I en tidligere artikkel forklarte jeg at man kan ta utgangspunkt i to ulike antagelser – eller presumpsjoner – for hvilke begrunnelse vi krever for lover og regler i samfunnet.
Kort fortalt sier den liberale presumpsjonen at en lov må begrunnes rimelig og ha evidens bak seg «for å ha livets rett». Enten for å opprettholdes eller innføres.
Den konservative presumpsjonen har et annet utgangspunkt. En bestående lov har i utgangspunktet livets rett, og endringer må begrunnes rimelig.
Min påstand er at disse presumpsjonene avgjør hvilke typer feil man i primært søker å unngå. Les for øvrig gjerne artikkelen linket til ovenfor før du leser denne.
Liberale forkaster det dårlige og det gode
En viktig konseptuell innsikt fra beslutningsteorien er skillet mellom type I-feil (forkastningsfeil) og type II-feil (godtakningsfeil). I denne sammenhengen betyr «forkaste» imidlertid «å avvikle en eksisterende lov eller å ikke innføre en ny lov», mens «godta» betyr «å opprettholde/bestå eller å innføre en ny lov».
Den liberale presumpsjonens styrke er at den beskytter individet mot uberettiget maktutøvelse. Presumpsjonen skjerper begrunnelseskravet. Den gjør det vanskeligere å innføre eller opprettholde en lov når vi ikke bør innføre eller opprettholde den.
Beslutningsteoretisk tilsvarer dette lavere sjanse for type II-feil, altså godtar vi sjeldnere dårlige lover. For eksempel unngår vi å overregulere noe hvis det ikke er særdeles god grunn for å regulere det.
Svakheten er at vi lar være å innføre eller opprettholde en lov når vi bør innføre eller opprettholde den. Terskelen settes for høyt. Dermed vedtas ikke lover som faktisk bør vedtas, og gode lover uteblir.
Beslutningsteoretisk tilsvarer dette høyere sjanse for type I-feil, altså forkaster vi oftere bra lover. For eksempel at vi underregulerer en industri med store negative eksternaliteter for samfunnet.
Konservative godtar det gode, men også det dårlige
Også her er beslutningsteoriens språk nyttig for å beskrive den konservative presumpsjonens styrke og svakhet.
Den konservative preumpsjonen styrke er at den beskytter mot undervurdert kompleksitet og uforutsette konsekvenser. Presumpsjonen gjør at gode lover og institusjoner får bestå.
Beslutningsteoretisk tilsvarer dette lavere sjanse for type I-feil, altså forkaster vi sjeldnere bra lover. For eksempel fjernes ikke lover som svekker institusjoner og samfunnsstrukturer som faktisk fungerer.
Svakheten er at den samme tilbøyelighet kan gjøre at dårlige, utdaterte eller skadelige ordninger blir stående for lenge, fordi tradisjon og sedvane får forrang.
Beslutningsteoretisk tilsvarer dette høyere sjanse for type II-feil, godtar vi oftere dårlige lover. For eksempel består tiltak og ordninger som ikke har en effekt, eller reguleringer som hemmer innovasjon og markedskonkurranse.
Oppsummert
Oppsummert kan vi si at liberale trekker mot «forkaste»-kolonnen til høyre, noe som reduserer Type II-feil, men øker Type I-feil. De favoriserer altså å avvikle både dårlige og gode lover.
De konservative trekkes derimot mot «godta»-kolonnen til venstre, noe som reduserer Type I-feil, men øker Type II-feil. De favoriserer altså å la eksisterende gode lover bestå, men også de dårlige.
Her må risikoen for å avvikle noe som er godt (Type I-feil, forkastningsfeil) opppveies mot risikoen for å bevare noe som er dårlig (Type II-feil/godtakningsfeil). I praksis er dette svært ufordrende.
