Økonomi og dets metodologi handler ikke først og fremst om å forstå økonomien. Økonomisk metodologi handler egentlig om å forstå rasjonelle valg. Det er et analytisk verktøy eller en linse som gir oss innsikt i hvordan individier prioriterer når ressurser er knappe, og hvordan atferd endrer seg når insentiver (kost/nytte eller risiko/belønning) endres.
Merk at «rasjonell» her ikke må forstås som «intelligent» eller «kald og kalkulerende». Et rasjonelt valg er et forutsigbart valg gitt insentivene. En økonom spør: Hva gjør mennesker når ressurser er knappe? Hvilke valg tar vi hvis hvert valg har en kostnad et annet sted? Under hvilke insentivstrukturer øker sannsynligheten for at vi tar X valg i stedet for Y valg?
Arbeidsledighet, BNP, markeder og statsbudsjett er eksempler på områder der økonomi kan anvendes som verktøy for å oppnå forståelse. Men et lands økonomi er bare én av mange anvendelser av økonomi som et verktøy, og det trenger ikke å anvendes så snevert.
Et eksempel på bruk av økonomisk analyse som ikke omhandler økonomi, er hvorfor vi har overforbruk av antibiotika. Effekten til antibiotika er en felles ressurs. Hver antibiotikakur øker risikoen for bakterieresistens og gjør behandlingen litt mindre effektiv for alle. Hvorfor forsetter da overforbruket av antibiotika? Er ikke dette irrasjonelt?
Svaret er at det er en forskjell på hva som er rasjonelt for gruppen og hva som er rasjonelt for individet. For den enkelte pasient kan resepten være rasjonell og gi gevinst her og nå, selv om valget er feil for gruppen. Siden beslutningen tas av den enkelte og ikke gruppa, er resultatet overforbruk av antibiotika. Konsekvensen er rasjonell – altså er det forutsigbar gitt insentivene.
Det samme analyseverktøyet kan vi bruke når det kommer til tanker og ideer. Produksjon og konsum av tanker og ideer er som all annen produksjon og konsum. Med utgangspunkt i at tanker er en vare eller gode, som har en gitt kostnad, kan vi undersøke hvilke omstendigheter det vil være rasjonelt å øke produksjonen av disse.
Vi kan stille spørsmål som: Hvilke mentale ressurser er knappe? Hva gjør en idé «dyr» å produsere eller videredele? Hvilke insentiver styrer hva som får oppmerksomheten vår? Hva er kostnaden av å tenke på én måte i stedet for en annen?
Hjernens kognitive budsjett
La oss se for oss hjernen som et stramt mentalt budsjett. I denne analogien blir hver tanke og idé å anse som et rasjonelt valg under knapphet. En liten transaksjon som hjernen utfører hvis den har insentiver for å gjøre det. Noen tanker kan sees på som kjøp i eurekaøyeblikk og innsikt, som å være kildekritisk og intellektuelt ærlig. Andre tanker kjøper kun billigkjøpte, forenklede poenger. I effekt er dette tankesløsing.
Videre kan vi se for oss at oppmerksomhet, arbeidsminne og mental energi kan være eksempler på utgiftspostene. Hver tanke du har, er en investering i en av disse utgiftspostene. Inveseringer bør ideelt sett ha en individuell avkastning, som å fylle opp kunnskapsbanken. De bør gjøre oss mer kunnskapsrike.
Hvorfor spres dårlige ideer?
Negative eksternaliteter oppstår når den som tar et valg, høster mesteparten av gevinsten, mens hele eller deler av kostnaden veltes over på andre. Deling av dårlige tanker eller ideer kan også fungere slik.
Vi kan spre dårlige eller forurensende ideer. For avsenderen kan gevinsten være status, tilhørighet, selvbekreftelse eller hva enn. Kostnaden av å dele den kan samtidig være lav for individet. Imidlertid er det gruppen som tar kostnaden. Gruppen brukte tid på å lese, vurdere og rydde opp i at tanken ble produsert og spredt. I tillegg fortrenger tanken andre tanker med høyere verdi.
Dårlige ideer spres med andre ord fordi avsenderen tjener på å få og spre den, og ikke tar alle de negative konsekvensene av at den spres. Resultatet er overproduksjon eller overdeling av dårlige tanker.
Gode ideer underproduseres
Når noen gjør det tunge arbeidet med å tenke grundig, og presenterer en god idé, er den individuelle avkastningen ofte usikker. Grunnen er at gode ideer i stor grad er ikke-rivaliserende og ikke-ekskluderende. Når de først er delt, kan mange bruke dem uten at verdien for andre minker, og det er vanskelig å ekskludere eller hindre andre i å dra nytte av dem.
Gode ideer underproduseres rett og slett fordi de er ulønnsomme. Den som tenker og deler, betaler i tid, konsentrasjon og oppmerksomhet, mens en betydelig andel av gevinsten av å dele tanken eller ideen spres til alle. En tanke eller idé som ikke blir delt er ikke nødvendigvis uønsket. Det kan like så greit være at insentivene for å dele den med andre mennesker ikke belønnes for det.
Søppeltenkning er sløsing
Siden resonnementer er svært ressurskrevende, betyr det at tanker som bindes opp i søppeltenkning ikke er tilgjengelige for andre investeringer. I effekt blir søppeltenkning en form for «tankesløsing»: vi betaler for noe uten tilstrekkelig verdi i retur.
Søppeltenkning er ikke altså ikke bare dårlig fordi tenkningen er søppel. Søppeltenkning er også dårlig fordi den fortrenger bedre tenkning. Disse tankene okkuperer det begrensede rommet hvor nysgjerrighet, presisjon, rasjonalitet og kunnskap kunne ha oppstått. Bedre spørsmål, bedre modeller og bedre samtaler.
Økonomene har et begrep som treffer kjernen her: alternativkostnad. Gevinsten vi går glipp av når vi feilprioriterer. Søppeltenkning har derfor to kostnader: den direkte lave avkastningen av søppeltenkningen og fortrengningen av tanker med høyere avkastning. Sistnevnte er søppeltenkningens skjulte pris. «No free lunch» gjelder altså også i hodet.
Forstå idéspredning gjennom økonomi
Det kan være analytisk nyttig å bruke en økonomisk linse for å forstå hvorfor tanker og ideer blir produsert, konsumert og videredelt. Priser, avkastning, eksternaliteter, kollektive goder og alternativkostnader kan helt fint gi innsikt i hvordan «tankeøkonomien» vår fungerer, og hvorfor noen ideer sprer seg bedre enn andre ideer.
Hvis vi forstår dette, bør det kunne være mulig å endre insentivstrukturen slik at flere gode tanker blir produsert og delt samtidig som færre dårlige tanker blir produsert og delt. Gode tanker er tross alt et gode mennesker produserer. Det er ingen grunn til at produksjonen av disse godene ikke skal kunne økes med de riktige insentivene.
