Toll-krigen som raser i verden i dag vil ikke ha vinnere. Trump-administrasjonens evne til å sette andre aktører opp mot hverandre gjør den til både spiller og dommer i det globale handels-regimet.
Spillet
Det har lenge vært kjent at Trump foretrekker bilaterale avtaler heller en en form for internasjonal orden. Grunnen til dette ligger nettopp i strukturen: når du ha bilaterale avtaler kan du behandle ulike motparter ulikt, mens idéen i en internasjonal orden er likebehandling.
Når du kan behandle ulike motparter ulikt, kan du sette dem opp mot hverandre, og du kan straffe motparter av en hvilken som helst grunn (eks.: Brasil straffes for å rettsforfølge Bolsonaro). På denne måten vinner du makt over motparten fordi du kan kontrollere reglene i spillet – en aktør som Trump kan både være dommer og spiller samtidig. Fett!
Strategien
Trump later til å skape en maktposisjon der motpartene kryper for ham, og der han kan ydmyke dem hvis han føler for det. Hva Trump har oppnådd er en spill-teoretisk posisjon der motpartenes individuelle optimale strategi ikke sammenfaller med deres kollektivt optimale strategi (klassisk eksempel: fangens dilemma).
Den individuelt optimale strategien blir å akseptere handelsavtaler som innebærer høyere tollsatser og som har uproporsjonale tollsatser. Den kollektivt optimale strategien ville være for alle Trumps motparter å si: Bare sett opp så mye toll du vil, Donald. Vi andre eliminerer all toll. Så får du se hva det gjør for deg.
Sluttspillet
I pressen forekommer det overskrifter som: «Trump vinner toll-krigen» – mon det?
Riktignok kan det tenkes at en del industri flytter produksjonen til USA, men kostnaden ligger i å gi opp gevinstene ved handel. Dette vil gi kostnadsvekst for amerikansk næringsliv og høyere priser for amerikanske forbrukere.
Denne hodeløse politikken sammenfaller også i tid med den hodeløse politikken som innebærer å utvise såkalte ulovlige innvandrere. Altså de amerikanerne som arbeider for lavest lønn. På samme måte som handelspolitikken trekker denne politikken i retning av høyere kostnader og priser. Jeg lurer på hva main street vil mene om at amerikanere får en svakere velstandsutvikling enn folk i andre land?
Løfter vi blikket litt til, kan vi peke på at handelsbalansen, eller for den saks skyld rente- og stønadsbalansen, ikke forteller hele historien om finansielle strømmer mellom land. USA har at en forse i sitt innovative næringsliv. Dette har ført til en strøm av investeringer fra utlendinger som vil ta del i amerikanernes kreativitet. Når Trump, på måtene som er beskrevet over, heller sand i maskineriet er det all mulig grunn til å tro at USAs innovasjons-fortrinn vil krympe.
Handelskrig har ingen vinnere.
