I økonomi er det et begrep som heter loven om fallende grensenytte. Jo mer man allerede har av noe, desto mindre verdi gir den neste enheten. Den første biten sjokolade smaker fantastisk, mens den sjette gir mindre nytelse. Verdi er altså avtagende. Dette gjelder også i politikk.
Når et samfunn er svært god på noe, er det vanskeligere å bli særlig bedre I mange tilfeller vil man klare å oppnå 80 prosent med 20 prosent av innsatsen (Pareto-prinsippet). Da lønner det seg ofte å rette ressursene mot å bli mye bedre på noe man allerede er dårlig i.
Politikk handler om prioriteringer
Politiske beslutninger handler om prioriteringer av knappe goder. Fallende grensenytte er derfor en nyttig rettesnor når man skal velge hva som bør få økt oppmerksomhet. La meg gi fire eksempler på områder der vi kanskje bruker mer penger enn nytten tilsier.
1. Helsepolitiske tiltak for å øke levealderen er det første. Land som Norge har allerede svært høy forventet levealder. Ifølge SSB var den 81,4 år for menn og 84,6 år for kvinner i 2023. Nye offentlige helsetiltak kan forlenge livet med noen uker eller måneder, men ressursene vi må bruke for å få til dette, er ofte store.
2. Det samme gjelder i utdanningpolitikk. Elever i Norge har svært høy gjennomsnittlig utdanning. I aldersgruppen 25 til 34 år ligger Norge godt over OECD-snittet på flere målte indikatorer for utdanningsnivå. Å forbedre resultatene fra «meget godt» til «svært godt» kan kreve urimelig mye ressurser.
3. Fordelingspolitikk er et tredje eksempel. I forhold til andre land har Norge lav inntektsulikhet etter skatt og ligger helt i bunnen i OECD målt ved vanlige indikatorer. Ulikheten falt også videre i 2023, og en må tilbake til 2014 før en har så lav økonomisk som nå. Når økonomisk ulikhet allerede er lav, stiger prisen på å presse den enda litt ned.
4. Klimapolitikk er mitt siste eksempel. Norge har allerede kuttet utslipp i flere sektorer og har innført en av verdens høyeste karbonpriser som trappes opp til rundt 2000 kroner per tonn innen 2030. En stat som allerede bruker mye ressurser på å kutte i klimautslipp, står igjen med stadig dyrere og mer ineffektive tiltak for å redusere klimautslippene ytterligere.
Kanskje er du uenig i noen av eksemplene over. Det er helt greit. Hovedpoenget er at det fins unødvendig ressursbruk, og sjansen for at man bruker ressurser unødvendig, øker desto mer målmessig «enøyd» man er. Man kan bli for sneversynt og forbedre noe for mye.
Du kan sikkert selv peke på politiske områder der vi legger inn mye tid og ressurser for en relativt begrenset effekt, samtidig som områder med større gevinst neglisjeres.
Perfeksjonsfellen leder til feilprioriteringer
Paradokset er at de områdene der Norge allerede gjør det aller best, ofte også er de områdene som mottar mest oppmerksomhet, tid og ressurser.
Vi investerer tungt i å gjøre et godt helsevesen enda litt bedre, i å løfte skoleresultater som allerede ligger høyt, eller i å presse ulikheten enda litt lavere selv om vi allerede er blant de mest like samfunnene i verden.
Alt med måte.
Ukjent
Jeg kaller dette perfeksjonsfellen i velferdsstaten. Det nærmest bunnløse behovet vårt etter å perfeksjonere, bidrar til feilprioriteringer og sløsing.
Kanskje det i stedet lønner det seg å stille de motsatte spørsmålene. På hvilke områder ligger Norge på bunn? Hvor møter landet de største utfordringene? Hvilke punkter er de svakeste?
Dette betyr ikke at man skal slutte å forbedre områder der man allerede er dyktig. Imidlertid bør man tenke over hva som gir størst mulig effekt per krone. Politikken bør fokusere mer på å løfte det som allerede halter enn å finpusse det som allerede gjøres svært godt.
