I første kapittel i «Economic Sophisms» ber Frédéric Bastiat oss forestille oss en mystisk invasjon av varer som tidevannet legger igjen på stranden hver natt. Korn, tekstiler, verktøy og andre varer ligger der gratis neste morgen, og ingen i landet har produsert dem selv. Proteksjonisten vil stenge stranden for å redde arbeidsplassene. Spørsmålet er om vi blir rikere eller fattigere av dét.
Siden rikdom er tingene vi faktisk kan bruke, ikke antall arbeidstimer i seg selv, resonnerer Bastiat at gratis varer gjør oss rikere. Uavhengig av om av om varene ble skylt opp på stranden eller gitt til oss av utlendinger. Gratis tilførsel betyr samme nytte med mindre innsats. Da frigjøres arbeid og kapital til andre formål.
Det samme resonnementet gjelder når varene ikke er gratis, men ekstremt billige. Får vi en vare for 1 eller 10 kroner i stedet for 100, sparer vi 99 eller 90 kroner. Pengene vi sparer kan brukes på andre goder. Samfunnets velstand øker fordi vi får mer igjen for innsatsen og produksjonen vi legger inn.
Senere i boken vender Bastiat tilbake til poenget med en ny analogi. En mann kaster en planke tilbake i havet for å skaffe mer arbeid til innenlandske plankeprodusenter. Det er like meningsløst som å knuse et vindu for å gi glassmesteren mer arbeid. En herlig satirisk kommentar som avkler proteksjonistisk logikk!
