I politiske debatter om lover, forbud, påbud og reguleringer kan man ta utgangspunkt i minst to ulike antagelser, eller – som det kalles på fint – presumpsjoner. Disse presumpsjonene er viktig for politikkutforming. De bestemmer hvilke argumenter vi finner overbevisende og hvem vi mener bærer begrunnelsesbyrden for lover og regler i samfunnet.
Den liberale presumpsjonen
Det liberale utgangspunkt har en presumpsjon for frihet. Menneskers frihet er et grunnleggende gode. En person trenger derfor ikke å oppgi noen begrunnelse for å handle slik han eller hun gjør. «Jeg vil» eller «Jeg ønsker» er en mer enn god nok begrunnelse.
En slik presumpsjon forutsetter derimot ikke at friheten er absolutt. Man kan samtidig mene at friheten kan og bør vike når det finnes tungtveiende hensyn som tilsier det. For eksempel betydelig skade for andre mennesker, rettferdighetshensyn eller beskyttelse av kollektivet/samfunnet.
Men begrunnelsen må også være konkret og tilgjengelig for den jevne borger. Videre bør den prøves i noe som ligner en slags proporsjonalitetstest. Er påbudet eller forbudet rimelig og egnet til å nå målet? Trenger vi egentlig denne loven eller reguleringen? Finnes det mindre inngripende politiske inngrep som kan gi samme eller bedre effekt?
Begrunnelsesbyrden ligger altså alltid hos den som vil begrense menneskers frihet. Begrensninger av friheten er et unntak som må rettferdiggjøres eksplisitt og være allment forståelig, fordi de svekker et gode av særlig høy rang. Dersom en slik begrunnelse ikke gis, skal loven avvikles eller ikke innføres.
Den konservative presumpsjonen
Det konservative utgangspunkt har en presumpsjonen for det bestående. Baktanken er at gjeldende tradisjoner og samfunnsordninger ofte bærer på innvevd visdom fra våre forfedre. Denne innevde visdommen kan det være for risikabelt å forlate.
En slik presumpsjon forutsetter derimot ikke et stivnet eller uforanderlig samfunn. Man motsetter seg ikke alltid og alle forandringer, men man ser på dem med en viss skepsis.
Derfor bør den som vil endre, først vise til status quos problemer. Videre bør vedkommende godtgjøre for at de foreslåtte reformene eller implementeringene faktisk helt eller delvis løser disse problemene. Endring må da begrunnes ved å vise at alternativet sannsynligvis er bedre enn dagens ordning, og at kostnadene ved overgang, usikkerhet og uforutsette konsekvenser ikke overstiger gevinstene.
Begrunnelsesbyrden ligger altså hos den som ønsker å endre en lov, praksis, et forbud, påbud eller en regulering som allerede finnes. Unntak fra status quo er det som må begrunnes, ikke motsatt. Dersom en slik begrunnelse ikke gis, kan loven og det øvrige fortsette som før.
Styrker og svakheter
Begge presumpsjoner har normative og praktiske styrker og svakheter. Dette drøftes videre i oppfølgerem til denne artikkelen.
