Det snakkes stadig om “borgerlig” og “sosialistisk» leir, eller regjeringsalternativer. Men viktige skillelinjer går tvers gjennom disse alternativene. Er tradisjonelle politiske skillelinjer utdaterte?
Høyre, FrP, Venstre og KrF er definert til (eller har definert seg tilhørende) den borgerlige leir, mens Ap, SP, SV, Rødt og MDG er plassert i den sosialistiske leir. Først og fremst utkrystallisert i to regjeringsalternativer, der de sistnevnte fem vil støtte Jonas Gahr Støre som statsminister etter valget, og av de fire førstnevnte vil FrP ha Sylvi Listhaug som statsminister, mens de tre andre vil ha Erna Solberg.
I viktige spørsmål, som f.eks EU-medlemskap og klima/miljø-temaer går skillelinjene tvers gjennom de to leirene. Det gjelder også i saker relatert til (ikke-økonomiske) verdier, såkalte moraltemaer.
Vanligvis (og spesielt blant liberalister) er partier gradert fra venstre mot høyre ut fra viljen til statlig inngripen i og kontroll med økonomien. Jo større stat og høyere skatter/avgifter, jo lenger til venstre. Det samme gjelder på området personlig frihet; jo mer regulering og mindre personlig frihet, jo lenger til venstre. Når det gjelder verdispørsmål er det vanskelig å bruke en tradisjonell høyre/venstre-akse.
Og hva med klima/miljø? Det finnes partier som er opptatt av grønne temaer, men ønsker å bruke markedsøkonomiske virkemidler. Og partier som tror regulering og forbud er de beste virkemidlene.
Nasjonalisme mot internasjonalt samarbeid
Det finnes også en nasjonal/internasjonal-dimensjon (eller konfliktlinje), som er blitt mer synlig. Det kan relatere seg til internasjonalt samarbeid, frihandel – og innvandring. Partier som er for frihandel og for internasjonalt samarbeid mot partier som er mot begge deler.
Når man legger til den siste konfliktlinjen vil man se at Venstre, MDG og Høyre er internasjonalt orienterte partier, mens SP og KrF (og til en viss grad FrP) ikke er det. Så plasserer Ap, SV og Rødt seg i en slags mellomstilling.
Skulle det bli borgerlig flertall ved valget i høst vil det gå et skille mellom FrP (og KrF), og Høyre og Venstre. I en rødgrønn seier vil den samme skillelinjen gå mellom SP, Rødt, og SV på den ene siden, og MDG og Ap på den andre.
Litt forenklet kan man si at denne skillelinjen plasserer Venstre, MDG, Høyre og Ap sammen, mot SP, FrP, KrF, Rødt og SV. Og da har jeg ikke engang nevnt mindre partier, som Konservativt eller Norgesdemokratene, som hører til i samme leir – men som neppe kommer inn på Stortinget.
I forbindelse med Liberalerens kåring av Norges fremste liberale tenkere og provokatører i fjor, stod følgende om denne sistnevnte konfliktlinjen, i forbindelse med omtalen av Heidi Nordby Lunde:
«Somwheres og anywheres – den nye konfliktlinjen
Globalisering og overnasjonalitet er, sammen med migrasjon og mangfold, blant vår tids største stridstemaer. Den britiske journalisten og forfatteren David Goodhart har lansert begrepene «somewheres» og «anywheres» som en forklaring på striden rundt de nevnte temaene. Han mener de er et verktøy for å forstå grunnleggende motsetninger i befolkningen om dette. Han mener det ikke nødvendigvis handler om politikk, men vel så mye om verdier. I boken The road to somewhere poengterer han at større økonomisk og kulturell åpenhet i Vesten ikke nødvendigvis gavner alle. De som faller inn under definisjonen «somewheres» er knyttet til hjemstedet og kulturen de har vokst opp i. De setter pris på tradisjoner og «de nære ting», og føler seg truet av raske samfunnsendringer. Det gir grobunn for nasjonalisme.
«Anywheres» er urbane, med høy utdannelse, og de føler seg hjemme mange steder. Med en identitet knyttet til sine resultater i livet. Vi skal la Goodharts analyse få hvile, men minner om en av de store konfliktlinjene ikke bare i det norske samfunnet, men mange steder; sentrum mot periferi. I et intervju (som har stått i Aftenposten) sier Goodhart:
«– Det handler om et skifte til en åpen, innvandrervennlig, kunnskapsbasert økonomi som «anywheres» selv har hatt fordeler av, og som har rammet «somewheres».»
Jeg var innom Høyres rolle i denne konfliktlinjen, i artikkelen «Hva bør borgerlige grønne velgere gjøre?»:
«Velgerne skal sannelig ikke få noen veiledning og hjelp fra Erna Solberg; bør velgerne styrke Høyre og sentrum (Venstre), eller skal Høyre sitte stille i båten og se velgere flokke seg rundt FrP isteden? Er Høyre egentlig mest komfortabel med en blåblå regjering med KrF som verdikonservativ livbøye? Hvilken del av Høyres politikk ønsker partiledelsen (og fotfolket!) gjennomslag for? Den litt mer verdikonservative og økonomisk orienterte med FrP, eller den grønnere, liberale og innovative med Venstre?»
Kast vekk utdaterte tvangstrøyer!
Det er nok for sent å endre regjeringsalternativene rett før valgkampen starter, men valgresultatet vil dele ut kortene på nytt.
Uansett utfall av valget er det på tide å tenke nye allianser mellom partier som bør samarbeide – fremfor å prøve å bruke utdaterte tvangstrøyer.
