale medier hvis formål er å ødelegge Venstres troverdighet. Gjerne med skremselet om at en stemme til Venstre er en stemme til FrPs miljøfiendtlige politikk.
Jeg har i flere år hatt et lønnlig håp om at MDG ikke seiler under falskt flagg når de fremhever at de er blokkuavhengige. I en situasjon der de havner på vippen faktisk demonstrerer at de er blokkuavhengige, ved å velge et samarbeid med Venstre og Høyre. Men: Ved alle korsveier har de valgt rødgrønn side. Og da de hadde sjansen i Oslo etter lokalvalget i 2023 ville de heller at Venstre skulle la Raymond Johansen fortsette som byrådsleder. Trædal vet jo veldig godt hvordan det gikk med Venstre i 2009 (og i 1985, for den saks skyld). Men hans MDG vil jo tjene på at Venstres troverdighet hos borgerlige velgere ødelegges.
Når jeg sier og skriver at velgerne bør styrke Venstre (og dermed relativt redusere FrPs innflydelse), svarer Trædal at velgerne heller bør stemme MDG. For det er umulig å få til god miljøpolitikk på borgerlig side. MDG kunne demonstrert sin blokkuavhengighet ved å love velgerne at dersom de havner på vippen og kan danne flertall med Venstre og Høyre, så skal de vurdere det. Men MDG har aktivt valgt å peke på Støre, så blokkuavhengigheten er ikke reell.
Det kan godt hende det blir vanskelig å få FrP med på en grønnere politikk. Men jo større Venstre blir, jo mindre blir FrPs tyngde i et borgerlig flertall. Det er altså et selvstendig poeng å styrke Venstre på borgerlig side. Og dersom en Høyre/Venstre-regjering kan kjøre slalåm mellom FrP og MDG (og om nødvendig KrF), så burde kanskje MDG gripe muligheten til å parkere FrP. Men da kan ikke Trædal fortsette å jobbe for at Venstre skal bli minst mulig.
Det er mulig at det er lettere for MDG å få med seg AP og SP på en grønnere politikk enn det er for Venstre å dra FrP i grønn retning. Men jeg vil ikke ha for sterk tro på det. Ap har alltid lovet mer enn de har holdt når det gjelder miljøpolitikk.
Alle grønne velgere vet at i et rødgrønt flertall har SV sørget for å verne Lofoten, Vesterålen og Senja mot oljeleting. På borgerlig side har Venstre (og KrF) gjort det samme. Selv om jeg ønsker borgerlig flertall ved valg håper jeg på sterke (nok) grønne krefter dersom flertallet skulle vippe motsatt vei. Det har vært naturlig å heie på SVs gjennomslag i forhandlinger. Jeg har inntrykk av at det samme gjelder for SV’ere når det gjelder Venstre i et borgerlig flertall. Men hva med MDG. Håper de at SV og (spesielt) V ikke får gjennomslag, slik at troverdigheten ødelegges – og at grønne velgere dermed vil flokke seg om MDG? Sannelig om jeg vet, men Trædals mange angrep på Venstre gir en indikasjon, som jeg håper ikke er representativ for resten av MDG. Det er mange flotte folk i dét partiet også.
Jeg er veldig lei av journalistenes «stollek»; at de reduserer stortingsvalget til en kaballek om regjeringsalternativer. De minste partiene må peke på hver sin statsministerkandidat, mens de store partiene slipper å svare på spennet i hver koalisjon: Erna skal forene Høyre, Venstre, KrF og FrP. Støre skal forene Rødt, SV, Ap, SP og MDG. Skillet mellom internasjonalt og nasjonalt orienterte partier, mellom grønne og grå, mellom tradisjonalister og radikale går tvers gjennom begge leire. Kanskje skal man tenke litt nytt? Den tradisjonelle inndelingen i borgerlige og sosialister er nokså meningsløs, når det er andre konfliktlinjer enn økonomisk politikk som kan være like avgjørende når velgerne skal bestemme seg for parti.
Det er valgkamp. Velgerne bør velge parti utfra hvilke saker og temaer de mener er viktigst, og hvem som har de beste løsningene. Det blir alltids en regjering. Men styrkefordelingen mellom partiene i de to blokkene avgjør hvem som vil vinne drakamper i forhandlingene om den politikken en ny regjering skal vinne. Jeg håper velgerne vil vektlegge miljø, klima, demokrati og internasjonalt samarbeid. Disse sakene henger sammen, og er avhengig av at politiske løsninger er utformet ut fra et helhetlig grunnsyn. Derfor er det viktig at partiene viser frem sine politiske løsninger. Kampen om regjering kan vi ta når velgerne har bestemt styrkeforholdet mellom partiene.
Det finnes grønne borgerlige velgere. Folk som faktisk ikke ønsker en rødgrønn regjering, og heller ikke tror at en slik regjering er det beste svaret på klima- og miljøutfordringene vi står overfor. Grønne partier bør få en større tyngde på Stortinget de neste fire årene. Da hjelper det ikke om grønne partier gjør sitt beste for å ødelegge hverandres troverdighet. For å avslutte med Björn Afzelius: Hvem er det som tjener på det?
